Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Språkunderet på pinsedag

Språkunderet på pinsedag
Av Per Bergene Holm



Da Jesus hadde fullendt sin frelsesgjerning for oss, fór han opp til himmelen. Gud hadde i fordums tid mange ganger og på mange måter talt til fedrene ved profetene, og nå hadde han talt ved Sønnen. Men da står vi foran en ny åpenbaringshistorisk epoke. Den begynte på pinsedagens fest i Jerusalem.


Pinsedagens under

De tolv apostlene var samlet på samme sted. «Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale» (Apg 2:2-4).

Slik Herrens herlighet hadde fylt tabernaklet og templet, og legemlig fylte Jesus Kristus, tar Guds Ånd her bolig i apostlenes hjerter, og gjør de troende i den nye pakt til et tabernakel, eller tempel for Gud selv. Dette gjør han for å åpenbare Jesus, og frelsen i ham, for alle verdens mennesker.


Betydningen av språkunderet

La oss først si litt om de tegn som skjer på pinsedag.

For det første: Språkunderet. Det er et motbilde til Babels forvirring. Ved Babels forvirring var alle mennesker ett folk, og alle forsto hverandre. De ville opphøye seg selv og gjøre seg selv et stort navn. Da grep Gud inn og skapte forvirring gjennom å la de tale ulike tungemål. Resultatet ble at de ikke forsto hverandre. Gud satte grenser mellom folkene, gjorde dem små og hjelpeløse, for at de om mulig skulle søke ham. Dette kunne ikke mennesket tåle. Derfor har det fra da av hele tiden søkt å skape nye verdensriker, for å klare seg uten Gud. Det religiøse og vantro menneske setter også sin lit til kjød, teller folket og regner med menneskelig makt og kraft og ikke med Guds Ord og Ånd. Dette skal kulminere i Antikrist sitt rike.


Gud utvelger seg ett folk

Men Gud kaller så ut ett folk, Israel, for å åpenbare sitt store navn gjennom det minste av alle folk, og fullføre en frelse som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. Helt fram til pinsedag måtte alle folk til Israel og til templet for å møte Gud. Na'aman måtte derfor til en av Guds profeter i Israel for å få hjelp. Og det er ingen direkte hedningemisjon i denne tiden. Jesus forbyr disiplene å gå til hedningene, de skal bare gå til de fortapte får av Israels hus. Men når Gud har fullført sin store frelsesgjerning for alle folk, lar an tolv apostler, som alle taler en hebraisk dialekt, tale slik at alle folk får høre om Guds store gjerninger på sitt eget språk. På pinsedag gjør Gud igjen alle folk til ett gjennom frelsen i Jesus Kristus.


Hedningene er medarvinger

Gud åpenbarer gjennom språkunderet på pinsedag at i Jesus Kristus er de som var langt borte – hedningene – kommet nær til. Her er det ikke lenger jøde eller greker, barbar eller skyter, her er de alle ett i Kristus Jesus (Ef 2:11-22).

Guds menighet er ikke lenger bare knyttet til Israel og Israels folk, men er fra pinsedag av noe universelt, av alle stammer, folk og tungemål. Fra pinsedag skal evangeliet forkynnes gjennom menigheten for alle folkeslag under himmelen.

Det var ikke lett for de troende jøder, selv ikke for apostlene, å akseptere og forstå at hedninger – uten først å ha blitt jøder gjennom omskjærelsen – bare ved å høre evangeliet og tro, kunne bli frelst og få Den Hellige Ånds gave. Gud måtte drive apostlene ut gjennom trengsel og forfølgelse.

Han måtte også gi apostlene en hel rekke særlige bevis på at hedningene nå var blitt de helliges medborgere og Guds husfolk gjennom frelsen i Jesus Kristus. Peter får særbehandling. Han får være til stede i Samaria (Apg 8), og hos Kornelius (Apg 10), hvor han også først får et syn til forklaring av det som skjer. Peter får igjen og igjen se at Den Hellige Ånds gave blir gitt til de troende hedningene, akkurat på samme måte og med det samme språktegn som apostlene selv opplevde det på pinsedag.

Den tungetale vi møter i Apg er et åpenbaringshistorisk tegn på hedningenes innlemmelse i Guds menighet, og må ikke forveksles med den bønn og lovprisning i tunger som 1Kor taler om. Gud må gang på gang åpenbare for apostlene at hedningene har fått del i den samme nåde, den samme Åndens gave og tjeneste som de selv har fått, helt fram til apostlene erkjenner dette på apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15).


Det alminnelige prestedømme

Men det er også en annen ting som åpenbares på pinsedag. Alle dem som ble salvet med Guds Ånd denne dagen, var lege menn. De var ikke prester eller embetsinnehavere i den gamle pakts forstand. Det er et helt nytt presteskap som åpenbares på pinsedag, et alminnelig prestedømme, hvor alle troende er prester og salvet med Guds Ånd til vitnetjeneste overfor verden. Nå hadde alle de troende i den gamle pakt også Guds Ånd som barnekårets Ånd. Men det var bare de særlig salvede embetsbærerne: prestene, kongene og profetene, som var salvet til å formidle Guds åpenbaring.

I den nye pakt har imidlertid alle troende fått del i denne prestetjenesten. I den gamle pakts tid åpenbarte Gud seg gjennom tabernaklet og tjenesten der. Guds Ord ble forkynt i forbilder og som en skygge. Men så ble Ordet kjød og tok bolig i blant oss i Jesus Kristus. Jesus selv var det fullkomne vitne, den fullkomne åpenbaring av Guds Ord. Han var selv Ordet og det fullkomne tabernakel.


Åndens tempel

Nå har Jesus dratt opp til himmelen. Fra pinsedag av åpenbares han i verden gjennom sine troende som er hans tempel. Ja menigheten av de troende er i dag Kristi legeme på jord, fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:23). Åndsutgytelsen på pinsedag innebærer nettopp at Guds Ånd tar bolig i sin troende menighet, som i sitt tempel, for å utruste og gjøre de troende i stand til den åpenbaringstjeneste, eller vitnetjeneste, menigheten har overfor verden.

Du som hører Jesus til, er et Kristi brev til verden. «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste, » sier apostelen Paulus, «ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler.»

Hvor veldig det er når Kristus ved sitt Ord og sin Ånd får rom i et menneskes hjerte og tar bolig der! Da drives en ikke lenger av den ånd som er virksom i vantroens barn, men Guds Ånd kommer gjennom Ordet inn i hjerte og liv. En blir til et tempel i Ånden, et tabernakel som Jesus ønsker å åpenbare seg for verden gjennom. Og Jesus vil fylle sine troende med hele sin fylde, slik han i den gamle pakt fylte tabernaklet og templet med hele sin herlighet. (Ef 3:14-21).




L&E 41. årgang, nummer 4