Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Jesus er oppstanden!

Jesus er oppstanden!
Av Carl Olof Rosenius


Himmel og jord er forenet

På Jesu oppstandelses dag ser jeg Paradiset gjort i stand igjen. Himmelen og barneretten som var tapt, er vunnet tilbake. Jeg hører at Jesus kaller syndere for brødrene sine.

Jeg ser at synden er sonet. Guds barn er frigjorte, rettferdige og rene i Guds dom. Både Peter, etter sitt dype fall, og de andre disiplene, alle med sine synder, er nå likevel Kristi elskede brødre.

Jeg ser at loven ikke lenger dømmer dem som er i Kristus. Den kan ikke hindre deres brorskap med Herren. Jeg ser at døden ikke har makt til å beholde oss. For vår oppstandne bror er "førstegrøden av dem som er sovnet inn", 1Kor 15:20.

De to disiplene som gikk til Emmaus, talte - uten å vite det - med Herren selv. De var fulle av bedrøvelse, enda han gikk der ved siden av dem. For øynene deres ble holdt igjen så de ikke kjente ham. Slik går vi også ofte, fulle av klager og sorg midt i den største herlighet. Midt i den mest overstrømmende rikdom er vi så fattige at vi kunne dø av bekymringer.

Bare Herren kunne få åpnet øynene våre, skulle vi få se at det er fullbrakt alt det som Gud gav løfte om allerede i Paradiset, og som han også siden stadig gav rikere løfter om. Syndefallet er gjort godt igjen. Den tapte barneretten og himmelen er vunnet tilbake.

De første som møter oss påskemorgen ved Jesu grav, er "to menn kledd i skinnende klær". De taler tillitsfullt med kvinnene og gir dem beskjed om det som er skjedd: "Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham". - Guds engler var de første som kom med budskapet om Kristi fullbrakte forsoningsverk. Akkurat som de også var de første som forkynte at Frelseren var født.

Jesus er oppstanden. Døden er overvunnet og oppslukt av livet. Synden er sonet, loven oppfylt, forbannelsen opphevet og rettferdigheten tilfredsstilt. Gud er fornøyd!


Jesu brødre

Den oppstandne Herre Jesus Kristus bruker et nytt ord og kaller sine disipler for brødre. Maria Magdalena står ved graven og gråter. Da åpenbarer Jesus seg for henne og sier: "Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud", Joh 20:17.

Før sin oppstandelse hadde nok Jesus kalt dem venner. Og med alminnelige ord hadde han forklart at "den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor". Men han hadde ikke direkte kalt dem brødre.

Først nå, når menneskets opprinnelige barneforhold hos Gud er gjenopprettet, er det han begynner å bruke navnet "bror". "Mine brødre", sier han, "min Far og deres Far, min Gud og deres Gud"!

Disse ordene får størst vekt når vi tenker på at det er det første han sier etter sin oppstandelse. Det store målet for Kristi forsoning er nettopp å gjenopprette det barnekåret som vi mistet ved fallet.

Dette er saken: I begynnelsen ble mennesket skapt til Guds barn og arving. Dette barneforholdet ble ødelagt i syndefallet. Men kvinnens sæd skulle rette det opp igjen. I dette barnekåret ligger hele frelsen og evig liv gjemt. "Men er vi barn, da er vi også arvinger", Rom 8:17. Det at vi skulle få barnekår, er målet for og summen av alt som Kristus kom for å gi oss, Gal 4. Barneforholdet gjelder alle som ved Ordet tror på Kristus.

Denne broderhilsenen kom til disiplene akkurat da når de hadde syndet aller verst. De hadde tatt imot nattverden og hørt Herrens vidunderlige avskjedstale. Så skiltes han fra dem. Hva gjorde de så? På grunn av menneskefrykt fornektet Peter samme kvelden sin Herre og Frelser. Og han stadfestet sine løgnaktige ord med eder og forbannelser.

Tidligere på kvelden hadde de trettet om hvem av dem som var den største. Senere falt de i søvn mens Frelseren bad og svettet blod. De kunne ikke våke én time med ham. Da Jesus ble grepet, flyktet de. Dette er så store synder og så dype fall at en må undre seg over at de ikke gikk til grunne i sin sorg.

De forstod godt hvor syndig dette var. For da Jesus på forhånd sa at de i denne natt skulle ta anstøt av ham, forsikret de at de heller ville dø med ham. Og da Peter hadde fornektet ham, gikk han ut og gråt bittert.

Etter alt dette hadde de ikke fått et ord fra ham, før de nå fikk denne broderhilsenen. Vi har ikke ord som kan uttrykke hvor gripende dette er. Kan det tenkes noe mer herlig bevis på at Kristus nå ved sin død fullkomment har sonet for våre synder?

Her ser vi frukten av Kristi død og oppstandelse. Han er "død for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse". Og vi skjønner disse ordene: "Er Kristus ikke oppstått, da er dere ennå i deres synder". 1Kor 15:17

Etter sin oppstandelse skynder Kristus seg med å sende dem denne hilsenen og kalle dem brødre. Det viser oss hva for et nåderike vi nå eier. Synden skal aldri tilregnes oss så lenge vi blir hos ham. Vi skal få tukt og ris, men nåden og barnekåret skal stå urokkelig fast så lenge vi med all vår elendighet holder oss til Kristus.

Luther skriver om dette: "Det er sant at jeg har syndet og er helt uverdig til å være Kristi bror. Men hvis jeg nå av den grunn lot være å ta imot dette brorskap i tro, det som ikke jeg eller noe menneske, men Guds evige Sønn ved sin død har gjenopprettet for meg, da gjorde jeg i tillegg til andre synder også den at jeg fornektet Kristi gjerning, og beskyldte han for løgn. Gud bevare meg i nåde fra det!

Jeg vil heller si: Jeg vet at jeg er et uverdig menneske, mer verdig til å være djevelens enn Kristi bror. Men nå har Kristus sagt at jeg er hans bror akkurat som Peter, fordi han er død for meg så vel som for ham, og han var en synder liksom jeg. Det er også Kristi bestemte vilje at jeg uten å tvile skal tro ham, og ikke tenke at jeg er uverdig eller full av synd, - særlig når han ikke vil tenke slik og ikke vil komme mine synder i hu. Han vil ikke vite av dem. Han vil la alt være ganske som dødt og begravet.

Hvor mye mer skal da ikke jeg la det være slik, og bare hjertelig takke og elske min kjære Herre for en slik usigelig stor nåde. Jeg tynges av synd, men jeg må ikke av den grunn avvise den store nåden og det brorskapet han tilbyr meg. Tror jeg det ikke, så er det verst for meg. Men det betyr ikke at det derfor er løgn. Hos ham står det fast".

Fra ”I syndsforlatelsens rike”, Arven forlag 2000


L&E 42. årgang, nummer 3