Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Rosen mellom torner

Rosen mellom torner
Fra en roman om Hans Adolph Brorson


To unge prester gikk og snakket sammen nede i hagen i bispegården. Det var Hermann og Broder som var nyss kommet fra København. (…)

«Nicolai var halve livet for far. Da jeg var liten, ergret det meg. Det var som han glemte oss andre. Nikolai var Guds tukt over far. Den tukten grodde det mye velsignelse av.»

Resten av familien var samlet i den store salen. De orket ikke å være verken på kontoret eller i dagligstuen. Så gikk de alle langsomt inn på kontoret for i fellesskap å gjennomgå tingene. Det var underlig å åpne skuffene til deres far. De hadde sett på det som helligbrøde bare å røre ved dem. Men nå måtte det gjøres.

«Men hva er dette for noe?» utbrøt Hermann litt etter. De andre stanset og så på ham.

«Det ser ut til å være salmer,» sa Broder og så over skulderen til Hermann.

De samlet seg om papirene.

«Kjenner ikke du dem heller, Hans?»

«Nei, men jeg har nok hatt en anelse om at far skrev på ett eller annet, men han viste meg ikke noe av det. Og når han ikke sa noe, ville ikke jeg spørre.»

En stund etter satt hele familien og leste hver sitt manuskript. Flere gråt.

«Det er det vakreste far har skrevet,» sa Margrethe og leste høyt:


«Den store, hvite flokk, å se

som tusen berge full av sne

med skog omkring

av palmesving,

for tronen hvo er de –?

Det er den helteskare, som

av hin den store trengsel kom

Og har seg todd

i Lammets blod

i himlens helligdom.

Der holder de nå kirkegang

med uopphørlig jubelklang

I høye kor

hvor Gud han bor

blant alle englers sang.»


«Her er og en vidunderlig salme,» sa Broder.


«Vår klippe vi slippe umulig

førenn oss hjelpen er sendt.

La være vi ere udulig,

hvilket er noksom bekjendt.

Begjere vi mere vårt hode

enn nåde som både er lovet

og dyre og surt fortjent.»


«Ja, og hør her,» sa Johanne beveget.


«Når mitt øye trett av møye

mørkt og vått av tåreregn,

ser med lengsel fra sitt fengsel

opp mot Salems blide egn.

Å, hvor svinner da min ve

bare ved deropp å se.»


«Det var jo dette deres far alltid talte om den siste tiden. Men jeg visste ikke at han festet det så vakkert til papiret.»

«Hva skal vi gjøre med dette?» spurte Broder. «Hvem kan få seg til å brenne det?»

«Nei, brenne det!» lød det fra alle kanter.

«Vi kunne jo dele det eller gjemme det,» foreslo Hermann.

«Men hvorfor skal vi gjemme det?» sa Margrethe. «Hvorfor skal vi ikke gi det ut i trykken, så andre og kan få glede av det?»

«Jeg vet virkelig ikke om det går an å gi det ut når far ikke har sagt noe om det, » mente Broder.

«Men vi vet godt at han alltid så på alles beste,» innvendte hun. «Han ville ikke holde tilbake noe som kunne være til oppbyggelse.»

«Kanskje har du rett i det,» sa Broder.

«Det er underlig,» sa Johanne som atter hadde lest en salme. «Det er granngivelig som man hører hans egen stemme. Han synger i døden.»

«Det er akkurat som svanene som synger når de dør,» sa Kristian.

Broder så opp og la den flate hånden på bunken. Han hadde tatt en beslutning.

«Jeg tror vi skal gi ut disse salmene som en gave og arv til den troende menighet fra vår kjære far. Jeg tror jeg vet hva vi skal kalle samlingen. Kristian gav meg ideen. Den skal hete: ‘Hans Adolph Brorsons svanesang’».

Det ble ganske stille. Alle syntes de kunne høre faren synge i stillheten.

(Slutt)


Fra «Rosen mellom torner»

av Niels Aage Barfoed

Sambåndet forlag, 1951




Og blandes enn min frydesang

med gråt og dype sukke,

så skal dog korsets hårde tvang

meg aldri munnen lukke.

Når hjertet sitter mest beklemt,

se da blir frydens harpe stemt,

så den kan bedre klinge.

Og korset selv, når Jesus vil,

må også hjelpe sjelen til

en lovsang ham å bringe.



Halleluja, vår strid er endt!

Farvel med alle klager!

Hvem vil vel gå av sorg omspent

i disse frydedager?

Syng høyt i sky, Guds kirkeflokk:

Halleluja, nå har jeg nok,

den lyst er uten like!

Halleluja! Halleluja!

Guds Sønn er min, jeg går herfra

med ham til himmerike.

Hans Adolph Brorson

(Sb. nr. 638, v. 5+6)


L&E 41. årgang, nummer 10