Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

På tur til Kamenka

På tur til Kamenka
Av Jan Ove Heggdal


Jeg fikk besøke misjonsarbeidet i Moldova i månedsskiftet september/ oktober – en flott årstid med rik innhøstning av markens grøde.

Snart kommer dagen da Herren skal høste sin frukt. Må vi alle være ferdige til å møte ham. Herren kjenner våre inneste tanker, han kjenner våre hjerter, – «men du, Herre, du kjenner meg. Du ser meg og prøver mitt hjertelag mot deg» (Jer 12:3). Jesus, Guds Sønn, som ble født i en stall i Betlehem, vil inn i våre hjerter.

Jeg vil fortelle litt fra turen til Kamenka, og ta med noen refleksjoner jeg gjorde under turen dit.

Kamenka ligger 170 km fra Tiraspol i nordlig retning, og det er delvis noe humpete vei på strekningen. Vi kjører oppover Transnistria langs elva Dnestr. Peter er sjåfør, Natalia og Vladimir reiselag. Vi passerer flott natur med grønne skoger og store landbruksområder. Langs veien er det plantet skogsalléer med valnøttrær på begge sider. Her kan de fattige plukke. På den andre siden av elva ser vi over til den vestlige delen av Moldova. Elva er grense, og det er streng kontroll mellom øst (Transnistria) og vest (Moldova). Vi kjører langs enorme fruktområder. På denne tiden er det drueinnhøsting. Jesus talte ofte om vintreet, og det forundrer meg hvor fruktrike mange av disse trærne er.

Ordene fra Joh 15:4-6 blir levende: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner».

Etter å ha kjørt noen timer, og landskapet, som til vanlig er forholdsvis flatt, begynner å bli mer kupert, nærmer vi oss Kamenka. Vi har passert Ribnitza, stedet der Vladimir tidligere hadde møter. Folket møtte ikke lenger opp, og nå håper han at nye vil komme...

Vi kjører inn i Kamenka, stedet med det rene vannet. Byen er kjent i hele området for sitt kildevann. Tidligere var det flere behandlingsinstitusjoner for syke her. Fortsatt søker folk hit, både friske og syke, for å leske i seg rent vann eller for å ta et forfriskende bad. Håpet er en bedre helse, både fysisk og psykisk.

Tankene går igjen til bibelens ord, til Joh 14:4, om han som er livets vann: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv».

Så er vi i Kamenka, for å forkynne ham som ble født i Betlehem for over 2000 år siden. Vi kommer frem til bestemmelsesstedet, og går opp trappene til 5. etasje, øverste etasje i en av byens boligblokker. Her møter jeg datteren i huset som ønsker oss velkommen på vegne av moren, som nå er på besøk i Russland. Etter hvert kommer folket, mens vi venter på Vladimir og sjåføren Peter, som måtte kjøre til den andre bydelen for å hente to av forsamlingsmedlemmene derfra. Kamenka var tidligere to landsbyer, som med tiden har vokst sammen til to bydeler. Mens vi venter, snakker jeg litt med Lydia Shtirbo, som sitter ved siden av. Natalia tolker. Hun forteller mye om sitt liv, om tvangsflytting til Sibir, og om barnebarnet som sønnen satte igjen hos henne. (Du finner mer fra denne samtalen i stykket «Vi måtte samles hemmelig om Ordet».)

Etter hvert starter møtet. Det er Vladimir som leder. Forsamlingen bruker en fast liturgi. Så begynner Vladimir å tale. Jeg forsøker etter beste evne å forstå hva han sier. Natalia vil tolke for meg, men med min litt svekkede hørsel – og hun med dempet tale – klarer jeg ikke å få med meg alt når to snakker samtidig. Det blir bare bruddstykker. Sammenhengen er også vanskelig å få fatt i. Jeg opplever at språket er en barriere, og drømmer om å kunne snakke russisk...

Under talen hører jeg det kjære Jesu-navnet nevnt gang etter gang, men resten forstår jeg ikke, bare bibelhenvisningene. Noen ganger klarer jeg å oppfatte hvor han er i teksten. Han taler over lignelsene i Luk 15, om han som lette etter det tapte fåret, om hun som lette etter den ene sølvpengen som var mistet, om den bortkomne sønn. «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen» det jeg mistet...» Og: «Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse» (Luk 15:7). Deretter leser han fra Luk 18:13 om fariseeren og tolleren i templet: «Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig»! Etter å ha sagt noen ord om dette, leser han igjen fra Luk 15, vers 10: «På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg».

Det synges flere sanger, og jeg synger med. Det er en lettelse at jeg lærte det kyrilliske alfabetet i Mongolia, men ordene er likevel betydningsløse for meg...

Nå er det min tur. Natalia tolker, og jeg føler det unaturlig å snakke pent bokmål. Men verken Natalia eller andre tolker får opplæring i trøndersk, så det er ingen vei utenom! Jeg leser fra Mark 2:1-12, om dem som var så ivrige etter å møte Jesus, at de ødela taket på et hus for å fire ned den lamme. Han måtte til Jesus. Den lamme ble helbredet, og ikke bare det: Han fikk sine synder forlatt. Tenk Jesus kan tilgi synd, om en hører hans ord! Måtte vi trenge oss inn til Herren, søke ham i lønnkammeret. Han vil tale med oss – til evig liv!

Møtet er slutt, og vi kjører heimover igjen. De to som ble hentet før møtet, kjøres heim.

Men før vi forlater Kamenka, kjører vi bort til stedet der den lutherske kirken stod før eiendommen ble konfiskert av myndighetene under sovjettiden. Bygget ble revet etter beslagleggingen, og et nytt bygg ble reist på de samme murene. I dag brukes huset av grensevaktene og tollerne i Kamenka, og tankene går igjen til Jesus som holdt seg nær til tollere og syndere, til Vladimirs tale om fariseeren og tolleren, og til synderinnen i fariseeren Simons hus. Også hun fikk sine synder tilgitt. Hun fikk et nytt liv, og begynte å elske Jesus. Tenk om tollerne i Kamenka fikk møte Jesus, og det ble vekkelse i dette huset? Ja, da ville det bli et sant gudshus.

Vladimir håper at ELCRM skal få tilbake denne tomta. Foreløpig har de fått en tomt bak denne bygningen, det som før beslagleggingen var kirkens gravplass.

Tankefulle fortsetter vi på returen mot Tiraspol...


L&E 41. årgang, nummer 10