Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Forlat oss vår skyld

Forlat oss vår skyld

Av Hans-Henrik Brix

I denne femte bønnen i Fadervår ber vi om vårt mest grunnleggende åndelige behov: syndenes forlatelse. Hva det daglige brød er for legemet, er den daglige syndsforlatelse for sjelen. Kristi rike er et syndig rike, har Luther sagt. Vi synder mye hver dag og fortjener bare straff, sier han i katekismen. Og apostelen Jakob sier i sitt brev at vi snubler alle i så mangt, ikke minst med våre ord (Jak: 3:1). Som Guds barn ønsker vi å leve vårt liv i kjærlighet til Gud og våre medmennesker, men på grunn av vår egoistiske natur kommer vi stadig til kort overfor Guds fullkomne målestokk. Vi kan ikke overholde et eneste av Guds bud. Derfor gjelder det at våre handlinger er bestemt av sann gudsfrykt og kjærlighet til Gud. Av denne grunn innleder Luther sin forklaring til budene med ordene: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi…»


Vedvarende syndsforlatelse

Men nå har Gud ikke bare tatt oss til nåde og frelst oss for sin Sønns skyld, men han lar oss også leve som barn i sitt nåderike. Ved Jesus har vi alltid adgang til Guds nådetrone og en vedvarende syndsforlatelse. Når Jesus her formaner oss til daglig å be om syndenes forlatelse, er det ikke fordi vår himmelske Far trenger vår bekjennelse for å kunne tilgi oss, men fordi den skal hjelpe oss til å bli bevart i barnets fortrolige forhold til sin far.

En kristen er ikke under Guds dom når han faller i synd. Luther sa det slik: Gud forlater oss syndene uten og før vi ber. Han har gitt oss evangeliet til og med før vi begynte å tenke på det, og i det har vi evig forlatelse. Men saken er den at vi bør bekjenne, og så motta denne forlatelse for vår egen skyld.


Barn – ikke tjenere

Gud bruker våre familieforhold til å levendegjøre nådeforholdet, for eksempel ser vi dette i Salme 103:13: «Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham».

Et barn i et hjem blir aldri foreldrene noe skyldig, og heller ikke i Guds rike holdes det regnskap med barna. Vår skyld eller skyldfrihet avhenger av om vi er tjenere eller barn. Vi er Guds elskede barn under samme nåde hos Gud i våre ynkelige som i våre sterkere stunder. Men det er et sykdomstegn hvis vi ikke føler behov for daglig å be Gud om å tilgi oss våre synder. Her i Fadervår er det kanskje i første rekke tenkt på en generell syndsbekjennelse som da også omfatter den synd i vårt liv vi ikke vet om, men i tillegg bør vi for vår egen skyld bekjenne konkrete synder. Ved å sette navn på våre forsømmelser og våre overtredelser blir vi minnet om hvordan og hvem vi er, og da blir det også mer levende for oss hvor stor og rik og nådig en Gud og Far vi har i Jesus Kristus. Han utsletter vår grenseløse og store syndegjeld uten noen som helst betaling fra vår side, og blir aldri trett av å tilgi oss som bare tretter ham med vår synd.


Som vi og forlater

Hvordan skal vi forstå denne tilføyelsen? Hvis det betyr at vi må tilgi andre som betingelse for selv å få tilgivelse hos Gud, ville vi komme i konflikt med evangeliet om våre synders forlatelse for Jesu skyld alene. Evangeliet ville bli en lovgjerning vi skulle oppfylle for å få nåde hos Gud. Da ville ordene evangelium og nåde miste sin betydning, og kristendommen ble omgjort til en lovreligion på linje med andre verdensreligioner.

Allikevel skal vi vokte oss for å avsvekke alvoret i Jesu ord om nødvendigheten av å tilgi vår neste. I Mat 6:14-15 tydeliggjør Jesus hva han mener: «For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt». Vi skal vokte oss for å oppfatte ordene slik at vi skal prestere noe for selv å få noe hos Gud, men vi kommer ikke bort fra at det her er en åndelig lovmessighet som setter vår tro på prøve, og som viser hva Guds nåde og tilgivelse betyr for oss i praksis. Jesu ord betyr at det menneske som ikke vil tilgi sitt medmenneske, ikke selv kan få tilgivelse hos Gud.

Dersom vi ikke er innstilt på å tilgi vår neste, er det et vitnesbyrd om at vi enten har glemt, eller ikke forstått, hvor stor en nåde Gud har vist oss ved å tilgi oss all vår synd og urettferdighet.


Tilgi hverandre

I Mat 18:21-35 underviser Jesus oss om at Guds tilgivelse og vår tilgivelse hører nøye sammen.

Utgangspunktet er Peters spørsmål til Jesus: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger»? Jesu svar er: «Ikke sju ganger, men sytti ganger sju»! Sytti ganger sju taler om noe ubegrenset, uendelig og fullstendig. Det betyr at vi alltid og uansett skal tilgi.

Den første tjeneren i lignelsen skyldte sin herre 10.000 talenter. En talent svarer til 6.000 denarer, og en denar svarer til en daglønn for en vanlig arbeider. Det Jesus vil si oss, er altså at tjeneren hadde en så stor gjeld at han aldri ville kunne tilbakebetale pengene han skyldte. Tjeneren hadde en ubetalelig gjeld. Han bad sin herre om utsettelse og tålmodighet, og hans herre fikk medynk med tjeneren, løslot ham, og ettergav ham hele gjelden. På den bakgrunn skulle en tro at tjeneren ville vise overbærenhet med sin medtjener som skyldte ham en bagatell av det han selv fikk ettergitt, men han tok strupetak på medtjeneren og forlangte å få pengene med én gang. Den ubarmhjertige tjener, som hadde fått ettergitt en ubetalelig gjeld, måtte nå stå til regnskap overfor sin herre. Tjeneren ble overgitt til dem som piner, inntil han hadde betalt alt han skyldte, det vil si at han på grunn av sin store gjeld aldri slapp fri denne pine og straff. Og i vers 35 får vi konklusjonen og lærdommen som vi kan trekke av denne beretning: «Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror».


Jesu sinnelag

Her minner Jesus oss om hvor stor en gjeld Gud har utslettet i vårt liv. I sin barmhjertighet har han ettergitt meg hele min ubetalelige gjeld. Det er min redning at Jesus gav seg selv som en løsepenge for meg. Med sitt dyrebare blod har han løst meg og kjøpt meg fri fra lovens forbannelse og fra evig straff og pine. Jeg er fri fordi Jesus har satt meg fri. Han har fridd meg ut av mørkets makt og satt meg over i lysets rike.


Vårt sinnelag

Jesus vil åpne våre øyne for at vår brors synd mot oss er ubetydelig i sammenligning med vår synd mot Gud. Hva betyr vel 300 denarer i sammenligning med 10.000 talenter? Jesus sier her at det kommer til å gå oss like ille som den ubarmhjertige tjener, hvis ikke vi av hjertet tilgir vår bror. Gud forventer altså at vi viser det samme sinnelag overfor andre som han viser overfor oss. Derfor står det «av hjertet», tilgivelsen skal komme innenfra som en hjertets holdning. Et utilgivelig sinnelag er et vitnesbyrd om et hardt og uforsonlig hjerte som ikke har tatt imot Guds uforskyldte nåde med glede og takk. Eller også holder evangeliet om syndenes forlatelse på å bli en teori vi kan, mer enn et godt og ufortjent budskap for syndere med en ubetalelig gjeld.

Jesu ord om at vi skal tilgi vår neste, er ikke et krav vi skal oppfylle før Gud kan vise oss nåde, men det er en påminnelse om at den som har fått sin gjeld ettergitt hos Gud, som noe helt naturlig vil være innstilt på å tilgi sin bror. Og er det ikke slik, er det et tegn på at vi er uberørt av Guds kjærlighet, nåde og tilgivelse i Kristus. I Ef 4:32 sier Paulus: «Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus».

Vi formanes her til å vise godhet og barmhjertighet og et tilgivende sinn. Det understrekes også i siste del av verset: «…likesom Gud har tilgitt dere i Kristus». Og hvordan tilgir Gud? Jo, han utsletter synden og glemmer den, fordi han selv har kastet den i havets dyp. Våre synder er for Jesu skyld tilgitt, begravd og utslettet. På tilsvarende måte skal vi av hjertet tilgi vår neste, slik at vi ikke blir bitre og gjemmer på det onde, og heller ikke gjør nestens feiltrinn mot oss til et samtaleemne.


Flisen og bjelken

Ser vi bare flisen i vår brors øye, men ikke bjelken i vårt eget øye? Guds ord taler så klart at vi ikke kan være i tvil om hvordan vi skal forholde oss når noen synder mot oss. I praksis kan det være meget vanskelig å etterleve Jesu ord. Det vet vi både fra oss selv og andre. Det er dessverre mye åpenlys og skjult krangel, uvennskap, kulde og uforsonlighet også mellom kristne brødre. Vi må stille oss selv et ransakende spørsmål: Praktiserer vi Jesu ord om å tilgi hverandre av hjertet, eller tar vi avstand fra mennesker som har såret oss og kanskje gitt oss en dårlig og ukjærlig behandling? Er vi av hjertet innstilt på å tilgi dem, eller baktaler vi dem og tillegger dem alt mulig negativt, fordi de har skuffet og såret oss? Her prøves vi til vårt innerste, og her skal det vise seg om Guds kjærlighet er en så sterk og levende virkelighet for oss at vi handler etter Jesu ord!

Er det mulig at Gud dømmer et svakt menneske fordi han ikke kan tilgi alle onde mennesker? Ja, sier Rosenius, for å fortsette å leve i hat til andre, beviser at du er en frafallen – at du ikke lenger lever i din fødsels nåde. For alt det som er født av Gud seirer over verden, og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. (1Joh 5:4)

Spørsmålet er hvordan du ser på din egen synd og Guds nåde. Blir din egen synd virkelig stor for deg, betyr andre menneskers ondskap mot deg lite.

Jo svakere og uslere vi er i egne øyne, desto lettere har vi for å tilgi andre. Vår evne til å forlate all menneskelig ondskap avhenger av om våre egne synder er blitt et så stort onde for oss at alle andres synder blir bare småtteri til sammenligning.



L&E 42. årgang, nummer 2