Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kjødets begjæring (II)

Kjødets begjæring (II)


(Forts. fra forrige nr.)

Men hvis du forlanger av de troende at de skal være syndfrie, da forlanger du mere enn Gud. Han har begynt sin gode gjerning i dem, og den vil han ikke avslutte før de er fullkomne og står lytefri for hans åsyn i fryd. Men her på jorden vet han at de ikke når ut over det stykkevise og ufullkomne. Han vet at de "snubler alle i mange ting".

Og dog er det en himmelvid forskjell mellom en frelst og en ufrelst synder. Den samme forskjell som det er mellom det lydige og det ulydige barn. Det ulydige barn gjør ikke bare galt. Det kan ofte være mange gode sider ved det. Og det lydige barn gjør ikke bare det som er rett. Jeg kjenner iallfall ingen slike barn. Men vil du vite forskjellen mellom dem, så gi akt på dem når de begge har begått den samme forseelse. Du har dem for deg og taler med dem om det de har gjort. Det ulydige, barn svarer straks: "- det var ikke meg. Det var han der, som gjorde det -". Det lydige barn lar seg kanskje også forlede en stund til å unnskylde seg og kaste skylden over på de andre. Men så stanser det plutselig og begynner å gråte og så sier det: ”- det var meg som gjorde det".

Et Guds barn er en fattig synder som forgår seg på mange vis hver dag, i tanker, ord og gjerning, men som ikke lenger unnskylder og forsvarer sin synd, men vender seg til Gud for å si ham sannheten og få tilgivelse for sin synd. Hør det du som ennå lever uomvendt: Det er dette redelige oppgjør med Gud du hele tiden har fryktet. Og du blir omvendt i samme øyeblikk som du velger å være for Guds ansikt med hele ditt liv, det ytre og det indre.

Det redelige Guds barn er ikke lett å trøste, for det frykter for å bedra seg selv. Og spør derfor både titt og ofte: Hvordan skal jeg bli viss på at jeg ikke synder på nåde? Det er jo også en død tro. Om den sier Pontoppidan: "Den døde tro er en falsk innbildning som de ubotferdige gjør seg om å få nåde, ennskjønt de ikke vil omvende seg". Altså klynger også den døde tro seg til nåden, men har allikevel ingen del i den. Derfor spør den redelige sjel med ennå større beven: Hvordan skal jeg bli viss på at jeg ikke lever i en innbildt nåde, men at jeg virkelig har del i Jesu fullbrakte verk?

Hertil vil jeg for det første si: Denne selvprøvelse er rett. Det står jo skrevet: ”Ransak eder selv om I er i troen," 2Kor 13:5. Vår tro skulle nok være sunnere og barnligere hvis vi foretok denne selvprøvelse regelmessig.

Så lenge du går til Gud og sier ham hvordan det går deg i din kamp om dagen, så lenge har du hans runde og milde forlatelse for all din synd. Og det uansett hvor dårlig det går å motstå dine syndige lyster og tilbøyeligheter. Her har du Guds eget ord å stå på. Og jeg ønsker så inntrengende jeg kan å formane deg til å stille deg der, og ikke la deg rokke fra denne faste grunn, hvilke nederlag du enn opplever, hvor verdslig og lunkent du enn kjenner ditt hjerte, hvor fortvilet det enn står til både i ditt indre og ytre liv. Bekjenn det for Herren, og du har Guds eget klare ord for at alt er deg forlatt. Og det uansett hvordan du føler det i ditt hjerte. Tilgivelsen foregår nemlig etter Guds ord og ikke etter ditt urolige hjertes skiftende fornemmelser.

Min stridende lidelsesfelle! Jeg ønsker å trøste deg med den trøst hvormed jeg selv er trøstet. Og derfor vil jeg si deg: Mist ikke motet! Strid du videre selv om det går så dårlig at det synes deg håpløst. Din fortvilelse beror på en liten, men skjebnesvanger misforståelse. Du har visst som jeg, hatt lett for å se på din kamp imot synden som det som avgjør om du er et Guds barn eller ikke. Og da er det vi mister motet og blir fortvilet. Nei, vårt barnekår beror ikke på vår kamp imot kjødet, ennå mindre på vår seier over det. Vårt barnekår hos Gud har lykkeligvis et solidere grunnlag: "Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn". Joh 1:12


Den grunn hvorpå jeg bygger

er Kristus og hans død.

I Jesu pines skygger

er sjelens hvile sød.

Der har jeg funnet livet,

selv er jeg intet verd.

Hva Jesus meg har givet

gjør meg for Gud så kjær.


Når nå Gud i ditt daglige liv overbeviser deg om at du i deg selv intet er verd, så skal du ikke bli fortvilet eller forvirret, men søke inn i Jesu pines skygger. Og der skal du si til anklageren: Det som gjør meg til et Guds barn, er ikke mitt forandrede liv, heller ikke mitt forandrede sinn, men ene og alene dette at jeg har en Frelser som jeg klynger meg til og tar imot som min stedfortreder. Derfor kan heller ikke mitt dårlige liv og mitt fordervede hjerte hindre meg fra å være et Guds barn, så lenge som det ikke er svik i min ånd, så lenge jeg bekjenner for ham alt det som mislykkes for meg både i mitt liv og i mitt hjerte.




Hvem vil meg anklage,

og for dommen drage,

hen til Sinai?

Synden jeg bekjenner,

meg til Jesus vender.

Dermed er jeg fri.

Møt meg da på Golgata.

Jesus skal min sak antage!

Hvem vil meg anklage!


Hvem vil meg fordømme?

Jesu blodestrømme,

senker meg meg i.

Gud for alle riker,

dømmer selv og sier:

Denne han er fri!

Han er tod i Jesu blod.

Satan, synd og død må rømme.

Hvem vil meg fordømme?

H. A. Brorson (Sb. Nr. 259)

L&E 42. årgang, nummer 3