Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den nødvendige gudsfrykt

Den nødvendige gudsfrykt
Av Karl Riis

Skal vårt forhold til den kjærlige Gud styres av angst? Er gudsfrykt ikke bare ytre fromhet og lovtrelldom? Er det virkelig nødvendig å tale om gudsfrykt i en moderne tid?

Mange vil i dag tenke at det er provoserende å si at gudsfrykt er nødvendig. Men hva er det som er så provoserende? Først er det selve uttrykket. Det virker så negativt at vårt forhold til Gud skal styres av angst. Gud er nådig og barmhjertig, han er kjærlighet, så han skal vi da ikke være redd for. Fra menneskelivet vet vi hvor uheldig det er dersom vårt forhold til foreldre eller foresatte er basert på angst. Slik også når det gjelder Gud.

Uttrykket virker også umoderne. Det er noe gammeldags over det med gudsfrykt, noe man talte om på 1600- tallet. Det passer liksom ikke for mennesker i dag, som på en helt annen måte er opplyste, selvstendige, og kan ta ansvar.

Går vi til gudsfryktens innhold, er det også mange som reagerer. Å blande Gud inn i alle livsforhold går bare ikke an. Det er en primitiv tankegang som utviklingen heldigvis har befridd oss fra. Dessuten er det å hevde en absolutt forpliktende sannhet uttrykk for en fordømmende holdning over for alt og alle som har andre meninger. Fri oss fra det! Slike tanker møter vi også ofte i dag.

Motviljen mot å snakke om gudsfrykt er en berettiget reaksjon dersom vi med gudsfrykt mener en ytre fromhet og menneskebud. Jesus fordømte en slik gudsfrykt hos fariseerne i sin samtid.

Det ene nødvendige
Men Skriften taler om en gudsfrykt som er nødvendig: «Øv deg i gudsfrykt », lyder det til oss. Den er til stor nytte, og det er knyttet mange løfter til den, både for livet her, og for det som kommer – altså både timelig og evig. Den sanne gudsfrykt er den visdom å kjenne Gud og få del i hans frelse. Bibelen kaller det «visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus».

Men denne gudsfrykt er vi ikke født med. Vi er født med synd, og det innebærer at vi er «født uten gudsfrykt, uten tillit til Gud, og fulle av ondt begjær» (Augustana, art. 2). Da mangler vi den gudsfrykt som er nødvendig for å leve i det rette forhold til Gud. Uten den er vi nemlig fortapte, uten Gud og uten håp i verden!

Det er merkelig at dette ene nødvendige synes å være så unødvendig for de fleste! Jesus har et inntrengende råd: «Ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne» (Luk 11:42). Det som er virkelig nødvendig for oss alle, er å ta Gud og alt det han har talt til oss, på alvor! For til sist skal vi alle møte Gud og avlegge regnskap for ham (Pred 12:13).

Maria-plassen, der vi lytter til Guds tale med åpne ører og hjerter, er helt avgjørende for om vi får det sanne kjennskap til Gud. For det er de Hellige Skrifter som åpenbarer frelsen og gir oss sann gudsfrykt.

Dagens gudsbilde
Skal vi forstå gudsfryktens vilkår i dag, er forståelsen av gudsbildet avgjørende. Hvilket gudsbilde har dagens mennesker sammenlignet med det Skriften sier om Gud? I en stor del av det 20. århundre er det ensidig blitt forkynt at Gud er kjærlighet og bare det. All tale om en hellig Gud som straffer synd, om en Gud som blir vred, har vært henvist til GT.

Det gamle testamentes Gud kan være vred, men vi skal forholde oss til den Gud vi møter i Det nye testamente, og han er kjærlighet. Slik har det lydt. Disse nye toner har kommet med postmodernismen. Det er mennesket det dreier seg om, vi er for alvor kommet i sentrum. Det er vi – ikke Gud – det handler om.

Et trekk ved det postmoderne menneske er at det stiller krav, ikke bare til sine omgivelser, men også til Gud. Det vil ha en fleksibel gud som kan tilpasse seg våre behov, en tidsriktig gud som gir frihet og rett til selvbestemmelse, som ikke trekker grenser og sier at noe er synd.

Man vil ha en gud som sørger for alles frelse til slutt, og en religion uten fortapelse. Hva skulle det ellers bety at Gud er nådig? Vil han ikke være gud på våre premisser, har vi ikke bruk for ham i det hele tatt. Da fortjener han ikke å være vår gud. Sammenligner vi med det Bibelen sier om Gud, ser vi hvor falskt det moderne synet er.

Bibelens gudsbilde
Bibelens Gud er ikke en gud som er dannet i vårt bilde. Gud er skapelsens opphav og oppholder, og det er vi som er til på hans premisser, ikke omvendt. Den evige Gud er ikke én i GT og en annen i NT. At han fullt ut både er hellig og kjærlig på samme tid, taler Golgata aller sterkest om.

Det som skjedde der, var en tydelig avsløring av at den Hellige ikke kunne fri sin egen Sønn fra vreden. Han ble gjort til synd for å frelse oss. Men det avslører også en ufattelig kjærlighet, som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle.

Gud, som er lys, og i hvem det intet mørke er, ham er det nødvendig ikke bare å vise ærefrykt på grunn av hans opphøyde guddommelighet og majestet. Men det er virkelig grunn til å frykte ham på grunn av hans vrede.

Jesus lærer oss at vi ikke skal frykte for mennesker, for de kan bare slå vårt legeme i hjel. Men vi skal frykte Gud, som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete (Matt 10:28). Samtidig krever han at vi skal elske ham av hele vårt hjerte, hele vår sjel og av all vår forstand (Matt 22:37).

Selvbedrag
Setter vi vår lit til en innbilt gud som bare eksisterer i våre tanker og forestillinger, føres vi ut i avgudsdyrkelse og selvbedrag. Dette selvbedrag kan arte seg på flere måter. Mange leser sin bibel, går på gudstjenester og møter, og tenker at deres sak med Gud er i orden. Men det er slett ikke alle som hører Guds Ord som lærer den sannhet å kjenne som fører dem til gudsfrykt. Hvorfor ikke? Fordi de nøyer seg med å høre Guds Ord, men de gjør aldri etter det (Jak 1:22).

For en ulykke. De tror at alt er vel, og først på dommens dag avsløres deres selvbedrag. Det taler Jesus sterkt om i siste del av bergprekenen. Han nevner dem som på dommens dag vil påberope seg mange positive ting, men Jesus skal si dem som sant er at han ikke kjenner dem som sine. I lignelsen om de to husbyggere (Matt 7:21-27), taler han krystallklart om at den som hører Guds Ord uten å gjøre etter det, er som en uforstandig mann som bygger huset sitt på sandgrunn. Det vil føre til dom og undergang.

Veien til sann gudsfrykt
Veien til sann gudsfrykt er å høre Jesu ord og gjøre etter det. Hvor viktig det er, ser vi når vi begynner å ta vårt forhold til Gud på alvor. Da beslutter vi at nå vil vi gjøre etter det Gud sier, og det blir ikke uten konsekvenser.

I første omgang får vi styr på mange ting i vårt liv. Særlig i de ytre ting. Det kommer en ny renhet inn i vår tale, banning forsvinner, vi blir mer pliktoppfyllende i vårt arbeid, og vi bryter med tvilsomme fornøyelser og forretningsmåter.

Men verre er det å styre tankene. De skulle jo være rene, helt rene, men de er så fulle av urenhet. Jeg skulle være sann og ærlig, men så opplever jeg hvor mye usannhet og falskhet som kleber ved meg. Og aller vanskeligst opplever vi det når hjertets mange former for ondt og urent begjær avsløres for oss. Vi overbevises om synd! Hvem er jeg? Guds Ord sier én ting, og jeg gjør noe helt annet! Dette skal ikke være et opplevelsesmønster vi skal prestere, men slik erfarer en synder sitt møte med Gud. Guds Ord er både levende og dømmende. Gjennom det kaster Guds Ånd sitt blendende sannhetslys inn over vår fortid, og alt det skjulte i vårt innerste. Da ser vi for alvor hvor mye mørke vi inneholder. Men det blir også klarere og klarere for oss hvor stor bruk vi har for Jesus som frelser.

Vel kan den følelsesmessige erfaring av dette være meget forskjellig fra menneske til menneske, men det avgjørende er vårt hjertes erkjennelse. Denne opplysning er nødvendig om vi skal komme oss ut av syndens og fariseismens selvbedrag.

Frykte og elske Gud
Selverkjennelsens egentlige hensikt er ikke at du og jeg skal bli et bedre menneske og en perfekt kristen, dens oppgave er å gjøre vårt hjerte åpent for Jesus. Med ham kommer det nye, og det som skaper sann gudsfrykt, når jeg smaker frelsens rike fylde, forsoningens kraft, eller sagt helt kort: smaker syndenes forlatelse, Jesu blods rensende kraft. Da åpnes våre øyne, og vi ser hva vi før ikke så. Vi ser og smaker hvor høyt vi er elsket av Gud. Det skaper noe helt nytt i våre hjerter.

Det er sammenfattet i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.» Så kort og klart kan det sies hva det vil si å være en kristen.

Underet er at vi flyttes inn i Kristus, og han tar bolig i oss, og med ham kommer det nye inn i et menneskes liv. Vi får et nytt liv, med en ny lyst og vilje, et nytt sinn og en ny kjærlighet til Gud gjennom Jesus. Det menneske som har erfart det, har ikke vanskelig for å frykte og elske Gud samtidig. De to ting er ikke uforlikelige motsetninger, men et treffende uttrykk for hvordan vårt forhold til Gud nå er. Nettopp fordi vi har smakt den nåde og barmhjertighet hvor Gud ikke handler med oss etter våre synder – de ble jo tilregnet Jesus – så elsker et lydig Guds barn sin himmelske Far og frykter for å gjøre sin gode Fars vilje imot. Det er ikke lammende angst, men barnefrykt hos et Guds barn.

Når gudsfrykten mangler
Det skal bli vanskelige tider (2Tim 3:1ff.). Moralen vil forfalle, lovløshet, selvtekt og egoisme kommer til å spre seg, og vi får oppleve oppløsning og kaos. Det som skjer, er at mennesker av Gud overlates til seg selv og det syndige livet de hengir seg til.

Det er Guds vrede som lar mennesket smake at det som er ondt og ødeleggende, også kommer til å gjøre vondt (Rom 1:18-2). Syndens krefter i verden er nemlig så sterke at når Gud overlater menneskene til seg selv, så har de ikke noe bolverk mot syndens ødeleggende krefter. Mange lider under disse tilstander og kan se at noe er galt, men ingen har den kraft som er nødvendig for å endre de kaotiske forhold. Slik er gudsfryktens motsetning.

I menigheten føres mange bort fra sin oppriktige troskap mot Kristus. Det vokser fram en motstand mot sannheten, slik Jesus opplevde når han talte til noen jøder som var kommet til tro på ham (Joh 8:31-47). Han ønsket å gjøre dem til gudfryktige og frigjorte kristne, men de hadde en motstand mot hans Ord. De var misfornøyde med ham, avviste ham, og hva skjedde? De ble forherdet så de til sist ikke engang kunne høre hans røst.

De hadde ører, men hørte ingenting, slik at de kunne forstå med hjertet og bli omvendt. I et sånt klima gjøres den smale veien bred, og verdslig tenke- og levemåte brer seg. I kjærlighetens navn tillates utukt og umoral, og ting som er helt imot Guds vilje. En mister troverdighet overfor verden, og evangeliet spottes på grunn av en kristendom som bare er skinn og ytre fasade, men uten kraft!

For den enkelte kristne vil de samme ting gjøre seg gjeldende. Vårt forhold til synden svekkes, og når vår forpliktelse mot Guds vilje i budene løsnes, da blir kjærligheten kald, både over for Jesus og de som vi er satt til å tjene. Gudslivet dør. Frafallet er en realitet.

Gudsfrykten er lys og salt
Også i lys av dette siste ser vi hvor nødvendig gudsfrykten er! Den er som et lys som veileder til det som er godt i samfunnslivet, og den er salt som bevarer samfunnet mot å gå til grunne i umoral og forderv. I menigheten skaper sann gudsfrykt åndelig liv og sann vekst. Den bevarer den enkelte av oss i en varm kjærlighet til Jesus, og gir brennende hjerter i tjenesten for Guds Rike og vår neste.





L&E 41. årgang, nummer 4