Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Utålmodighet, mismot og frelse

Utålmodighet, mismot og frelse
Av evangelist Damián Heredia, Peru

Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet for å dra omkring Edoms land. Men på veien ble folket utålmodig. De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har de-re ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten! Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde. Så kom folket til Mo-ses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss! Og Mo-ses bad for folket. Da sa Herren til Mo-ses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.

4M 21:4-9

Det fortelles i en anekdote at djevelen ville selge sine redskaper, men en kjøper la merke til at det på et av dem stod «ikke til salgs.» Dette fanget hans interesse, og han lurte på hvorfor det ikke var til salgs. Han maste og insisterte helt til djevelen måtte fortelle sannheten: «Jeg kan greie meg uten alle de andre redskapene, men dette ene må jeg ha. Det er det mest effektive i mitt arbeid blant Jesu venner. Med dette kan jeg nå til hjertene, men uten dette er det umulig. Og når jeg har nådd hjertet, har jeg en åpen dør til å gjøre hva jeg vil. Dette redskap kalles mismot.»
Vi vil i denne timen tale sammen om den store faren som ligger i utålmodighet og mismot for en kristen.

Her leser vi om et folk som befinner seg i stor nød. Mange er bitt av giftige slanger og svever mellom liv og død. Og det er ikke hvilket som helst folk, men Guds eget folk som er på vei fra slaveri et i Egypt til det lovede land som flyter av melk og honning. De har fått oppleve det ene underet etter det andre, sett Gud redde dem fra egypterne ved Rødehavet, fått vann fra klippen, brød fra himlen og Herrens beskyttelse dag og natt. De er nesten framme ved det lovede land, og så skjer dette triste, – de blir mismodige. De ligner en skibbrudden som drukner ved land, etter en lang svømmetur og bare få meter fra redningen.

I 4M 16 leser vi om Korahs barn som satte seg opp mot Herren, og ble slukt levende av jorden, og om Israels barn som knurret mot Moses og Aron og 14 700 mann av folket døde under Herrens hjemsøkelse.

Også om Moses står det at han syndet i ørkenen. Han fikk se landet fra toppen av et høyt fjell, men han fikk ikke selv komme inn. Vi kan lese om dette i 4M 20. Folket samlet seg mot Moses og Aron og trettet med dem. De klagde både på Moses og Herren. Under dette mismot, mistet også Moses tålmodigheten og ble kjødelig. Han slo på klippen som Gud hadde bedt ham tale til, og han talte hardt til folket.

De mange år på reise hadde trøttet ut Israelsfolket. Det skulle lite til før de ble mismodige. Når de 12 spionene kom tilbake fra Jeriko, var 10 av 12 grepet av mismot, og smittet hele folket med sitt mismot.

I 1Kor 10:6f leser vi at «disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. (…) La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger. Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren.»

Mismotet i Israelsfolket førte til at de knurret mot Herren og hans tjener Moses. På samme måten er det med våre hjerter. Der mismotet får plass, blir det knurr og tvil, og du mister synet på frelsen og evangeliet.

Israelsfolket kritiserte Gud for at han ved Moses hadde ført dem ut i ørkenen for å dø. Men det var jo det motsatte som var tilfelle; – Gud hadde ført dem ut i ørkenen for å frelse dem. Men mismotet førte til at de talte usant om Gud, og det enda han hadde sørget for dem i alle år og gitt dem alt de trengte. Og mannaen som Gud hadde gitt dem daglig i 40 år, foraktet de og kalte den elendig. De syntes det var skral mat og lengtet til kjøttgrytene i Egypt.

Her ser du menneskehjertet. Slik er også våre hjerter. Vi har fått den himmelske manna, selve evangeliet. Men ofte synes vi det virker så skralt og trøstesløst, enda det er det ene nødvendige! Guds ord er livet brød, Jesus er livets brød, og alle troende lever av det. Dette brød er absolutt nødvendig, og mer enn nok, for enhver troende. Og enda nåden er ny hver morgen, som mannaen i ørkenen, så kjenner vi på fristelsen til mismot.
Det er fordi vi er av samme kjøtt og blod som Israelsfolket i ørkenen. Mismotets synd ligger oss snublende nær. Det er lett å sette seg på sin høye hest og se ned på Israelsfolket. Men er du sann i Lov og Evangelium nr. 3-04 side 5 ditt hjerte, må du erkjenne at det står ikke bedre til med deg enn med dem.

Hva skal vi da gjøre for ikke å falle i mismotets og utålmodighetens synd?

Jo, vi skal ta til oss av den himmelske manna, av Guds ord. Vi skal igjen og igjen høre evangeliets ord om han som døde i synderes sted.
Den materielle mat spiser du flere ganger daglig, men hvor ofte spiser du din manna fra himmelen? Uten mat og drikke, duger helten ikke, sier vi. Men uten åndelig mat, blir det heller ikke noe kristenliv. Spiser jeg ikke livets brød, får jeg ingen åndelig styrke og ingen åndelig utholdenhet.

Men med den åndelige mat, er det ikke som med den daglige mat. Av den kan du spise deg mett, ja så mett at du ikke orker mer. Men jo mer du spiser av den åndelige mat, desto mer apetitt får du, du blir aldri mett, aldri trett av å høre om han som gikk i døden for deg, han hvis blod renser deg fra all synd.

Israelsfolket knurret og foraktet brødet fra himmelen. Vi må anta at de derfor ikke ville spise det. Så ble de slitne og desillusjonerte og beskyldte Herren for å ha onde planer med dem. De mistet synet på løftet og troen på Guds nådige ledelse. Og synden og Satan fikk makt i hjertene.

Så ser vi dødens makt gjøre seg gjeldende ved slangene som stakk folket. Vi ser en parallell til syndefallets dag, der Adam og Eva ble stukket i sitt hjerte av slangen. Og slangegiften er dødelig. Syndens lønn er døden, døden herjer i leiren. Det er alvor, dødsens alvor. Og mismotet må vike plassen for vekkelse: Folket roper til Moses og til Gud om frelse og utfrielse.
Ved slangene førte Herren dem til syndserkjennelse og rop om nåde og syndenes forlatelse.

Så tenkte nok folket de skulle få medisin og motgift av Moses, en pille å spise eller en mikstur å drikke. Men de får et merkelig svar. De skal se opp til en kobberslange og leve!
Men fornuften protesterer mot denne absurde løsning. De hadde vel nok slanger? Det var jo akkurat det som var problemet, og så driver Moses gjøn med dem ved å be dem se på en modell av det motbydelige dyret som var deres fare og trusel. Nei, det er uakseptabelt, et hån mot de syke og døende…
Men nettopp her var middelet, de som så – ble virkelig friske! Og det kun ved å se!

Djevelen er den gamle slange. (Åp 12:9) Hans dødelige bitt er synden, som er mye farligere enn slangegiften i ørkenen. Ja, synden er en grusom gift, og hele menneskeheten er bitt og forgiftet. (Rom 3:23 og 5:19)
Det holder at du tilhører menneskeslekten for å være en synder. Om du ikke ser en eneste synd hos deg selv, så er det nok at du er født av en kvinne, for hvert menneske er smittet med synd fra mors liv av, sier Skriften. (Sal 51:7)
Din situasjon er som Israelsfolkets i ørkenen, du er bitt av en giftig slange og du er dødsdømt! Men så har Gud utsett et legemiddel. Det er ikke noe du skal ta eller gjøre, men det er noe du skal se og høre! Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik ble Menneskesønnen opphøyet på korset. (Joh 3:14) Ditt problem er synden. Du er ved djevelens dødelige bitt, blitt en synder og du er full av syndens gift.
Så ble Jesus gjort lik med deg, han ble gjort til synd, ja til selve synden, og han ble hengt opp på en stang, på korset.

Når da du ser til korset, så ser du der din synd, liksom Israelsfolket så sin dødelige fiende på stangen. Du ser også din dødsfiende på stangen, – du ser din synd henge der. Og så skjer det noe fryktelig – Guds dom rammer Jesus. Men dette fryktelige er det vidunderlige. For det er din synd som rammes og dømmes i Jesus. Så kan du reise deg, – frisk og rask og frelst! Dette er evangeliet. Det var dette evangelium som ble forkynt av Gud ved Moses i ørkenen.

La gå med at folket kanskje ikke skjønte det, men det virket, – de ble frelst. Gud ber heller ikke deg om å skjønne, men om å se, – og bli frelst!

Tenk at Jesus ble et menneske. Han fikk del i kjøtt og blod. (Heb 2:14) Og alt dette kun og ene og alene for å frelse deg og meg! «Han skal løfte et banner for folkene,» sier profeten Jesaja. (Jes 11:12) Dette banner er Jesu kors!

Hva sier folk flest her i Peru om Jesu død? «Den er fryktelig og beklagelig,» sier de, «noe som vi slett ikke liker, og gjerne skulle sett ugjort!»
Men slik snakker de fordi de ikke har Guds ords lys. For Jesu død på korset er den største seier og triumf. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol 2:14-15)

Her er vår frelse. Her er livet, frelsen, ja, legemiddelet for menneskeheten. Men dette er en dårskap (spansk: galskap) for dem som går fortapt. (1Kor 1:21) Men for oss som blir frelst er det en Guds kraft! (1Kor 1:18)

Mange søker tegn og under, men vi forkynner Jesus korsfestet for våre synder. Der er den sanne frelse. Jesu død var Paulus’ store tema, og han utbryter: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. » (1Kor 2:2)

Dessverre tok ikke jødene imot Jesus. De foraktet Kristi død. (Joh 6:36; 12:37) Og de gikk fortapt i sin synd. Det ble deres store ulykke.

Hvordan skal vi bli frelst?
Jo, vi skal se opp til ham som gav seg selv for våre synder.
Det lyder som dårskap (galskap), men her er frelsen, her er liv og salighet.
Du skal få se på ham, vende dine øyne mot ham som er din gjenløser.
Og vår tro på ham frelser oss! Om min tro nok er liten og svak, så er han mektig til å bevare meg til det evige liv.

Amen.

L&E 40. årgang, nummer 3