Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Det profetiske Ord (Del 2 av 2)

Det profetiske Ord (Del 2 av 2)
Av Ingar Gangås

Det profetiske Ord

frelser og frigjør

Uten at du blir født på ny, kan du ikke se Guds rike, sa Jesus til Nikodemus. Det er saken. Uten at det skjer et under og du kommer til tro på Jesus, går du fortapt. Men hver den som tror på ham får del i det evige liv. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16).

At Guds Ord har denne frigjørende kraft i seg ser vi av samtalen mellom Jesus og noen jøder som hadde begynt å få tiltro til at han måtte være Messias. Disse var nok ikke kommet til personlig og levende tro på Jesus som sin frelser ennå, for Jesus sier til dem: «Dersom dere blir i mitt Ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten og sannheten skal frigjøre dere… Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8:31-32 + 36). Her skjønner vi at Ordet må ha den egenskap at det kan sette mennesker i frihet. Å bli i hans Ord betyr her å bli værende i hans Ord slik at Ordet får slippe til med sin frigjørende virkning. Det skjer når motstanden mot Ordet er brutt ned, og mennesket tar imot det til frelse.


Eksempler fra Bibelen

Vi har noen eksempler fra Bibelen på personer som motsto kallet til frelse. De stengte seg selv ute ved å holde Ordet på avstand. De ville ikke bøye seg for det. En av disse var den rike unge mann. Han ville ikke oppgi seg selv (sin egen rikdom), og hadde ikke bruk for Jesus som frelser fra sin synd. Til tross for Ordets iboende kraft ble det uten resultat fordi han ikke ville ta imot det og bøye seg for det.

Men vi har også mange eksempler på det motsatte. Nå skal vi nevne to av dem som lot seg frelse. Den første er Abraham, som levde midt i det hedenske Ur i Mesopotamia. Og den andre er jøden Saulus fra Tarsus som fnyste av hat mot de kristne.


Herlighetens Gud

Abraham ble kalt til å bryte opp fra hele slektssammenhengen han sto i, for å reise til Kanaans land. Bibelen beskriver dette slik: «Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan. Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt og gå til det land som jeg vil vise deg!» (Apg 7:2-3). Så sterkt var dette kallet at Abraham måtte forlate alt for å begynne et nytt liv sammen med Herren. Det profetiske Ord fulgte ham resten av livet. Mange hindringer møtte ham underveis, men han vandret i tro til Gud. Mot håp trodde han med håp, sier Skriften. Og den nevner Abraham spesielt som en av trosvitnene som døde uten å ha oppnådd oppfyllelsen av løftet om Messias, men som hadde sett det langt borte og hilste det velkommen.


Det himmelske syn

Saulus er et annet eksempel på en som ble gjenstand for Guds Ords makt. Han var en forfølger av Guds menighet, men Herren hadde utsett seg ham til et redskap som misjonær. Det himmelske syn utenfor Damaskus skulle få evighetsbetydning for ham. Han som var både skriftkyndig og nidkjær fariseer, fikk fra den dagen bruk for å be til himmelens Gud. Forskjellen på tillært bønn, og rop om frelse, skulle vise seg å være som natt og dag. Slått til jorden som blind og hjelpeløs fikk han endelig åpenbart frelsen i Jesus alene. Tidligere hadde han satt sin lit til det lys han mente seg å ha i Guds Ord. Nå kom han selv inn i lyset, og han fikk se et nytt og herlig lys som overgikk alt annet. Det var lyset fra Golgata. Da ble det virkelig bønn, og det ble sagt om ham: For se, han ber!


Alt blir nytt

Evangeliet er i sannhet den lampe som kan lyse opp i mørket «inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter». Morgenstjernen er Jesus. Åp 22:16: «Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» I hans lys får du se med nye øyne. Jesus stråler fram på en ny måte. Du ser ham, at Jesus kom for å frelse deg. Det du før satte din lit til, det gamle menneske, holder ikke lenger, og taper sin glans. Paulus sier det slik i Fil 3:7-9: «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.»

I den daglige kampen som kristen var det ute med hans egne krefter, men fra nå av kunne han regne med kraften av Jesu oppstandelse.


Fra døden til livet

Har du erfart dette, har du gått over fra døden til livet. Alt det gamle er forbi. Det er blitt et helt nytt liv. For Paulus var det slik at han ikke aktet sitt liv et ord verd, for det aller største var å vitne om Guds nådes evangelium. I dag stemples dette som selvforakt. Fra alle hold heter det at du er unik og må tro på deg selv. Men det finnes ingen sann glede og frihet utenom Jesus. Bare i ham kan din sjel bli stille. Å erkjenne sin fortapte stilling overfor Gud er ikke selvforakt, men bibelen kaller det syndens erkjennelse. Når evangeliet om Jesus kommer til deg som har gått konkurs på alt ditt eget, da får du ditt liv bygd på den klippen som virkelig holder. Da først blir du et helt og sant menneske igjen. Mørkets makt blir brutt, og du blir et lysets barn.


Jesus løser treller

Vår tids mennesker går den andre veien, fra lys til mørke. Men så har det heller aldri vært så mange utilfredse, rastløse og deprimerte mennesker imellom oss. Frigjørelsen fra kristen tro og påvirkning har ikke ført til noe mer å leve for. Før sang vi «du som bryter lenker, løser trellers bånd». Nå ser vi ungdom gå gatelengs uten mål og mening, med kjettinger rundt livet. De er bundne av syndens lenker. Det sanne menneskeverd er borte. Og du kan høre den tunge, dunkende og monotone musikken deres på lang avstand. Hvem har ansvaret for denne utviklingen? Jo den som ikke har advart mot frafallet og de falske profeter. Slik skal det komme falske lærere, sier Peter, som lover frihet for kjødets lyster, og han fortsetter: «For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender seg tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen» (2Pet 2:20 + 22).


Lyset skinner i mørket

Da Jesus kom til vår jord var det et åndelig mørke. Profeten Jesaja sa at det ikke var noen morgenrøde for dem fordi de hadde forkastet Ordet og vitnesbyrdet. Det var bare trengsel og mørke, ja angstfullt mørke. De var som støtt ut i natten. Deres situasjon var kanskje ikke ulik vår. Men så føyde han til: «Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel… Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle» (Jes 9:1-2).

Lyset strålte for alle da Jesus ble født. Da engelen forkynte at denne gleden var for alt folket, og hele engleskaren lovpriste Gud, da måtte hyrdene på marken skynde seg til Betlehem for å se det store som var hendt. Men ikke alle tok imot ham. Johannes utrykker det slik: «Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.» Tenk det! Det var slett ikke alle som tok imot det til frelse. Var ikke Ordet så virkekraftig likevel? Kunne det ikke ha frelst alle mennesker? Jo, men Gud kan ikke tvinge noen til tro. Hvilket forhold skulle det bli? Hvordan ville et ekteskap fortone seg dersom den ene parten ble tvunget til å elske den andre?


Gud kaller i nådetiden

Du skal vite at Jesu kjærlighet til deg er en fullkommen kjærlighet som aldri kan ta slutt. Den er uforanderlig, selv om du vraker den. Ordet overfor sier at lyset skinner i mørket. Det betyr at det vil fortsette å skinne vedvarende, til tross for alt mørke i verden. Ingenting kan utslokke Guds kjærlighet. Setningen «mørket tok ikke imot det» kan også oversettes: «mørket overvant det ikke». Lyset kan altså ikke overvinnes av alt mørket som finnes i verden. Guds rike er sterkere enn mørkets rike. Men når nådetiden er forbi, er det ingen mulighet for frelse mer. Det kan skje at nådetiden, den tid Jesus kaller på deg, tar slutt før dødsdagen kommer. Derfor lyder det klart fra Guds Ord: Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!

Guds Ord er mektig til å frelse deg som leser dette. Nå vil jeg overgi deg til dette kraftige Ordet, slik Paulus gjorde da han hilste menigheten i Efesus for siste gang (Apg 20:32): «Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes Ord, han (Jesus) som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.»



L&E 41. årgang, nummer 2