Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ingen er hellig som Herren!

Ingen er hellig som Herren!

Av Gunnar Fossli


Hvem er Gud? Dette spørsmålet er det mange som har gjort seg forskjellige tanker om opp gjennom årene. Vi skal imidlertid ikke gjøre oss tanker, men se på fakta. Guds eget Ord gir nemlig svar på det spørsmålet.


Alt liv i Guds hånd

Allerede i Bibelens første setning får vi en viktig opplysning om hvem vi har med å gjøre: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1Mos 1:1). Gud er himmelens og jordens skaper.

Om Jesus står det: «Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham» (Kol 1:15-17).

Gud er den som har skapt alt og opprettholder det han har skapt. Videre ser vi at han er før alle ting. Gud er fra evighet til evighet (Sal 90:2). Han er uten ende. Det er også hans makt. Han er allmektig. «For ingenting er umulig for Gud» (Luk 1:37).

Moses vitner om Guds makt og menneskenes avmakt i Salme 90: «Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderiket – ja, fra evighet til evighet er du, Gud. Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn! For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den farer forbi, som en vakt om natten. Du driver dem bort som en flod, de blir som en søvn. Om morgenen er de som groende gress, om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt» (Sal 90:2-6).

Ja, den dag Herren ikke lenger holder oss oppe, dør vi. «Og hvem av dere kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?» (Luk 12:25). Nei, vi kan ikke gjøre noe for å holde livet oppe. Når Herren har talt, er det slutt.

Men hvordan er Herren? Hva slags lynne har han, og hvordan forholder han seg til oss? Også dette vitner Bibelen klart om. Det er derfor den er skrevet.


Gud er hellig

«Ingen er hellig som Herren» (1Sam 2:2). Gud er fullkomment hellig, men hva menes med det? «Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han, han vil ikke bære over med deres synder» (Jos 24:19b). Gud kan ikke tåle synd. Hans hellige vesen krever det. Han, den ene fullkomne gode, kan ikke tåle synd.

«Ingen er hellig som Herren», stod det. Herren er altså høyt hevet over alt og alle i sin hellighet. Han er så hellig at det ligger langt over vår fatteevne og forstand.

Men problemet er ikke bare at «ingen er hellig som Herren». Vårt problem er at vi ikke er hellige i det hele tatt. «Som det står skrevet: det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste» (Rom 3:10-12).

Og så lyder Guds Ord: «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig» (3Mos 19:2).

Det er konsekvensen av Guds hellighet. Han kan bare ha samfunn med slike som er som han. «Syndens lønn er døden». Så hellig er Gud. Den som synder, og ikke er fullkomment ren og hellig, må dø under Guds vrede og dom.


Hvem kan bli stående?

I Salme 76 ber Asaf til Herren: «Alle må frykte deg! Hvem kan bli stående for ditt åsyn når du blir vred?» (vers 8)

Hvis vi skal få etter det vi fortjener, er det ikke håp for oss. «Du har bare trettet meg med dine synder og voldt meg møye med dine misgjerninger» (Jes 43:24b). Vi har bare oppsamlet oss vrede.

Men så fortsetter Herren i neste setning: «Jeg, jeg er den som utsletter dine synder for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mer i hu» (Jes 43:25).

Her stopper vår fornuft. At synden får sin fortjente straff, er nå én ting. Men at Gud dømmer seg selv skyldig og utstår den straff og pine vi skulle lide, er verre å forstå. Det er like umulig å forstå som hans hellighet. Men er det ikke nettopp her vi virkelig ser hvor fullkomment god og hellig Gud er?

«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. (...) Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5:43-45,48).

Ja, slik er Guds fullkomne godhet og hellighet. Vi leste: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen». Vi ser altså at både Guds vrede og dom over synden, og hans grenseløse kjærlighet, har sin grunn i hans hellighet.


Døde for ugudelige

I Ordspråkene 8 taler Jesus om sin kjærlighet til menneskene: «Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i fordums tid. (...) Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn» (Ord 8:22,31).

Ikke en gang syndefallet kunne forandre på dette. Jesus elsker – for det er hans vesen. «Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? Langt derifra! La det stå fast at Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner! Som det står skrevet: For at du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak. Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede på oss? – Jeg taler på menneskelig vis. Langt derifra! Hvordan skulle da Gud kunne dømme verden?» (Rom 3:3-6).

Vi ser at ved menneskenes synd og frafall, kommer Guds hellighet enda klarere fram – både i lov og evangelium. Som en følge av synden, kom døden inn i verden, og mennesket mistet sitt naturlige, fortrolige samfunn med Herren. Det var umulig å opprettholde. Det var altså en naturlig konsekvens av den hellige Guds reaksjon på syndefallet.

Men enda sterkere kommer Guds fullkomne hellighet fram gjennom evangeliet. «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5:6-8). Tenk det. Mens vi gikk våre egne veier og ikke en gang søkte Gud, døde Kristus for oss. Han døde til fastsatt tid. Det var nøye planlagt og bestemt i himmelen at Guds enbårne Sønn skulle dø for all verdens synd. Det var det alle ofringene pekte fram mot.


Gud måtte forsones

Men de vitnet samtidig, og ikke minst, om hvor hellig Gud er. Gud måtte forsones. Synden måtte tas vekk. «Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt» (Heb 9:22b). «For syndens lønn er døden» (Rom 6:23). Synden måtte betales med dens følger, som er døden. Derfor måtte Jesus dø.

Enda han var fullkommen, ren og hellig. Ja, Faderen vitner selv: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.» Selv ikke Jesu fullkomne liv kunne frelse han fra dommen. Når Jesus døde, var det du og jeg som døde under Guds vrede. Han døde ikke for sin egen synd. Nei, han døde utelukkende i ditt og i mitt sted.

Hebreerbrevet sier om Jesus at «han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt» (Heb 5:7). Så forferdelig er det å dø under Guds vrede.


Overvant døden

Men Jesus var fullkommen, han var Gud selv, derfor kunne ikke døden holde på ham. Jesus, som er livet, hørte ikke hjemme i dødsriket. Så påskemorgen stod han opp fra de døde. «Han ble oppreist til vår rettferdiggjørelse», som Paulus vitner i Rom 4:25. Straffen var utstått. Gud hadde godtatt Jesu offer.

«Det er et troverdig Ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv» (1Tim 1:15-16).

Hvis det er noe som er troverdig, så er det Guds hellige og fullkomne Ord.

Peter hadde opplevd mye sammen med Jesus, blant annet på forklarelsens berg. Men det var noe som var enda bedre å akte på: «Og desto fastere har vi det profetiske Ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram, og morgenstjernen går opp i deres hjerter. For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2Pet 1:19-21).


Virkelig frihet

Det er én ting til vi må ta med. Jesus sier i Matteus 5:17-18: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Da Jesus døde på korset ble verken loven eller Guds hellighet opphevet. Nei, den ble oppfylt, og til fulle bekreftet.

Og Paulus spør: «Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven» (Rom 3:31). Den kristne frihet er ikke at vi skal leve etter våre lyster. Husk hva engelen sier om Jesus til Josef: «Han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1:21b). «Og når dere er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten» (Rom 6:18). Et sant kristenliv er ikke et liv i syndenes tillatelse, men et liv i syndenes forlatelse. Det er frihet.



L&E 41. årgang, nummer 5