Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Rosen mellom torner (II)

Rosen mellom torner (II)
Utdrag fra en roman om Hans Adolph Brorson


Hans Adolph Brorson har hatt stor betydning for norsk kristenliv. Vi fortsetter gjengivelsen fra romanbiografien, skrevet av Niels Aage Barfoed og utgitt på Sambåndet forlag i 1951.


«Det er festlig å se så mange folk,» sa Katrine en dag de gikk arm i arm heim fra kirken. «Det må være stort å tale til så mange mennesker.»

«Jeg talte til flere den gangen jeg hadde tid til å skrive salmer,» sa han tankefullt.

«Ja, men du taler til dem ennå. Salmene blir brukt fremdeles.»

Han strøk seg over parykken.

«Men heftene er slitt og går snart ut. Hadde jeg hatt tid, ville jeg ha samlet heftene i en salmebok. Kanskje jeg kunne skrive noen nye salmer. En del er ferdige.»

Katrine tar av seg kåpen og går inn døra til stua.

«Nei, du må ikke gå. Jeg må få snakke om dette i alle fall, om jeg ikke får tid til å gjøre noe med det. Det er blitt en hjertesak for meg å snakke om dette. Jeg har en tittel på boka òg: ‘Troens rare klenodie’, skal den hete.»

Katrine smattet litt på tittelen.

«Det klinger ikke dårlig.»

«Planen for boka er òg ferdig. Først skal det være et avsnitt av høytidssalmer. Deretter skal det være flere avsnitt om troen: Troens grunn, troens midler, troens frukt – – å, det kribler i meg til å ta fatt med en gang. Etter middag vil jeg ta noen timer.»

«Har du glemt at du har både gravferd og bibellesning i ettermiddag?»

Han sukket tungt og så på henne med vemodige øyne. «Ja, det har jeg glemt. Så farvel med drømmen denne gangen òg.»

Men nå hadde han fått gløden. Rett som det var, stjal han noen timer av nattesøvnen for å arbeide med salmene. Når han så skulle opp om morgenen, kjente han det i hele kroppen at han hadde fått for lite søvn. Da angret han det, for det var vanskelig å komme opp. Men det var lykkelige timer. Han gledde seg over at planen skred fram.

Travelt var det, men likevel fikk han tid til å snakke med barna ved måltidene. Fem stykker var det nå. Tjenerne satt på den ene siden av bordet og barna på den andre. Brorson spurte dem om skolen og leken. Han kunne også spøke med dem, så de lo hjertelig. Men han hadde også et formaningsord til alle at de måtte holde fast ved Jesus.

Mot slutten av måltidet ble han tankefull og alvorlig. Og Katrine visste godt hva han tenkte på. Så snart han hadde lest takkeverset, reiste han seg og gikk ut av stua uten et ord. Med tunge steg gikk han opp trappa og bortover den lange gangen. Der lukket han opp en liten luke i døren. Da så han den skikkelsen som en gang var en klok gutt, men som nå var mer som et dyr. Minst tre ganger om dagen måtte han opp der.

«Nikolai!» ropte han. «Nikolai, barnet mitt!» Han kunne ikke slippe håpet om at han ennå skulle komme i kontakt med ham. Derfor ropte han hver gang.

Nikolai snudde seg. Men han kjente ikke navnet sitt, han bare hørte lyden. Så snudde han seg igjen og plukket videre på tauet. Det var Broder som hadde funnet på at de skulle kaste et tau inn til ham.

«Nikolai!» Brorson ropte enda en gang, men uten resultat. Så foldet han hendene og ba som han pleide å gjøre når han sto der:

«Himmelske far, du som har tatt hans forstand, du må og i nåde ta hans sjel til deg når den tid kommer.»

– – –

For annen gang i løpet av natten holdt vokslyset på å brenne ned. Brorson fant et nytt og sto med det i hånden. Han stusset litt. Skulle han gå og legge seg nå? Det var vel best. Lemmene var stive, og han kjente han svei i øynene av all stirringen og av gråten som han ikke kunne holde tilbake.

Men han kunne ikke gå i seng nå, for det var jo så lite igjen, så var det ferdig. Neste dag kunne det gå med postvogna til boktrykkeren i København.

Han tok fatt på skrivingen igjen. Det var siste verset på en salme han var kommet til.

Det var hardt å greie slutten, for øynene ville lukke seg og fingrene var stive. Men så var han ferdig. Ferdig! Han var trett som en olding, men han visste det ville gå over når han fikk hvile noen døgn. Men verket var fullført. Han kjente det nesten som et livsverk. Om han skulle dø i natt, var ikke livet helt forgjeves. Han samlet manuskriptet sammen og støtte kantene på bordet. Pent og ordentlig var det alt sammen. På første blad sto det med store bokstaver:

TROENS RARE KLENODIE

i nogle aandelige Sange

forestillet af

Hans Adolph Brorson

Han satt lenge og så på tittelbladet. Et klenodium – en sjelden skatt – ja, troen er en slik sjelden skatt. Den er som en diamant som stråler i alle regnbuens farger. Dette synet ville han være med å vise sine brødre og søstre i Kristus, så de kunne få nye glimt av Guds herlighet.

Han sov urolig noen få timer. Neste morgen sendte han manuskriptet med postvogna. Han var både bedrøvet og glad. Det var underlig å sende fra seg det som han hadde arbeidet med så lenge og som hadde vært til stor glede for ham. Det var som å sende et barn ut i verden. Men på den annen side var han lettet ved å få det fra seg, dette som hadde ligget på ham denne tiden. Nå ville han helt vende tilbake til det daglige arbeidet som ventet på ham. Likevel var det ikke så oppmuntrende å ta fatt på regnskapene samme dagen. Det hadde hopet seg opp for ham i det siste.

Noen måneder etter kom boka ut, og det manglet ikke på rosende ord fra alle kanter. En dag satt han sammen med Katrine og leste en hel bunke brev.

«Det mangler ikke på virak,» sa hun smilende.

«Nei, det er sikkert,» svarte han og ristet på hodet. «Det blir visst for mye nå. Det skulle jo være til Guds ære og ikke min.»

«Det kunne vel bli begge deler,» mente hun. «Bare innrøm at du gleder deg over den rosen du får.»

«Det skal jeg villig innrømme. Det er jo det som er det farlige. Jeg er redd denne gleden. Jeg frykter for at den stammer fra det i meg som ikke er fra Gud. Det skal brei rygg til å bære gode dager.»

«Jeg forstår deg ikke. Skulle vi ikke glede oss når det kommer gode dager? Vi vet jo hva onde dager er.»

Tankene deres gikk til loftet til det vesle rommet med gittervindu for.

«Ja,» svarte han, «og så tror jeg ikke vi skal kalle dem onde dager. Tunge dager skal vi heller si. Det ble jo til vårt gagn. Ellers ville treet ha forsøkt å vokse seg inn i himmelen. Vi må takke for de tunge dagene. Vi burde vel be om mer tukt.»

Hun så redd på ham.

«Hans Adolph – slik må du ikke snakke.»

«Nei, jeg våger det ikke. Men du vet det står at den Herren elsker, den tukter han. Kan vi smake for mye av Herrens kjærlighet?»

«Jamen, står det ikke noe om Guds godhet som fører oss til – fører oss – hva er det som står?»

«Jo, Guds godhet fører oss til omvendelse, men det vil si til et sønder-knust sinn og ikke til noen form for selvglede.»

Hun sukket dypt.

«Det er vanskelig å leve,» sa hun.

«Men det er ingen som har lovet at det skal være lett å leve,» svarte han.

(…) Nå fikk han det travelt med å forberede seg til det nye embetet. Bispevigselen skulle være i juni.

«Det blir en stor dag – vel den største jeg kommer til å oppleve,» sa han til Katrine. «Du må endelig bli med.»

«Jeg ville gjerne være med deg, men du vet det lar seg ikke gjøre i den tilstand som jeg er i. Jeg tåler ikke humpingen av vognene den lange veien.»

«Ja, men det er da et par måneder igjen ennå. Det er ikke noe bedre for deg å gå her og streve med alle forberedelsene.»

En morgen våknet han tidlig ved at Katrine våndet seg svært. «Katrine – Hva er det som er i veien?» Han grep hånden hennes. Den var våt av svette.

«Det er – er veer –.» Hun pustet tungt og ordene kom støtvis. «Jeg tror – tiden er – er inne –.»

«Ja men – ja men det er jo altfor tidlig – det skulle jo først være –.»

«Jeg – jeg har – kanskje likevel – anstrengt meg – for mye. – Jeg tror – du må sende bud –.»

Brorson var på beina i en fart og fikk vekket huset og sendt bud etter jordmoren.

Han gikk fra den ene stua til den andre og hadde ikke ro. Han visste godt at det hadde vært rettere å være i ro på kontoret i bønn til sin himmelske far, men det var uråd å være stille. Han vrei hendene og klaget. Ropene der oppe ble villere og voldsommere. Slik hadde han aldri hørt det før. Det gikk gjennom marg og bein.

Plutselig stanset han og lyttet. Var ikke skrikene blitt svakere? Jo, det var tydelig. Gud skje lov og takk!

Døra ble revet opp, og en av jentene kom styrtende inn. Hun var bleik og skalv over hele kroppen.

«Han skulle komme med en gang!»

Brorson skubbet henne til side og for ut gjennom døra, og tok trappa i store sprang. Han så mot senga hvor Katrine lå bleik med svetteperler på pannen. Leppene var blå og opptrukne, så tennene vistes.

Det var som hjertet ikke ville slå. Han måtte ta seg for, så han ikke falt. Han så på jordmoren, men det var ingen trøst å få. Med stive skritt gikk han bort til senga og knelte ned. Han tok hånden til Katrine og hvisket navnet hennes. Så ropte han høyere og høyere – et fortvilet rop. Han måtte få forbindelse med henne enda en gang. – Og så endelig – om det var et drømmesyn eller virkelighet, visste han ikke, – men det kom et lite smil om munnen hennes. Det var som en liten flamme som prøver å få makt, men så igjen daler og slokner.

Han satt på kontoret med hodet i hendene. En kunne lese smerten i ansiktet. Foran ham satt kapellanen, Nikolai Clausen. I over en time hadde han prøvd å tale til Brorson.

«Nei, jeg kan ikke. De må forstå hvor umulig det er. Jeg har intet annet å gjøre enn å si fra meg embetet. Alt er ramlet sammen.»

Pastor Clausen bøyde seg framover, ansiktet fikk nytt lys innefra.

«Men biskop, De må fatte mot. De har jo trøstet så mange, nå må De ikke være uten trøst selv. Om jeg bare kunne – –.» Han vrei hendene sine. «Mine ord sier så lite, men la meg få lov å nevne ett av Deres egne vers:

Vårt løsen er: Rosen i torne...’»

Brorson pustet tungt. Det var ikke et sukk, men et befriende åndedrag. Han løftet hodet og lyttet som om han hørte noen som ropte på ham.

«Rosen mellom torner – Rosen mellom torner – ja,» hvisket han hen for seg, «ikke bare torner, men rosen mellom torner – rosen – den yndigste rose den har vi ennå – ve oss, om vi glemte det!»

Han var taus, men leppene beveget seg, og Clausen kunne se på bevegelsene hva han sa framfor seg.

«La verden kun alt fra meg tage,

la tornene rive og nage,

la hjertet kun dåne og briste,

min rose jeg aldri vil miste.»

Det var ganske stille i stua. Clausen forsto at det var en hellig stund. Det var den allmektige Gud som var i denne stillheten.

Brorson reiste seg opp, blikket var sterkt og levende. «Ja, det er rett, vi skal fortsette.»

(Forts. i neste nr.)



L&E 41. årgang, nummer 7