Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Korsfestet med Kristus

Korsfestet med Kristus
Av Søren Pederson (1852-1923)

Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.

Gal 2:20

«Jeg er korsfestet med Kristus» – tør vi ta det på leppen? Prøv!

– Hva vil det si? Er det først og fremst forpliktelse, selvfornektelse?
Stopp litt! Er det ikke først og fremst en usigelig glede?

Etter hele Galaterbrevets sammenheng og tankegang betyr det frem for noe annet å være aldeles frigjort fra Loven: «Jeg er ett med Kristus, jeg er fullkommen frelst. Jesus hadde meg med seg på korset, da han sonet; Han bar meg inni seg, som en mor bærer sitt foster. Når moren dør, så dør også fosteret. Er en død for alle, så er de alle døde (2 Kor 5).

Så er jeg død, har betalt i Ham for alle mine synder, det er fullbrakt»!
Lovet være Gud, at så meget betyr «jeg er korsfestet med Kristus»!
Jeg kan svare den anklagende lov: «Ja, jeg er skyldig, men for nettopp den skyld er Kristus død; jeg er korsfestet en gang før i Ham. Du vil vel ikke korsfeste meg en gang til? – »

En gammel fortolker sier, at Jesus «var David, som drev hor» Jesus «var Peter, som fornektet», Jesus «var Maria Magdalena og Sakkeus og alle de andre» og gikk som sådan opp på korset; så er de alle døde i Ham. Det er dristig språk, ser vi. Man taler ikke slik nå til dags. Har du gjettet hvem fortolkeren er?
Det er Luther.

Og for så vidt skulle jeg unne meg selv og alle predikanter og deg, min venn, å være riktig «lutherske», som det å være lutheraner vil si en hel, frigjort, evangelisk kristen, som i fullt frimodig alvor, hensynsløst og djervt som Luther, har kastet seg på Jesu Kristi frelse og er frelst og fri i Ham. Hvor mange bundne og fangne i Norges land skulle ikke gå frie og lovsyngende, hvis de var «lutherske»!
Å være «luthersk» kan umulig være å holde først og fremst på sakramentene, for dem har også katolikkene i overflod, hele syv! Men Luther brøt med «gjerningenes relegion», med selvets relegion. Han lot Jesus virkelig være en Jesus.

Å, si meg i dag, hva kommer det av, når så mange aldri kjenner trang til dette djerve paulinsk-lutherske tenke- og talesett, men bare frykter og mistenker det for lovforakt?
Kommer det ikke av at man ennå prøver å leve ved loven, sette litt håp til loven? Man nevner nok korset og forsoningen (skjønt lite), men man legger ikke tyngdepunktet der.
Nei, tyngdepunktet ligger på hva vi må være eller bli.
Hva kommer det av at mangfoldige nordmenn lever nokså hyggelig og tilfreds sammen med de helligste ideale krav uten å angripes i sitt vesens dyp av kravene, uten å brytes, knuses, dødes av loven, uten noensinne å fortvile? Tvert imot, – de roser loven, bergprekenen for eksempel, som om den ikke dømte dem i hvert eneste vers!
Slikt kommer av at man ikke omgåes lovlig med loven. Man tar den ikke så nøye; man lemper og demper, tror ikke at loven oppdager det.

Jeg har hørt om en smugler, som var så fornøyd med øvrigheten, at han trakterte den gamle tollbetjent med portvin hver gang han kom om bord, klappet ham på skulderen og sa: «Gud velsigne øvrigheten!» Inntil smugleren ble oppdaget! Da fikk pipen en annen lyd. Da kom smugleren på tukthuset og velsignet ikke øvrigheten lenger.

Slik er det med disse folk som velsigner Bergprekenen, fordi de slett ikke tar den på alvor. De fusker med loven, smugler forbannet gods gjennom hjertet hver eneste dag, tillemper Guds ord, så de allikevel kan være rolige uten å fortvile om seg selv.

Å, du store, pene kirkeflokk, du skal få høre en gang, hvorfor du ikke behøver å være korsfestet med Kristus. Det er fordi du fusker og smugler, blander en teskje evangelium til bedøvelse opp i Guds hellige lov, hvis du en sjelden gang begynner å engstes. En farlig, skjendig trafikk i Guds eget hus.

Dødsstraffen er nok – tvert imot Guds ord – opphevet i vårt land. Men dødsstraffen for synd er ikke avskaffet i Guds lov. Det heter likeså lynende i dag som på Sinai’s tid: «Den som synder skal dø.»
Meget mulig at den norske skarpretter- øks har blitt en antikvitet, men i Guds lov er der ingen «antikviteter»; – «forbannet er den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok.»

Det forteller korset på Golgata aller best om. For se, hvor forferdelig strengt Gud tar det med sin egen Sønn, nettopp fordi han går inn under loven! Se hvor Gud hater synden, selv når den ligger på den uskyldige! Hør hvor han tier til hans rop, fordi han er «gjort til synd».

Brødre, hvis Guds ord er sant, er vi helvetets bytte, om vi holder oss til loven. Vårt liv er forfeilet, forbannet, om vi ikke er korsfestet med Kristus.
Ikke bare i nærheten av korset, under korset, men helt oppe på det, spikret sammen med Ham!

Moody må ha rett når han sier, at liksom farmeren på prærien bare kan reddes når sletten brenner, ved å tenne opp motild og svi av hele grunnen rundt seg, så er der alene en plett på jorden, hvor syndere kan gå fri. Det er på korset hvor Guds vredes ild har svidd av engang, hvor Jesus lot seg fortære i vårt sted.

Og jeg håper vi er enige i, at dette er vårt «sjibbolet», Paulus’ og Luthers djerve evangelium. Tiden er full av «sibbolet», noe som ligner «sjibbolet», men er blodløst og benfritt og ikke gir holdning i døden.
Nei, løft fanen: Jeg er korsfestet med Kristus, jeg har alt smakt forbannelsen, hvor du lov ville dømme meg hen; jeg er frelst i min dyre Frelser, som bar det alt for meg.

Halleluja!

Men da kan jeg ikke leve meg selv lenger. «Ikke jeg lever, men Kristus lever i meg». Det blir en simpel selvfølge av dette: Han hadde meg med seg på korset. Er jeg virkelig død med Ham, så er jeg som røveren flyttet over fra mitt kors til hans og kan ikke gå tilbake og leve selvets liv. Jeg kan ikke på en gang være på Jesu kors og leve borte fra det.
Nei, «hos deg jeg fast vil blive,» som den hellige Bernhard synger.

«Ja men stopp litt», sier noen. «Hvis du ikke bare vil preke oss inni store følelser, men gi oss noe for livet, da må du vel vite, at selvet slett ikke er dødt verken i deg eller de andre. Vi ser jo nok av det hver eneste dag. Endog de «åndsfylte» har jo et stygt «loddent» selv somme tider».
Ja, vil jeg svare, jeg preker ikke syndefrihet, ikke at en troende har bare en natur, at kjødet er begravet og aldri viser seg mer.
Det er løgn når svermerne påstår det!

Men jeg preker Kristi kors og Kristi kors nagler gjennom mitt kjød, et korsfestet selvliv.

Akk, de korsfestede kunne leve en god stund på korset. Men de kunne ikke gå ned igjen av korset og leve fritt i synden og selvet.
Når så mange som kaller seg kristne, lever i synd og selviskhet, da beviser det kun at de kanskje nok har vært i nærheten av korset, men ikke på korset med Jesus.
For de som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med lystene og begjæret.

Det kan slite ordentlig i de med Kristus korsfestede. Herre, du vet det! Det kan kjennes som om vi atter ville ned og leve selvets liv. Men så holder korset oss fast. Pris skje Gud, det er Han som «holder oss til Kristus».

Vi er naglet til korset, hele vårt liv er i det, vår saft og kraft.
Vi må ofte ydmykt bekjenne: «Nå var selvet atter på ferde.» Men prøv oss, du som sier, vi hykler. Prøv oss i fristelsens stund, om vi virkelig vil ha vår egen vilje og stige ned av korset – eller om Jesus skal få sitt frem i oss?
Da skal du merke hvem som er ekte og hvem ikke. Det skal innrømmes, at mange kristne ennå ingen kraft har fått mot synden og selvet. Jeg tør ingen dømme uten meg selv.
Men det vet jeg, der er kraft å få, Jesu oppstandelses kraft. Det er ikke slik, at synden bare igjen og igjen forlates oss, mens vi ikke vil forlate synden. Gud tilgi den som tar det slik!
Der er kraft i dette «Han, som elsket meg og gav seg selv for meg».
Er det ikke mektig?

Du som fristes: Be om Guds Ånd til å se denne grenseløse, blødende, døende, oppstandne, seirende Jesu kjærlighet, som smelter selvet ut. Derfor kan det aldri prekes «for mye evangelium».

Jeg husker nok så mang en frossen kirkegang i mitt liv. Der var litt sol over den, men det var bare «litt klostersol», vintersol. Ikke nok. Ikke den fulle, frigjørende, smeltende sannhet: i Kristus er jeg død fra selvet. Ikke nok til å «komme løs»!
Det er liksom tømmerstokken oppe i fjellvannet. Der ligger den innefrossen i vintersol, og det krisler somme tider i isens overflate, men det smelter ikke, stokken ligger fast. Ikke engang litt vårsol er nok til å løse den. Den rører kanskje på seg en smule, men blir omtrent i sin gamle stilling.
Men når sommersolen skinner døgnet rundt, da brister de isbundne vann, da løfter strømmen stokken og tar den med seg. Se, hvor den flytter seg, ut av innsjøen, inn i fossen, nedover elven, helt ut i havet, hvor den skulle hen!

Kjære forløste, dyrekjøpte sjel, det er vår historie – ikke sant? Jesu kjærlighets sol tar oss med seg ut av selvet, ut av isen, for «Han elsket meg og gav seg selv for meg». Amen og halleluja for en hel, full frelse i Jesus Kristus! Amen.

Fra boken «Ingen uden Jesus alene»
Av S. Pederson. Talen er gitt en
forsiktig språklig revisjon. JE

L&E 40. årgang, nummer 7