Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Guds Lam

Guds Lam
Av Andreas Fibiger


I dette nummer gjengir vi et utdrag av boken "Guds Lam" av Andreas Fibiger (Lunde forlag). Hans påskebetraktning hører med til "de kristne klassikere", og er blitt kjær lesning for mange.

Red.


Til Golgata

"Da tok stridsmennene Jesus og tok purpurkappen av Ham og iførte Ham Hans egne klær og førte Ham ut for å korsfeste Ham. Og Han bar selv sitt kors."

Klokken var henimot ni langfredag morgen, da de førte Jesus ut til Golgata.

Hvilken forskjell mellom Hans inngang og Hans utgang! Få dager før: palmesøndag med de jublende skarene, – og nå en enslig mann, forlatt, forkastet og forbannet. Du har også jublet over Jesus, "og alle kommer de med palmegrener", – men holdt det seg også på langfredag? Da Han dro inn, fulgte hundre svenner Ham, – og nå gikk Herren alene. Soldatene rev kongedrakten av Ham, kastet i all hast Hans egen kjortel av Ham og la det tunge korset på Hans skuldre. Det står at "Han bar selv sitt kors". Men Han bar også en annen byrde som var tyngre enn korset: "Han som selv bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi, avdøde fra våre synder, skal leve for rettferdigheten, Han ved hvis sår I er blitt legt" (1Pet 2:24).

Så satte toget seg i bevegelse.

I spissen red en romersk høvedsmann, så fulgte en herold, som med høy røst forkynte den dømtes forbrytelse og dom, så kom Jesus med sitt kors og bak Ham folkeskaren. Man viser den dag i dag den veien Han gikk, "via dolorosa", smertens vei. Alle henrettelser skulle finne sted utenfor byen. "Derfor led også Jesus utenfor porten, for at Han kunne hellige folket ved sitt eget blod", og: "Så la oss da gå ut til Ham utenfor leiren, idet vi bærer Hans forsmedelse" (Heb 13:11).


Under den mørke skyen

Tornene bet og sved om Hans hellige panne, – Han skulle jo gjøre bot for alle de urene, syndige tankene som menneskehjerner har fostret. Naglene brente i Hans hellige hender, – Han skulle jo sone all den synden som du og jeg ga hånd til. Og det verket i Hans hellige føtter, – Han skulle jo gå botsgang for alle de syndene som vi danset ut i på lette føtter. Hudstrykningens strimer flenget Hans hellige rygg, – Han skulle jo bøte for all den kjødets lyst som menneskeslekten har hengitt seg til.

Og likevel – alt dette var for intet å regne mot den sjelekval Han led da Han i disse tre timene gikk inn i det store mørket og ble skilt fra Gud. Da var Jesus i helvete for oss. For hva er det å være i helvete? Det er å være der hvor Gud ikke er. Det er helvete, og det er helvetes verste pine og kval: den evige gudsforlatthet.

Og det var det som pinte Ham mest av alt i denne stunden. Han som fra evighet av, og hele sitt jordeliv igjennom, ikke et sekund hadde vært skilt fra Gud, – "Han som sendte meg, er med meg; Han har ikke latt meg alene" (Joh 8:29). – Han måtte nå prøve og tåle gudsforlatthetens pine. Da kunne Han ikke kalle Gud "Fader"; det kunne Han da de klynget Ham opp på korset, "Fader, forlat dem!" Det kunne han igjen da kalken var tømt; da befalte Han sin sjel i Faderens hånd. Men i disse tre timene, da Han ble rammet av Guds vredes lyn ut av den tykke, mørke skyen, da Guds vredes flammeris pisket Ham tusen ganger verre enn bødlenes svøper, da kunne han ikke si: Fader, Fader, har du glemt ditt barn? Men som en forbannet synder måtte Han rope fra helvetes dyp: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"


Du som kalken for oss drakk

Timene sneglet seg hen. Der hang Jesus, forfulgt av Satan, forkastet av sitt folk, forrådt av sin disippel, foraktet av romerne, forbannet av loven og forlatt av Gud.

I tre timer bet Han denne veldige smerten i seg. I tre timer kom det ikke en lyd over Hans fast tillukkede lepper. "Han ble hengt og gjort elendig. Men Han opplot ikke sin munn, som et lam som føres til slaktebenken, og som et får som er stumt overfor den som klipper det. Han opplot ikke sin munn. Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom." Slik står det hos "evangelisten blant profetene", Jesaia.


Det er fullbrakt!

"Deretter, da Jesus visste at allting nå var fullbrakt, for at Skriften skulle oppfylles, sier Han: Jeg tørster! Det sto et kar, fullt av syrlig vin. Og straks løp en av dem til og tok en svamp og fylte den med vin og satte den på en isopstengel og holdt den til Hans munn og ga Ham å drikke og sa med de andre: holdt, la oss se om Elias kommer for å ta Ham ned."

Jesus ropte: "Eli, Eli!" – og noen av dem oppfattet det som om Han ropte på Elias. De siste ordene i det siste kapitlet hos den siste profeten i Det gamle testamente, Malakias 4:5, slutter jo med å varsle: "Se, jeg sender eder Elias, profeten, førenn Herrens dag kommer, den store og forferdelige", og det var blant jødene på den tiden en levende forventning om at den stunden snart måtte være nær. Derfor holdt folk Jesus for Elias (Matt 16:14); men selv Hans disipler forsto ikke at "Elias var allerede kommet" (Matt 17:10-13); det var nemlig Johannes døperen (Luk 1:17).

Det var heller ikke underlig at folk der ute, under inntrykket av de veldige begivenhetene, kunne få den tanken at det var "Herrens store og forferdelige dag", og at Elias kanskje kom nå. De romerske soldatene, som jo ikke kjente noe til jødenes forventninger, får da i hast et par opplysninger om hvem den Elias var som Jesus ropte på. Av medlidenhet med den tørstende Frelseren, løp en av dem bort for å gi Ham noe å drikke, og tilføyer – halvt unnskyldende – holdt, la oss holde liv i Ham litt ennå; la oss se om denne Elias, som aldri er riktig død selv, skulle vise seg og ta Ham ned av korset!

Det står at "Jesus visste at allting nå var fullbrakt". Det var en indre forvissning Han fikk i sin sjel, etter at Han hadde ropt sitt store smertens rop. Likesom englene i Getsemane hage brakte Ham bud og hilsen der hjemmefra, slik kjente Han det nå her også at kalken var tømt. "Han skal ikke vansmekte, ei heller bli avmattet, før Han får beskikket rett på jorden" (Jes 42:2), var det blitt lovet; og nå hadde Han "utslettet det mot oss rettete gjeldsbrev og tatt det bort ved å nagle det til korset" (Kol 2:14).


Gi Gud æren

Så ble det stille på Golgata.

Den store menneskeskaren var borte, og bare et lite stykke borte for seg selv sto en gruppe av Jesu slektninger og venner. Der var de kvinnene hvis navn vi også hørte før, – de som hadde hatt den gode plassen "ved korsets fot hos Jesus". Bare Jesu mor nevnes ikke her. Antagelig har Johannes straks ført henne inn til byen; han har villet skåne henne for å overvære den triste slutningen på hennes sønns lidelse. Og så var det noen "slektninger", det vil si: venner og bekjente fra Hans lykkelige dager i Galilea. De sto på avstand; de hadde jo verken kunnet eller våget utrette noe for Ham. "Mine venner og mine fiender holder seg i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte" (Sal 38:12).

Men skjønt døden hadde satt det uomstøtelige, store punktum på det blodige dramaet, kunne de ikke rive seg løs der ute fra. De sto som fortryllet og stirret hen på det midterste korset, på den sammensunkne skikkelsen med det bøyde hodet. De kunne ikke få øynene bort fra Ham. Det gikk dem, som de tre som hadde vært med Ham den natten på Forklarelsens berg: de så "ingen uten Jesus alene" (Matt 17:8).

Å, se da også på Ham! Kast enda et siste blikk på korset! Se Ham som henger der, bøyd og overveldet av døden! Det led Han for deg, for at du skal få leve evig hjemme hos Gud. Å, ta imot Hans nådes gave, bøy deg ved korsets fot hos Jesus, bekjenn Ham som Guds Sønn og gi Gud æren!




L&E 41. årgang, nummer 3