Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Liv uten frelsesopplevelse?

Liv uten frelsesopplevelse?
Av Hans Erik Nissen

Det er en stor velsignelse å ha vokst opp i et kristent hjem. Det kan ingen takke Gud nok for. Det var noen som bar en til dåpen og la den lille i Jesu armer. Tenk at det er bedt for en før en ble født, og så snart en kunne forstå noe, ble det fortalt om Jesus. Det har vært en gave å bli ledet inn i bønnens forunderlige og umiddelbare verden som noe av det første i ens bevisste liv. Hvilket privilegium å bli tatt med til møter. Å samles med Guds folk ble en selvfølgelig del av ens liv. Det hørte med, enten en hadde lyst eller ikke.


Er jeg omvendt?

Med denne velsignede bakgrunn spør mange unge seg selv: Er jeg egentlig omvendt? Jeg synes aldri jeg har vært borte fra Jesus. Ganske stille er jeg fra barnetroen glidd over i en mer bevisst tro. Holder det? Har jeg vært en kristen helt fra da jeg ble født?

Hvorfor glir en stor del av dem som sier dette bort fra Jesus, når de er mellom tjue og tretti år?

Jeg tror det henger sammen med at de er grener på Jesus som ikke bærer frukt. Jesus sier at vingårdsmannen hugger slike grener av. På et tidspunkt var det liv i grenen, men livet ebbet ut og døde.

En av grunnene var at grenen ble så opptatt av å skulle bære frukt, at den glemte å ta næring til seg. Villige og nidkjære unge fikk oppgaver i evangelisering og tjeneste, som tok all deres kraft. Det ble ikke krefter igjen til å ransake seg selv.


Ikke automatisk

Det åndelige liv fungerer ikke automatisk. Det er et organisk liv som legger beslag på både hjerte, følelser, tanker og vilje. En kristens viktigste kall er selv å bli frelst. En kan bli så opptatt av å skulle nå andre, at en selv går fortapt.

Det er ikke for ingenting Paulus først sier til Timoteus, at han skal gi akt på seg selv. Det er ingen selvfølge at Timoteus ble frelst. Det var heller ingen selvfølge at Paulus ble det. Han er hård mot sitt legeme og holder det i trelldom, «for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig» (1Kor 9,27).

Det er aldri noen selvfølge at en gren på Jesus bærer frukt. Det gjør den bare hvis den er inne i en stadig fornyelsesprosess som bevarer den frisk og sunn.

Grunnen til det store frafall blant unge kristne, bunner i at de ikke utvikles. Den åndelige vekst går ganske enkelt i stå. En tid kan alt ytre sett se ut til å være i orden. Overflaten rommer ikke foruroligende tegn, men selve livet er visnet.


Det skal kjempes

Guds Ord oppfordrer oss til stadig utholdenhet. Å holde ut betyr egentlig å gå tilbake. Vi skal alltid gå tilbake til Guds Ord. Lov og evangelium skal tas «på fullt alvor». Unnlater vi det, opphører Ordet med å gjøre sin gjerning i våre hjerter. Da visner vi og dør.

Den rene skal renses. Den hellige skal helliges. Det skal skje gjennom vedvarende og inntrengende bruk av Ordet. Vi frelses ved Ordet og ikke ved vår egen beslutning om å ville frelses.


Aldri gått konkurs

Ulykken for mange av våre frafalne er at de aldri gikk åndelig konkurs. Hvis en kristen ikke gjør det, opphører han med å være en kristen. Det er ganske enkelt en grunnopplevelse i kristenlivet. Det er bare den som mister sitt liv, som skal finne det. Får Jesus ikke lov til å bryte en disippel ned, kan han aldri bo i vedkommendes hjerte. Gud bor hos den knuste og i ånden bøyde. Bare den tørste drikker av livets kildevell.

Skal et Guds barn holde ut, må det lære å hente kraft fra nåden. Det lærer du ikke hvis Gud ikke får lov til å bryte ned din stolte, selvhjulpne natur. Det er mye mer «jeg» i oss, enn vi drømmer om. Det strekker sine begjærlige hender inn på alle områder av livet, også de åndelige.

Får Herren ikke lov til å gjøre sitt barn fortapt igjen og igjen, er det på vei mot den åndelige død. Best er det om Herren kan bevare oss i den fortapte stilling til stadighet. Da er det nemlig en salig hunger og tørst, ikke etter alt det verden kan by på, men etter Jesus som den eneste som kan frelse.


Den spede begynnelse

Vi skal ikke forakte begynnelsen, men vi skal på den annen side heller ikke gjøre den til mer enn den er. Uten erfaring av lovens og evangeliets gjerning i hjertet, blir begynnelsen bare en begynnelse. Den får ingen fortsettelse.

På dommens dag skal vi møte mange av Jesu samtidige disipler som fulgte etter ham, men det førte ikke til deres frelse. De fortsatte nemlig ikke med å gjøre det. Derfor var de ikke til stadighet inne under Guds Ords påvirkning. Det er nødvendig å være det, hvis en skal bli frelst. Men heller ikke det er nok. Gud må gi deg sin Ånd, så du ser hvor fattig du er. Da får du bruk for ny nåde – hver eneste dag.

Vi trenger be Gud vise oss fordervelsens avgrunn i oss selv. Gud må gi en fullstendig og ubegrenset avsløring av vårt eget selvliv. Det er veien til at Jesus blir vårt eneste livsbehov. Er Jesus det, opplever du troens forunderlige lykke. Ditt hjerte fryder seg over at du har alt i Kristus. Du har overflod. Fra ditt liv flyter det levende vannstrømmer, som du aldri kunne få til å flyte ved egne anstrengelser.


De stanset på halvveien

Jeg kan godt forstå, at unge føler det som en befrielse å si farvel til den kristendom hvor de selv er i sentrum for alt hva de skal være og gjøre som kristne. Jeg tror også at jeg selv hadde gjort det. Men Gud lot meg i sin nåde møte en kristen veileder, som ikke forklarte meg hva jeg skulle gjøre for Jesus. Han gjorde det i stedet klart for meg at jeg manglet noe helt avgjørende. Jeg var ikke kommet dit, at Jesus, nåden og forsoningen var blitt et så stort og avgjørende livsbehov, at jeg aldri ble trett av å høre om det. Jeg var enda ikke gått fallitt med min egen kristendom og min kristelige aktivitet.

Dette ble veien inn i mitt livs største krise, som endte med et sammenbrudd. En dag lå hele min kristendom i ruiner. Da sto verden der med sine åpne armer. Men det gjorde Jesus også, og jeg kastet meg i hans armer, og han ble umistelig for meg.

Jeg vil så gjerne at dagens unge skal føres inn på den vei som jeg av egen erfaring opplevde er forunderlig velsignet. Hvilken rikdom det er å bli ledet inn på et spor som fører til målet! Må Herren frelse oss fra den kristendommen som bare blir en begynnelse. Vi må inn i den tro som er hjertets dype og stadige avhengighet av Jesus. Han alene er alfa og omega, begynnelsen og enden.

Fra «Mellom liv og død»

Dansk Luthersk Forlag


L&E 41. årgang, nummer 1