Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Gud vil gjerne tilgi synd

Gud vil gjerne tilgi synd

Av Carl Olof Rosenius


«Min synd står alltid for meg. Å, om jeg bare visste at Gud har tilgitt meg all min synd og gitt meg sin nåde! Syndene mine er så mange, så store, så stygge, og de sitter så fast. Jeg kan ikke åpne opp hjertet mitt for noen. Å, den som eide Guds nåde og hadde visshet om dette!»

Slike sukk ligger i mange flere hjerter enn vi aner. Og dette gjelder ikke utelukkende dem som ennå bare er vekket opp, men aldri har begynt å tro. Også Guds barn kjenner det ofte slik, for det blir ingen slutt på synder og fall.

Hva sier så Gud til dette? Kan denne byrden bli tatt vekk? Vil Gud tilgi synd? Hva sier han selv, han som har dommen i sin makt? Hva sier han som på den siste dag skal dømme alle, og som alt nå feller dommen over alle syndere?

Så sier Herren: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?». «Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde uforskyldt». «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Esek 18:23, Åp 21:6, Jes 1:18

«Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu». «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!» Jes 43:24-25, 44:22

Her ser vi da at den store, barmhjertige Gud vil forlate synd. Han vil forlate hvert éneste menneskes synder. Han vil forlate de største og verste syndene. Vi ser at det er en stor og betingelsesløs beslutning med allmenn gyldighet, som Gud i sin allmektige rådslutning har gjort, – at den som vil, skal få syndenes forlatelse ved hans Sønns navn, (Apg 10:43).

Hver éneste en som i sin syndenød vender seg til Kristus, skal ikke gå fortapt, men arve evig liv. Ja, han skal være like sikker og trygg på det, som på at Gud lever og ikke kan lyve. «Så sant jeg lever», sier Herren.

Det at Gud ønsker å gi syndenes forlatelse til hver éneste en, er så sikkert og visst at ingen ting i hele verden er så sikkert. For ingen ting er så umulig som at Gud skulle lyve. Alt det jeg er, det jeg gjør og det jeg kjenner, er alt sammen derimot bare uvisshet og løgn. Mot Guds sannhet er det som en flytende væske, og som damp mot et stort, høyt fjell. Og disse ordene som vi just har lest, er talt av den allmektige, himmelens og jordens Herre.

Men det at Gud har en alvorlig vilje til å forlate alle synder, det har han ikke vist oss bare med ord. Han har også med stor kraft bevist det i gjerning. Den evige rettferdigheten kunne ikke uten videre gå med på å ettergi syndene. For ikke en éneste bokstav eller tøddel i loven kunne bli til intet. Og det stod fast at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Heb 9:22.

Da gikk den barmhjertige Gud, drevet av ufattelig kjærlighet, til sine ulykkelige, falne mennesker på jorden, så langt at han selv gav offeret for syndene. «Hvor er lammet til brennofferet? Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!» «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham». «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd». Dette er grunnen til at Gud kan forlate synden, og også det sterkeste bevis på hvor alvorlig og brennende Guds vilje er til å forlate.

I sin barmhjertighet har Gud ordnet det slik at vi ikke selv skulle behøve å fortjene nåden. «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 52:3. Han vil gi oss alt for intet. Syndene våre blir forlatt for intet.

Men, nei – det skjer ikke for intet. Løsepengen var høy. Det har kostet vår kjære Frelser hans liv og blod. Det er som han selv sier: «Du har bare trettet meg med dine synder og voldt meg møye med dine misgjerninger». «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Det er grunnen til at Gud kan tilgi så grenseløst.

Det er også det største beviset på at Gud har en brennende trang og lyst til å forlate syndene, når han selv har gitt et så uendelig dyrt offer. Å, du forferdelige vantro – du forblindede hjertes mørke, som gjør at vi ikke ser alt dette!

Vi kan tro at Guds Sønn på grunn av den samme brennende kjærligheten blir et menneskebarn, født i en krybbe. I mer enn tretti år gikk han rundt på jorden under fattigdom og forakt. Han lider, han svetter blod, han hudstrykes, korsfestes og dør. Dette gjør han for å vinne seieren som gir oss nåden. Og han gjør det for en grufullt syndig og ond hær av fiender.

Alt dette kan vi tro. Men når vi endelig har fått se våre synder og begynner å søke hans nåde, da kan vi ikke tro han vil forlate oss syndene våre. Da arbeider og kjemper vi i bønn for å påvirke ham – påvirke ham til å forlate. Vi vil påvirke ham som har vist at han brant av kjærlighet til oss mens vi ennå var hans uforlikte syndere, som står der uten noe skyldoffer å bringe fram for ham. Å, som vantroen og mørket hindrer oss i å se Herrens herlighet!

Vi burde lett kunne regne ut at når Gud gir oss sin enbårne Sønn til skyldoffer, da må det være om å gjøre for ham å forlate synder. Forsoningen skjedde jo ikke for gode og hellige barn, men for virkelige syndere, for verden.

Da kan det ikke være det han er opptatt med; å se etter hva vi har fortjent, og gjøre med oss etter våre synder. Det må virkelig være hans fulle alvor at han vil forlate syndene. For «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham», Joh 3:17.

En annen ting er det at den som ikke vil ha barmhjertighet, må ha vreden. Den som ikke vil bli kvitt sin synd, men vil bli i sine synder, i tjeneste for verden og djevelen, han må bli under fordømmelsen.

Slik er det også med den som nok kan være vakt og er urolig for sin sjel, men ikke vil vende seg til Guds Sønn. For «den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham», Joh 3:36.

Men «den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livsens vann uforskyldt!» Åp 22:17.




L&E 41. årgang, nummer 5



Tags: 2005