Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

«Det aller reneste evangelium»

«Det aller reneste evangelium»
Av Martin Luther

Fortale til Romerbrevet
Dette brevet er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås med det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det å smake det.

Til en begynnelse gjelder det da at vi skjønner språket og vet hva Paulus mener med disse ord: lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd og lignende. Ellers har vi ikke noen nytte av å lese dette brev.


Loven

Ordet lov må her ikke forstås på menneskelig vis, så at det bare skulle bety en lære om hvilke gjerninger vi skal gjøre eller unnlate. Slik går det for seg med de menneskelige lover; der kan man oppfylle loven, selv om hjertet ikke er med. Men Gud dømmer etter hjertebunnen. Derfor krever også hans lov hjertets innerste og lar seg ikke nøye med gjerninger; men mye mer straffer den de gjerninger som er gjort uten det rette sinnelag som hykleri og løgn. Derfor kalles også alle mennesker løgnere (Sal 116:11), nettopp av den grunn at ingen holder eller kan holde Guds lov ut fra hjertets innerste. For inne hos seg selv finner enhver ulyst til det gode og lyst til det onde. Når da den frie lyst til det gode mangler, så er man ikke med sitt hjerte i Guds lov. Og da fortjener man visselig også skyld og vrede hos Gud, selv om man i det ytre stråler med gode gjerninger og et ærbart liv.

For om du utvortes holder loven med gjerninger, av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du alt uten fri lyst og kjærlighet til loven, men med ulyst og tvang. Du ville heller gjøre annerledes, hvis loven ikke var. Derav følger at du inne i hjertets innerste er en fiende av loven.

Hertil kommer at loven øker synden, som han sier i kap. 5:20, fordi mennesket bare blir enda mer fiendtlig mot loven, jo mer den krever det som mennesket ikke formår noe av. Derfor sier han i kap. 7:14: «Loven er åndelig.» Hva er det? Hvis loven var legemlig, så kunne den skje fyldest ved gjerninger. Men da den nå er åndelig, så kan ingen oppfylle den, med mindre alt det du gjør kommer fra hjertets grunn. Men et slikt hjerte gir ingen unntatt Guds Ånd. Han gjør mennesket likedannet med loven, så det av hjertet får lyst til loven, og fra nå av gjør alt, ikke av frykt eller tvang, men av et frivillig hjerte. Altså er loven åndelig. Med et slikt åndelig hjerte vil den bli elsket og oppfylt, og en slik ånd krever den. Hvor denne ånd ikke er i hjertet, der blir det synd, ulyst og fiendskap mot loven. Men loven er god, rettferdig og hellig.

Å oppfylle loven er å gjøre dens verk med lyst og kjærlighet, og føre et gudfryktig og fromt liv, frivillig og uten lovens tvang, som om det ikke fantes noen lov eller straff.

Men en slik lyst som følger med kjærlighetens frivillighet, gir den Hellige Ånd i hjertet, som han sier i kap. 5:5. Men Ånden blir ikke gitt på noen annen måte enn alene i, med og ved troen på Jesus Kristus. Og troen kommer ikke på annen måte enn alene ved Guds Ord eller evangelium, som forkynner Kristus som Guds Sønn og menneske, død og oppstanden for vår skyld. Som han sier i kap. 3:25; 4:25 og 10:9.

Herav kommer det at troen alene gjør rettferdig og oppfyller loven. For troen får Ånden av Kristi fortjeneste. Og Ånden skaper et glad og frivillig hjerte, slik som loven krever det. På denne måten fremgår da de gode gjerninger av selve troen.


Synden

Synd kaller Skriften ikke bare den utvortes, legemlige gjerning, men også all den bevegelse som rører seg sammen med den utvortes gjerning, nemlig hjertets innerste med alle dets krefter. (...) Og i særdeleshet ser Skriften inn i hjertet og til roten og hovedkilden til all synd, nemlig vantroen i hjertets grunn. Altså, likesom troen alene gjør rettferdig og bringer Ånden og lysten til gode utvortes gjerninger, slik er det vantroen alene som synder og egger kjødet og lysten til onde utvortes gjerninger. Slik som det skjedde med Adam og Eva i Paradiset (1Mos 3:6).

Derfor kaller også Kristus vantroen alene synd, når han sier i Joh 16:8 f.: «Ånden skal overtyde verden om synd, fordi de ikke tror på meg.» Derfor er det også slik, at før det skjer gode eller onde gjerninger som gode eller onde frukter, må det i hjertet først være tro eller vantro. Vantroen er roten, saften og hovedkraften til all synd. Derfor kalles den jo også i Skriften slangens hode og den gamle drages hode, som kvinnens sæd, Kristus, må knuse, slik som det ble lovet Adam (1Mos 3:15).


Nåden

Nåde og gave kan man skjelne mellom på denne måte: Nåde er egentlig Guds yndest eller gunst, som han har hos seg selv overfor oss. Og ut av den er han villig til å inngyte Kristus og Ånden med sine gaver i oss. Dette fremgår klart av kap. 5:15, hvor han sier: «Guds nåde og gaven i Jesus Kristus» osv.

Visstnok vokser gavene og Ånden daglig i oss: men de er ennå ikke fullkomne. Følgelig blir det ennå onde lyster og synder tilbake i oss, som strider mot Ånden, som han sier i Rom 7:14 og Gal 5:17, og slik som striden mellom kvinnens sæd og slangens sæd forkynnes i 1Mos 3:15. Men nåden alene utretter så meget at vi helt og fullt blir regnet rettferdige for Gud. For hans nåde deler seg ikke og stykker seg ikke opp, slik som gavene gjør; men den tar oss helt og holdent opp i Guds yndest, for Kristi, vår forbeders og midlers skyld, og fordi gavene er begynt i oss.

Så forstår du da det 7. kapitel, hvor Paulus ennå kjenner seg som en synder, mens han allikevel i 8:1 sier at det er ikke noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, nemlig på grunn av de ufullkomne gaver og Ånden. På grunn av det kjød som ennå ikke er drept er vi ennå syndere, men fordi vi tror på Kristus og har Åndens begynnelse, viser Gud oss den gunst og nåde at han ikke vil akte på eller dømme denne synd, men handle med oss etter vår tro på Kristus, inntil synden helt blir drept.


Troen

Tro er ikke den menneskelige innbilning og drøm som noen holder for tro. Når disse da ser at det ikke følger noen forbedring i livet eller gode gjerninger, mens de allikevel hører og taler meget om troen, så faller de i villfarelse og sier: «Troen er ikke nok, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli rettferdig og salig.» (...) Men like så visst som dette er en menneskelig oppdiktning og tanke, som ikke øver noen virkning på hjertebunnen, like så visst utretter denne tanke intet, og det følger ingen forbedring etter den.

Troen, derimot, er et guddommelig verk i oss, som forandrer oss og føder oss på ny av Gud (Joh 1:13), dreper den gamle Adam, gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg Den Hellige Ånd. (...)

Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde, så sikker, at den troende gjerne ville dø på den tusen ganger. Og en slik tillit til den guddommelige nåde og erkjennelse av den, gjør glad, frimodig og freidig overfor Gud og alle skapninger. Dette utretter Den Hellige Ånd i troen.

Derved får mennesket, uten tvang, vilje og lyst til å gjøre godt mot alle, tjene alle og lide hva det skal være, Gud til lov og pris, som har vist ham slik nåde. Derfor er det også umulig å skille gjerning fra tro, ja likeså umulig som å skille brann og lys fra ilden. Be Gud at han virker troen i deg. Ellers blir du visst i evighet uten tro, selv om du innbiller deg og foretar deg alt hva du vil og kan.

Fra «Kristne hovedverker» bind III,
Lutherstiftelsen/Nomi 1968





L&E 41. årgang, nummer 4