Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Vil også dere gå bort?

Vil også dere gå bort?
Av Søren Pederson (1852-1923)


Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort? Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!

Joh 6:66-69


Vil også dere gå bort? Mange gikk bort og mange går bort fra Jesus. Hvorhen seier de ikke; de etterlater intet visittkort, ingen adresse. Der blir noe engstelig mystisk over dette «bort».
Slikt lå ikke for Peter. Han gav straks sin adresse: «Hvor skulle vi gå hen uten til deg? Du har det evige livs ord.» «Jeg er ikke på retur, nei, nærmere deg, nærmere deg, min Gud – og så går jeg heim til deg for evig en dag.» Det er klar tale. Nå gjelder det oss – midt i slektens frafall. Går vi oss «bort» i noe – eller er vi klar i vår øvelse med å «gå til Jesus»?
Det er en dansk sang om «bort» som kanskje er typisk. Et barn spør: «Far, hvor flyver svanene hen?» «Bort, bort. Vingene spiler de, halsene strekker de, syngende iler de, bort, bort, – Ingen vet hvorhen.» «Far, hvor flyver skyene hen»? «Bort, bort. Jaget av vindene, utover havene stryker de skinnende, bort, bort, – ingen vet hvorhen!» «Far hvor løper dagene hen?» «Bort, bort – ruller de, rinner de, ingen kan gripe dem, sporløse svinner de, bort, bort – Ingen vet hvorhen!» «Men far, vi selv, hvor går vi så hen?» «Bort, bort. Øynene lukker vi, hovedet bøyer vi, klagende sukker vi: bort, bort. – Ingen vet hvorhen!» Jo, jo – jeg må vite det! Jeg må protestere mot denne overfladiskhet! Jeg har måttet få greie på hvor jeg går hen. Et menneske kan umulig være som skyer og svaner. Et menneske, en sjel, et «jeg» må ha en å gå til, et «du», en person, et levende vesen som elsker. Vi er ikke dumpet ned på denne jord som en sky, vi er ikke kommet med storken. Vi er runnet av en rot, vi har et opphav. Hvor er det barn som ikke hadde en mor, en far? Straks et barn er født rekker det armene ut etter denne mor. Et menneske er en skapning av en annens tanke, en annens vilje. Vi har ikke satt oss selv inn i verden. Derfor er vi ikke uavhengige, oss selv nok verken i vår begynnelse eller fortsettelse eller slutt. Og derfor gjelder det å finne den rette å «gå til», den vi hører til hos. Er det ikke slik?
Det ligger aldeles tydelig for meg at hele vårt liv har vi lett etter denne «noe å gå til», noen som passet, noen som hadde oss kjær og kunne hjelpe oss. Men mennesker kunne ikke når det kom til stykket. Ikke i nødens verste stund, ikke i fristelsen, ikke i dødens stund. Der kommer Augustins ord inn på rette sted: «Gud, du skapte oss til deg, derfor finner vårt hjerte aldri fred før det hviler i deg!» Gi meg en evig elsker å gå til, gi meg Gud! Jamen, Bibelen sier jo at Gud elsker alle sine skapninger, at Kristus døde for alle. Så er vel det nok? Hvorfor skal vi så «gå til Ham», en for en? Kjenner ikke den store Gud enhver behov, før vi søker Ham og ber til Ham? Er ikke Gud mere villig til å gi enn vi til å gå og be? Det kommer vel allikevel det vi skal ha i livet som vår lodd, uten vår bønn – så kan vi la være å gå til Gud, slippe det «bryderi» å ha et personlig Guds-forhold.
Jeg vil prøve å svare på den tankegang.
Jeg fikk en illustrasjon av dyrene, av buskapen, kveget. Det er ydmykende at vi mennesker skal lære av dyrene, men du vet, det er sånn. Budeien har en bøtte salt til dyreflokken. Og når tiden kommer går hun opp til innhegningen, skrangler kanskje litt med saltet i bøtten for at de skal ane hva hun har til dem – og så kaller hun. Hun kjenner dem alle ved navn, og litt etter litt begynner de å komme. Noen kalver springer, noen eldre går det mer bedagelig med. Noen kommer slett ikke, står langt borte, mistenksomme, vender hodet en annen veg, går bort. Men de som kommer får – én for én – ikke bare salt, men mere enn det. Mens hun gir dem med den ene hånd, klapper hun dem på halsen med den annen, klør dem litt i hodet og snakker til dem, fortrolig, oppmuntrende, kjent. Har du hørt det? Hvorfor gjør hun dette? Hvorfor bryr hun kreaturene med å komme slik enkeltvis til henne? Hun kunne jo bare tømme ut hele saltbøtten, skvettet det hele ut på en stein, så fant vel buskapen det i sin tid. Nei, det ble ikke det samme. Hun fikk ikke gitt dyrene kunnskap om henne. Hun fikk ingen forbindelse med dem. Hun vil at de skal oppfatte saltet i forbindelse med hennes person. De skal skjønne sammenhengen mellom gaven og giveren, der er det. Når kveget forstår at det de trenger og begjærer, det får de av henne, da begynner de å få fortrolighet til henne, å kjenne henne, å følge henne, adlyde henne, tjene henne.
Forstår du hvor jeg vil hen? Gud insisterer på at hver av hans skapninger skal gå til Ham, motta giveren, idet vi mottar gaven, gå til Ham når Han kaller, innfinne oss og lære Ham å kjenne, få forbindelse med Ham, samfunn med Ham.
Sånn at om mange går bort, ja, om alle andre vender seg hver til sin veg, så kan du og jeg av opplevelse si med Peter: «Nei, hvor skulle jeg gå hen uten til deg, du har saltet, du har det evige liv; jeg kjenner deg, du elsker meg, – Jeg blir hos deg!»

Men så kommer innvendingen. Den må komme, hvis det er alvor med oss. Den skal komme. Og dette er innvendingen: «Jeg er uverdig til å være din. Å Gud, jeg er en synder. Kuer og geiter og kalver og sauer, jo, det er sant, en okse kjenner sin eiermann og et asen sin krybbe, «men Israel kjenner meg ikke,» sier Herren. De umælende, de er bedre enn oss mennesker; hesten lar seg tøyle, og hunden er trofast, – men jeg! Jeg, som hele mitt liv har hørt om korset på Golgata, om et lam som gav seg hen for meg, dog gikk jeg «bort», ikke én gang, ikke 100 ganger, men bort 10.000 ganger i synd og ulydighet og dårskap – det er ikke så lett for meg å gå til Jesus, tro på Jesus eller hva du kaller det.»
Er det da lettere å bli borte? Hvor skal du ellers gå hen? Hvor vil du gjøre av deg? Til slutt kan ingen Kain, ingen Judas, ingen flyktning gjemme seg for Gud.
Nå kan du gå til Jesus. Og få syndenes forlatelse hos Jesus. Nå kan du i Hans navn stå opp og følge den røsten som høres i verden: «Kom, kom, synder! » Hvor stort det er: Vi kan alle gå til Jesus Kristus!
Det lyder ikke så lite preken nå om «Faderen». Legg bare merke til det. Rasjonalistene preker meget om Gud som alles far. Men hvorledes kan jeg være trygg for at Han er min far, jeg som har syndet? Min virkelige, tilgivende, nådige far?
Synd er noe aldeles forferdelig noe. Man er så gjennomsyret. Sier ikke Jesus at ingen kommer til Faderen uten gjennom Sønnen? Jo, han gjør det. Derfor er forsoningen det største i Bibelen, i kristendommen. Dette at vi ble forlikt med Gud den gang ved Sønnens død på korset. (Rom 5).
Dette at Gud i Kristus forlikte hele verden med seg selv og tilregner dem ikke deres overtredelser. Alt er knyttet til Golgata, til det blodige offer, til Guds lam. Det er veldig stort. «Jamen, jeg kan ikke se Lammet, ikke gå til Ham som til et menneske.» Nei, men du kan gå til Hans ord. Peter sier: «Hvem skal vi gå til, du har det evige livs ord.»
Jeg er imidlertid glad i denne tekst, den passer aldeles for meg. Venner, det er akkurat min livserfaring, det er mitt vitnesbyrd: Jeg kan gå til Jesus i det evige livs ord!
Ordet om Jesus er saltet her i verden. Det er kraften, det er Guds fingerspiss, det er maten for min sjel, det evige livs ord, jeg elsker selve lyden av det.
Når jeg kommer til Ordet som ku og kalv og hest kommer på seteren og får salt, så legger den gode hyrde sin hånd på mitt hode, så snakker Han fortrolig, oppmuntrende, til min sjel: Jeg kjenner deg, jeg elsker deg, frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min! Er det ikke besynderlig: Budeien på seteren må snakke til sin kjære «Dagros » eller «Rødsi» eller hva de nå heter; hun har en trang til rapport selv
om de er dyr. Hun må si dyrene noe, fordi hun holder av dem. Slik har Gud i himmelen trang til å si noe, skjønner du ikke det? La ham få sagt deg det. Denne røst i verden, det evige livs ord!
Vil du være større fe enn feet? Vil du bare sitte og glane på Guds kjærlighets åpenbaring med store, dumme, sløve hesteøyne – kanskje hele ditt liv

– og så gå bort, bort i gudløsheten, i fortvilelsen?
Kom og grip det evige livs ord, ordet om nåde og frelse i Jesus Kristus. Kom igjen til det evige livs veldige ord, om du falt som Peter, kom og bli i Ordet fra dag til dag. Guds Helligånd er i Ordet, Guds ånd får makt over deg og meg i Ordet. Begynn med å tro dine synders forlatelse, begynn med å stamme ditt Abba, Abba for Jesu blods skyld – og så, lev foran Ordet, sitt foran det evige livs ord, så skal du erfare forunderlige ting.
Jeg har en søt liten datterdatter på 5-6 år. Hun går til det store piano, kryper opp på stolen – og så spiller hun «Ja, vi elsker» med en finger. Der er tusen toner i et piano; du vet hvor herlige ting man kan få ut av det; en kunstner kan få et evig tonevell derav. Lille Rosa år ennå bare «Ja, vi elsker» med en finger. Men det er samme klangen, det er begynnelsen; pianoet taler også under hennes berøring. Det er det jeg vil ha fram. Å, kom og berør det evige livs ord – og la det berøre deg! Kom med din ene finger, kom med snuten din og ét saltet, kom med øret ditt, Guds ånd skal salve det, så du hører hva der er gjemt til deg her! La ikke Satan få deg bort fra Ordet!
Summen av det alt er dette vidunderlige: Gud elsker oss, Gud gav sin enbårne sønn for at vi gjennom Ham skal arve evig liv!
Det er herlig å våkne opp hver morgen til hovedsaken i menneskelivet: Jeg har en nådig Gud, jeg har livet i Ham, så ussel jeg er, jeg kan gå til Jesus. Jeg våknet opp forleden morgen til dette alvorlige faktum å ha levet i 70 år. Og straks begynte det evige livs ord å tale. Saltet, saltet kom til min munn. Hør Jes 43:25. Å, min Gud, hvor stor og god du er! Er det virkelig sant: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu»? Evig priset være Gud!
Hva blir det så til? – vil du gå bort, også du? Eller skal vi gå til Jesus, som har det evige livs ord?
Amen.





Fra boken «Jesus alene» av Søren Pederson,
trykt i 1942. Talen er gitt en forsiktig
språklig revisjon. JE

L&E 40. årgang, nummer 1

Sist oppdatert: www.nll. no