Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Livets vann av Jon Espeland

Livets vann
Av Jon Espeland

Bli forferdet, dere himler, over dette! Skjelv av skrekk, sier Herren. For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.

Jer 2:12-13

Vi er ikke så vant med brønner lenger. Nå kommer vannet stort sett til oss gjennom kommunale ledninger, og vi betaler vår vannavgift for å nyttiggjøre oss denne livsviktige væske. Men uten kommunalt vann eller egen brønn, kan vi ikke leve. Jeg husker en gang da vi bodde i ørkenbyen Arequipa i Peru – og hadde småbarn og bleier og alt som det fører med seg – at vannet uanmeldt ble borte og vi ikke hadde tilgang på vanndråpen i tre døgn. Da fikk vi skikkelig anskuelsesundervisning på hva vannet betyr i en husholdning…

En av våre nasjonale kristne i Peru hadde lenge vært borte fra søndagsmøtene i fjor høst. Da jeg besøkte Arequipa i november, var evangelisten bekymret for ham. Han og familien hadde sluttet å gå, men ikke gitt noen forklaring. Evangelisten hadde brukt mye tid på familien, opplæring, bibelstudium, sjelesorg, dåp og medlemsopptak. Og han var en lovende ung familiefar, et lederemne.
Det er slike skuffelser en må regne med, erfaringen tilsier det. Men evangelisten var motløs. Hadde ikke tatt mot til seg for å oppsøke ham hjemme, kanskje han hadde noe i mot ham eller andre i menigheten?
Så kom han på bibelkurset 6. desember. Evangelisten strålte, hans hjerte var så uendelig lettet. Etterpå ble det tid til en samtale med styret. Den beskjedne og sympatiske mannen begynte å gå rundt grauten. Det var ikke så lett å snakke om. Han ville gjerne komme, forsikret han, det sto ikke på viljen.
«Men dere vet hvor jeg bor,» begynte han. De andre nikket. Jeg visste det ikke. Han fortalte kort at han bodde i et av de fattigste områdene utenfor storbyen, dit vannledningene ennå ikke rekker frem, og der fattigfolket står skulder til skulder for å bygge sin framtid og lage seg en anstendig bydel ut av et stykke fjell- og steinørken.

Her rår det hårde bud. Velforeningen, valgt blant befolkningen – de er flinke til å organisere seg – hadde bestemt at alle skulle delta på dugnader om søndagen. Det var den dagen alle hadde tid, hadde de bestemt. Da skulle de anlegge parkområde, fotballbane og andre fellesarealer, og på omgang hjelpe hverandre med tunge tak på den enkeltes eiendom.
Her var det en for alle og alle for en. «Du som har kontakt med Vårherre, får sørge for at vi lykkes i arbeidet vårt,» hadde de ertet vår venn. Og noe fritak til å gå i kirken, var det ingen som hadde syn for. Så vedtok de straffen for ikke å møte frem: Ingen vannrasjon mandag og tirsdag for den som ikke stiller opp søndag! Det syntes flertallet var rett og rimelig.
«Min rasjon er fem bøtter om dagen, » fortsatte han, «to dager uten vann er helt umulig for oss. Derfor har jeg vært på dugnad om søndagene det siste halvåret…» Han så ned, virket brydd, ventet seg fordømmelse av de andre, følte på skam og skyld…

Kona hans har et strålende vesen, en riktig humørspreder. Og noen søndager har hun tatt ut alene på søndagsmøte. Men med fem barn, alle mindreårige, ble det for stritt for henne. Hun orket ikke.

Og med sju munner å mette, sju kropper å vaske og klesvask for hånd og fem bøtter om dagen og to dagers mulkt, det blir 20 bøtter i uka, det kunne ikke familien greie. Her ble far fanget, det visste naboene hans, og så smilte de fornøyd til hverandre når de så på han som var på dugnad med kroppen, mens hjertet var i kirken, og samvittigheten anklaget ham for å forsømme Guds ord og samfunnet med de troende…

Så satt vi der, et kirkestyre, evangelisten, den ulykkelige broder og jeg. «Hva ville vi ha gjort? Er det synd å gå på dugnad? Hva skal jeg gjøre, brødre?»
Nå vel, vi samtalte, vi formante, vi bad og vi delte smerten med denne broder. Vi kjente trykket fra en verden som ikke kjenner Gud. Og vi kjente på denne hjelpeløse avhengigheten av vann. Vann, vann, vann! Alt liv på jorden er avhengig av vann. Når vannet tørker ut, og himmelens skyer tørker inn, da blir det uår og hungersnød og død.

Og midt i dette er det noe som er så uendelig mye viktigere enn H2O. Det er livets vann som strømmer ut fra Guds og Lammets trone. (Åp 22:1)
Dette vannet kan du ikke sette opp på noen formel og du kan ikke grave etter det i jorden. Dette vannet kommer til deg gjennom Ordet ved Ånden, i samfunnet med Jesus og med hans venner.

Vår venn i Peru er i første fase av sitt familieliv. De har etablert seg mellom stein og knauser der ingen av oss ville ha bodd, om vi ikke var nødt. Men det er nettopp hva han er. Livet har ikke gitt ham andre valg. Den kommunale tankbilen kommer med vann. Mødre og barn kommer med bøtter og spann. Nøye tilmålte

rasjoner, betaling for hver bøtte, ikke en dråpe må gå til spille.
Neste fase er vanntanker av sement. Men de er kostbare, de må være armert for å tåle trykket, og de må være tette for å holde på vannet. En utett vanntank kan ingen satse på. Den skal jo oppbevare en stor kapital, dyrt vann fra kommunale tankbiler som finansierer hele virksomheten med skyhøye priser til en lutfattig befolkning.

I den tredje verden blir det så åpenlyst hva vannet betyr og hvor mye det er verdt. Her hos oss skrur vi på kranen og glemmer hvilke verdier som renner mellom hendene våre når vi vasker oss, eller spyler redskap og gårdsplass uten å tenke verken på mengde eller pris…

Men verre er det at vi også spiller med livets vann. Heller ikke det setter vi pris på, enda det har en mye høyere pris.
Uten vann vil kroppen din dø. Det er ille nok. Men uten livets vann vil sjelen din gå fortapt. Det er mye, mye verre.

Israelsfolket trøstet seg til sine vanntanker, sine brønner. Men om disse sier Herren at de er sprukne brønner som ikke holder vann. De hadde altså brønnene, alt så fortreffelig ut på utsiden. Og sprekkene, må vi anta, var slike små og usynlige som ingen legger merke til, men som vannet siver ut igjennom.
Slik kan det være med deg og meg også. Fasaden kan se fin og kristelig ut, og vi tror at alt er i skjønneste orden, at vi lever ved kilden og at vår brønn er full av vann. Inntil vi skal drikke av vannet, da. Mange har ikke før de møtte Gud i de evige boliger, forstått at deres brønn var tom. De hadde ikke hatt bruk for vannet i livet, ville bare ha det i brønnen med tanke på evigheten. Derfor lyder dette evige rop i fortapelsen: «Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.» (Luk 16:24)

Sannheten er at du og jeg ikke holder vann. Vi er verre enn en sprukken brønn, vi er som en bøtte uten bunn. Men det finnes en kilde med levende vann, og den går aldri tom. Den kilden heter Jesus. «Kjente du Guds gave … så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!» (Joh 4:10) Og det er ikke noe mer Jesus heller vil, han vil gi deg det levende vann. Han har kjøpt det dyrt, ja med sitt eget liv. Og fra hans hjerte veller det fram en kilde til evig liv. Den heter nådekilden. Den fyller din bøtte fortere enn vannet renner ut.
Og er du sann mot deg selv, og Jesus får vise deg hvem og hvordan du er, da blir det nådetørst i ditt hjerte. Da må du ha nåde hver dag, ja, hver stund. Da kan du ikke samle nåde i sprukne brønner og ødelagte kar. Nei, da må du stå i kilden, stå i elven, stå i fossen, der det alltid renner frisk nåde. Du må «drukne deg» i livets vann som strømmer ut fra Guds og Lammets trone.

Nåden kan ikke samles opp som vann. Det finnes ikke gammel nåde, men det finnes ny nåde for gammel og ung!
Vil du samle nåden, livets vann, til senere bruk, vil det bare bli for en dag å finne ut at alt er tapt, runnet ut, borte. Og da er også tiden runnet ut, – nådetiden.

Livets store alvor er ikke alvorlig for det naturlige mennesket. Derfor trekker de fleste på skuldrene av det vi nå har for oss.
Men hør hva Herren sier om den saken: Bli forferdet, dere himler, over dette! Skjelv av skrekk, sier Herren.
Så! alvorlig er nemlig saken.

Vi skakes opp av jordiske ulykker og katastrofer, og tar forholdsregler for å verne liv og helse. Men en evig fortapelse trekker vi på skuldrene av.

Å, måtte Herren vekke oss opp, ja ryste oss ut av vår søvn, så vår synd og den evige fortapelse alltid måtte forskrekke oss og drive oss inn til kilden med vann som veller fram til evig liv. (Joh 4:14)

For når jeg får med Gud å gjøre, og mitt liv skal måles med den himmelske målestokk, da gjelder bare en ting, at jeg som en fisk får være skjult i nådens vann og svømme i nådens hav.

L&E 40. årgang, nummer 2