Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Det daglige brød

Det daglige brød
Av Hans-Henrik Brix


De tre første bønnene i Fadervår er rettet mot utbredelsen av Guds rike og dets endelige seier ved Jesu komme til dom og frelse. Vi er ikke tilskuere, men deltakere i kampen mellom godt og ondt, mellom Gud og satan. Jesus, Guds Sønn, har på våre vegne beseiret både synden, døden og djevelen. Derfor skal også vi seire, hvis vi bruker åndelige våpen i kampen. Våre bønner setter himmelens krefter i bevegelse, og det er bare et spørsmål om tid, før det skal bli synlig for alle at Jesus er Herre. Gud skal selv i sin time skape nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Som Guds barn har vi det beste i vente. Selv døden blir for oss bare en overgang til livet med Herren uten sorg og smerte, uten synd og død. Da har vi nådd målet, og Gud skal være alt i alle. Guds kjærlighet skal gjennomtrenge alt i all evighet, og det skal lyde en evig lovsang til Jesus, det slaktede Guds Lam, fordi han kjøpte oss så dyrt til Gud med sitt blod!


Daglig brød – en Guds gave

Siste del av Fadervår handler om våre behov. I den fjerde bønn ber vi: «Gi oss i dag vårt daglige brød». Hva vil det si å be om daglig brød? Jo, det er å be om alt det som er nødvendig for vårt liv, ikke bare mat og drikke. I Luthers forklaring lyder det slik: «Alt som hører til menneskets liv og behov, slikt som mat og drikke, klær og sko, hus og hjem, åker og husdyr, penger og gods, en god ektefelle, snille og lydige barn, gode tjenestefolk, gode og pålitelige overordnede, gode styresmakter, sunn luft, fred, sunnhet, god moral, godt navn og rykte, trofaste venner, gode naboer og mer slikt».

Daglig brød er alt som hører til menneskets liv og behov, sier Luther, og lister opp en lang rekke konkrete eksempler. Det omfatter ikke bare våre mest personlige behov som mat og klær, hus og hjem, men også gode forhold i familie-, arbeids- og samfunnsliv. Vi skal selvsagt arbeide og gjøre en innsats for å få det daglige brød, men det er allikevel Guds gave til oss.


Utakknemlighet straffes

I Det gamle testamente får vi anskuelsesundervisning om Herrens omsorg for sitt folk. Under ørkenvandringen klaget folket over at de manglet mat. Herren svarte med å sende manna, brød fra himmelen, så de kunne spise seg mette. Hver dag skulle israelittene sanke akkurat det de trengte, og bare på den sjette dagen skulle de sanke dobbelt så mye som det de ellers gjorde, slik at de ikke trengte å bekymre seg for maten på sabbatsdagen. Skriften sier at Gud gjorde dette for å sette folket på prøve, om de ville følge hans lov eller ikke (2M 16). Etter hvert ble israelittene lei mannaen og ønsket seg kjøtt. Da sendte Herren vaktler, men ennå mens de forsynte seg av kjøttet, kom Herrens vrede over folket.

Folkets misnøye med mannaen resulterte i at de fikk kjøtt, slik de hadde ønsket. «De åt og ble mer enn mette. Det de lystet etter, gav han dem», sier Guds ord. (Les Salme 78:24-32!) De fikk mer enn det de trengte og hadde godt av. Overfloden ble ikke til glede og velsignelse, men til forbannelse. Folket var ikke fornøyd med mannaen, som bokstavelig talt kom ovenfra fra ham som hadde ført dem ut av trelldommen i Egypt, og som også hadde lovt å føre Israels folk inn i Kanaans land; men de knurret mot ham som bare gir gode og fullkomne gaver.


Gudsfrykt – en vinning

Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det, sier Guds ord. Ikke fordi Gud ikke unner oss alt godt, men fordi rikdom og overflod kan bli en avgud for oss, som kan føre oss i undergang og fortapelse. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen fart vill fra troen og gjennomboret seg selv med mange piner» (1Tim 6:9-10). Materiell rikdom og overflod er ikke vinning, men tap. Gudsfrykt med nøysomhet er derimot en stor vinning, sier apostelen.

Evighetsperspektivet hjelper oss til å se at jordisk rikdom ikke er et virkelig gode og en vinning, men en stor fare for vårt åndelige liv, fordi disse lett kommer til å ta Guds plass i vårt hjerte. Pengekjærhet er en rot til alt ondt, og lysten til å ville være rik i denne verden fører til undergang og fortapelse. Menneskelig talt er det umulig for en rik å komme inn i Guds rike, sier Jesus (Matt 19:23-26).

Vi materielt rike nåtidskristne har all grunn til å be den samme bønn som vismannen Agur: «Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? – og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn» (Ord 30:8-9).


Nok hver dag

I bønnen «Gi oss i dag vårt daglige brød», ber vi om at Gud må gi oss det vi trenger, vårt tilmålte brød, men ikke om overflod og alt hva et egoistisk hjerte kan begjære. Vi ber heller ikke om garantier for alt vi måtte trenge i fremtiden, men vi ber om å få det vi trenger i dag – og hver dag – akkurat som israelittene daglig måtte sanke så mye manna de trengte. De skulle ikke lagre mannaen, men lære å stole på sin himmelske Fars omsorg. Det er nøyaktig samme lekse Gud vil lære oss i dag. Men vi er som israelittene, sene til å lære dette.

Til tross for at ingen av oss inntil denne dag har manglet noe, bekymrer vi oss likevel for dagen i morgen og for hele vår fremtid. Vi stoler rett og slett ikke på at den allmektige Gud virkelig vil sørge for oss, selv om han har gitt tallrike beviser på sin omsorg for oss. I stedet for å overlate oss helt i Guds hånd, prøver vi ofte å tenke ut løsninger eller å ordne opp på egen hånd. Vi er mye flinkere til sannsynlighetsregning enn til å tro vår himmelske Far på hans ord.

Derfor bør vi øve oss i å be:


«Sørg du for meg, Fader kjær!

jeg vil ikke sørge.

Ikke gå bekymret her,

om min fremtid spørge.

Sørg du for meg all min tid,

sørg for meg og mine.

Gud allmektig, nådig, blid,

sørg for alle dine!»

(Sb. 379, v. 1)



Her kommer, Jesus, dine små,

og vil til deg i stallen gå.

Opplys enhver i sjel og sinn,

så vi kan finne veien inn.


Vi løper deg med sang imot,

og kysser støvet for din fot.

Å salig stund, å søte natt,

da du ble født, vår sjeleskatt!


Velkommen fra din himmelsal,

til denne verdens tåredal.

Hvor man deg intet annet bød,

enn stall og krybbe, kors og død!


Men, Jesus, hvordan går det til,

at dog så få betenke vil,

den store, store kjærlighet,

som drog deg til vår jammer ned.


Å, drag oss ganske til deg hen,

du store, milde sjelevenn,

så vi i troen favner deg,

og følger på din himmelvei!


La verden ei med all sin makt,

oss vende bort fra dåpens pakt.

Men gi at all vår lengsel må,

til deg, til deg alene stå!


Så skal det skje at vi engang,

blant alle helg’ners frydesang,

i himlens glade paradis,

skal prise deg på englevis.


Her står vi nå i flokk og rad,

om deg, vårt skjønne hjerteblad.

Å, hjelp at vi og alle må,

i himlen for din trone stå!


Hans Adolph Brorson

(Sb. nr. 635)


L&E 41. årgang, nummer 10