Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

En av de minste små

En av de minste små
Av Ingrid Solvang


Ingrid Solvang (1893–1968) hadde sine røtter i Bjerkrheim i Rogaland, men flyttet i 1914 til Nordre Høland i Akershus. Der ble hun bondekone, og mor til 11 barn, så det ble meget å stri og stelle med. Ofte, når de andre i huset hadde lagt seg, kunne hun lese mens hun strikket, eller skrive dikt og fortellinger.


Mor trengte til trøst og oppmuntring – for hun var så ensom. Ensom som noen kunne bli, syntes hun selv, med sitt lille barn. For en stormfull vinterdag kom ikke far tilbake fra skogen. Et tre han skulle felle, falt over ham. Da folk kom til, lå han som livløs. I hast ble han kjørt til sykehus i byen. Alt var hendt så fort – hun fikk ikke engang se ham eller være med. Og nå satt hun her så alene på gården med sin lille gutt.

Ennå herjet uværet. Stormen hylte omkring hustakene. Det var som den ville rive hus og trær sønder og sammen. Og snøen lå i meterhøye fonner overalt. Det var ufremkommelig, så å si. Og kaldt og mørkt.

Det begynte så vidt å lysne av dag. Mor stod opp – fyrte i ovnen, og snart stod kaffekjelen og putret med sin hyggelige dur. Men det verket og brant i brystet hennes. Uroen for ham hun hadde kjær, var som en sviende smerte hun aldri hadde kjent før. Men hva hjalp det vel, alt hva det rev og slet i brystet? Hun tok sin tilflukt til arbeidets velsignelse, som hennes mor en gang hadde sagt var legende både for syke sjeler og sinn. Hun bakset seg frem til uthusene etter en skuff, og tok til å brøyte seg vei til fjøset.

Der stod kuene så rolige og stillferdige, som om det verken var ulykke eller storm som hadde herjet på gården. Det var fredfullt og godt å komme i fjøset, syntes mor. Dyrene er så takknemlige. De gir en ro i sinn og stilner de opprevne nerver. Slik følte hun det som aldri før. Hun tok bøtten og satte seg på melkekrakken, helte hodet sitt inntil kuen – den var så fornøyd der den stod og jortet og spiste.

Dagene gikk, og lillegutt og mor var alene. Alene med angsten i brystet. «Er det ingen du kan sende meg, Gud! En trøst – et tegn?» Hun bad, men intet hendte.

Utpå dagen stilnet stormen. Solen tittet frem mellom opprevne skyer. Snøplogen ble kjørt, og veien snodde seg frem i vinterens hvitkledte rike som kanaler. Nå var det da fremkommelig, og det var en trøst. Det var så fredfullt og stille i stuen. Lillegutt satt i vognen sin, morgenglad og mett. Han smilte og lo. Og mens hun gikk der og stelte i huset – fløy inn og ut i fjøs og stall – var det som angsten og uroen litt etter litt stilnet.

En dag kom en liten småjente med en brevlapp til henne. Det var en telefonbeskjed fra sykehuset: «Liv ennå.» Det var alt som stod. Ikke ett ord mer. Men det var håp når det var liv, trøstet hun seg med. Snart var det jul, bare noe få uker igjen. Og mor gikk stadig i uvisshet. Det var det som holdt på å ta kreftene fra henne. Men så var det lillegutt som livet opp. Han lo, pludret og gråt, og det lille barnet hennes fylte livet med harmoni og trøst i hjertet.

En vinterdag i sol. En liten gård i det store, uendelige. Hvem aner hva det kjempes og strides i et slikt lite samfunn, når far er borte og syk, og mor alene? Og julen for døren. «Å, om noen kunne trøste og oppmuntre meg! – Som om det var noen hjelp,» tenkte hun. For i dag fikk hun høre at han var verre igjen. Det var da hun bad om at han måtte få leve – for lillegutt måtte ha en far!

Det var ikke ofte det kom fremmede til den avsidesliggende gården. Mor stod akkurat og trillet ut fattigmann da hun kom; en gammel kone, fattig og uanselig.

Og mor som hadde bedt om trøst og oppmuntring. Hun forstod ingenting. Hvilken mening kunne det være i dette? Det var mor som trengte hjelp, og nå kom en hjelpetrengende på besøk, nettopp i dag, som alt var så tungt og leit.

Det var ikke mye prat i den gamle. Mor kjente henne så godt. Hun var en sikker gjest i huset, især foran høytider. Hun ble vennlig mottatt, og fikk varme seg. Da tødde hun opp litt og ble pratsom. Snart stod kaffekjelen og dampet, og nybakt bakkels og julekake kom på bordet. Det smakte. Hun roste baksten, koste seg med kaffetåren og småpratet, mest om seg selv. Hun hadde hatt åtte barn, bare fire i live.

«Jeg la to i èn kiste.»

«To i èn kiste?» spurte mor.

«Ja, det var halsesyken. Og nå er jeg glad de har gått foran meg!»

Mor visste så vel hva hennes besøk gjaldt. Det var ikke første gang hun kom og ville ha litt av julematen. Og da hun tok mor i hånden for å takke, sa hun: «Den som gir til den fattige, låner til Vårherre!»

En varm følelse av noe som fylte hjertet med glede, var hjelpen Gud hadde sendt. Det var trøsten.

Enda noen dager i uvisshet. Så kom budet med enda en brevlapp. Nå var det en av søstrene som hadde skrevet for far. Han var bedre, og gikk alt som det så ut til, kom han hjem til jul.

En liten granbusk og et par strålende barneøyne var det første han fikk se da han julaften kom hjem. Mor gikk mild og glad og stelte så stillferdig om sine kjære.

Hun fortalte far om den tunge dagen da hun fikk høre at han var verre. Hvordan hun bad for ham, og om trøsten hun trengte i savnet og uvissheten.

«Ja, hvordan gikk det da?» spurte far.

«Gamle Maren kom.»

«Å,» sa han; «falt det deg ikke inn at det var ‘en av de minste små’...»


L&E 41. årgang, nummer 10