Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Jesus - det eneste håp

Jesus – det eneste håp
Av Ingar Gangås


Heb 4:12-14

V12: For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.

V13: Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for.

V14: Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!


Gud kaller til regnskap

For det første har du her et veldig vitnesbyrd om Guds ords sannhet, hvordan alle en dag må stå til regnskap for Gud og erkjenne at han talte sant. For det andre taler dette avsnittet klart om den eneste veien til frelse: Jesus, Guds Sønn, den sanne yppersteprest til soning for alle dine synder.

«Men nå er han blitt åpenbart en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer» (Heb 9:26).

Dette er din eneste redning: Tro på ham, og du skal leve!

«For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge. Men den rettferdige av tro skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse» (Heb 10:37-39).

Hos profeten Jeremia heter det: «Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg»? (Jer 24:29) I fjor sommer brukte jeg meisel og meiselhammer på en mur heime. Det var så hardt at det nesten ikke var mulig å trenge igjennom. Resultatet ble mest bare støv. Da måtte jeg tenke på dette ordet. Du er som dette harde berget. Den som lever i synd, er syndens trell. Ditt hjerte er hardt som fjell. Du er redningsløst fortapt dersom du overlates til deg selv, og må svare Gud på dommens dag for dine overtredelser og synder. Ettersom årene går, hardner mennesket mer og mer til. Jo eldre det blir, dess vanskeligere blir det å nå inn med evangeliet om Jesus. Ludvig Hope har en gang sagt at vi må prøve å nå barna mens de er skjøre som glass og mjuke som voks. Da er det mest mottagelighet for Den Hellige Ånds gjerning.


Hjertets steingrunn

I boken «Steingrunnen», av biskop Bo Giertz, skildres hjertet som et berg. Dersom du tar kampen opp mot synden, vil du oppdage at det er som å rydde vekk stein. Du finner stadig nye synder. Jo dypere du kommer, jo verre blir det. Så en dag oppdager du at du er kommet ned på grunnfjellet. Dette er steingrunnen, som Bibelen kaller syndefordervet. Da har du tre muligheter, skriver Bo Giertz: Du kan gå bort i vantro, som Judas. Det fører til døden. Eller du kan fuske med rydningsarbeidet, som fariseerne. Det er den største fristelsen. Husk at du skal møte dommeren en dag, han som ser og vet alt. Det beste, og den tredje muligheten, er derfor å innrømme alt slik det er.

«Bare den som gir Guds ord rett uten å prute, og tar imot det helt og holdent som Guds ord, kommer ned til steingrunnen og oppdager den syndens lov som bor i lemmene. Bare det menneske forstår at en nå må frelses av nåde om en noensinne skal bli frelst, det er et Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen da han blottet steingrunnen.»

Den eneste veien til frelse heter Jesus. Ordets hensikt er å dømme deg her i tiden, slik at du ikke skal bli fordømt med verden på den store dommens dag, men få bygge på den grunn som holder.

Paul Gerhard og Hans Adolph Brorson synger om dette:

«Den grunn hvorpå jeg bygger,

er Kristus og hans død.

I Kristi korses skygger,

forsvinner all min nød.

Der har jeg funnet livet,

selv er jeg intet verd.

Hva Jesus meg har givet,

gjør meg for Gud så kjær.»

(Nr 312 i Sangboken)

Tro ikke at du kan lure Gud. Han vet alt om deg. Ordet avslører. At Guds ord er levende, innebærer også at det gjør noe med deg når du hører det. Vær oppmerksom på at det virker enten liv eller død. En skarp kniv kan være til nytte og glede, eller den kan bli til ødeleggelse og sorg. Akkurat slik er Guds ord. Det blir deg enten til liv, eller død.


Ransak meg Gud!

Da er det viktig å la seg ransake slik salmisten sier det i Salme 139:1-4:

«Herre du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt borte fra forstår du min tanke. Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen.»

Da Peter bekjente på disiplenes vegne hvem Jesus var, sa han: «Du er Messias, den levende Guds Sønn!» Han hadde funnet selve livet. Hvem andre kunne han stole på? Da han seinere bannet på at han ikke kjente Jesus, holdt han på å miste denne bekjennelsen. Men ved bredden av Genesaretsjøen møtte Jesus ham med tre ransakende spørsmål. Da bekjente Peter på nytt: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær!» Han kunne ikke unnvære Jesus. Nå hadde han mistet all tro på seg selv. Fra den dagen lærte han å stole på Jesus alene.

Profeten Jesaja sammenligner mennesket med tørt gress som en dag skal visne, eller med blomsten som faller av dersom «Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid» (Jes 40:7b-8).

Mennesket er ikke noe å lite på. Det skal forgå. Døden kommer ubønnhørlig. Men Guds ord holder. Det forkynner deg at Jesus er kommet «for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som i frykt for døden var i trelldom hele sin livstid. For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder» (2:14-17). Jesus er den beste trøst, og det sikreste skjulested.


En stor yppersteprest

Gud, som gjennomskuet oss (v 12-13), har sendt oss en yppersteprest som nå sitter på Guds trone (v 14). Det betyr at vi kan ha all frimodighet i ham fordi frelsesverket dermed er fullført. Den andre Adam har bestått prøven. Han seiret der den første Adam falt i tvil på Guds ord. Frivillig underla han seg Faderens vilje, slik at han kunne si: Ikke som jeg vil, men som du vil!

«For en slik yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv» (7:26-27).

«Men han som for en kort tid ble satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (2:9).

Tanken her er ikke at Jesus er en stor yppersteprest blant mange. Han er den største, ypperstepresten i bestemt form. Tidligere i brevet er det blitt forkynt at han er større enn englene. Så har vi fått høre at han er større enn Moses. Nå får vi høre at han er større enn det levittiske prestedømme. Han er yppersteprest etter Melkisedeks vis. Det vil si at han er ovenfra, ikke av jordisk fødsel. Men han er mer enn Melkisedek. Han er Guds Sønn.

«Derfor er hebreerbrevet vel verd at det var skrevet med gullbokstaver», sier Luther, og han fortsetter: «Kristi prestedømme er den rette høye trøst for oss arme, syndige mennesker, og for alle bedrøvede hjerter.»


Å hvilken trøst!

Hva vil det si at Jesus er vår yppersteprest? Hvilken trøst har det å gi et Guds barn?

For det første at synden er sonet. Det er betalt. Det har allerede skjedd! Jesus er blitt den løsepenge som måtte til for å tilfredstille Gud og avlede hans vrede. Jesus ble en forbannelse for oss.

For det andre står det at han lærte lydighet av det han led. Han levde et liv i fullkommen lydighet, det vil si at han oppfylte loven i vårt sted.

For det tredje er det nok det som Jesus gjorde. Det trengs ikke noe mer i tillegg til ham. Gud er fornøyd med Jesus.

For det fjerde er frelsen fullbrakt en gang for alle. Offeret skal ikke gjentas.

Og for det femte er han som yppersteprest den som fører vår sak hos Gud. Han er din stedfortreder og mellommann. Han er det nå i denne stund.

Videre står det at han er en forbeder i himmelen. Han har altså en spesiell omsorg for at du skal nå heim til den salige hvile.

Gjennom fornedrelse, kors og grav ble han opphøyet og gjeninnsatt på tronen. Som en rød tråd gjennom hele Hebreerbrevet lyder oppfordringen til å se på Jesus som vår sanne yppersteprest. I starten av brevet blir vi minnet om hans storhet, og mot slutten stiger lovprisningen opp til Gud: «Ham tilhører æren i all evighet! Amen.»


Jesus gjelder i ditt sted

Alt dette innebærer at når Faderen ser oss i Kristus, elsker han oss med den kjærlighet som han elsket Sønnen med. Han ser oss ikke, og bedømmer oss ikke lenger etter det vi er i oss selv, men etter det vi har i Jesus.

Ypperstepresten i den gamle pakt var folkets representant overfor Gud og Guds representant overfor folket. Som mellommann skulle han gå inn i det Aller Helligste på den store forsoningsdag, og på egne og folkets vegne bringe soning for alle folkets synder. Jesus er nå blitt et bedre offer.

Skulle ikke dette være det herligste budskap for deg? Kristus gikk inn i selve himmelen for at han nå skal være for Guds åsyn for deg. Er du fornøyd med dette, ja da skulle du ha grunn til å takke og love Gud i all evighet!




«Du som freden meg forkynner.

Du en Frelser, jeg en synder.

Du med Amen, jeg med bønn.

Du med nåden,

jeg med skammen –

Å, hvor vi dog passer sammen,

du Guds salvede, Guds Sønn!»

Christian Richardt



L&E 41. årgang, nummer 7