Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Led oss ikke inn i fristelse

Led oss ikke inn i fristelse
Av Hans-Henrik Brix


Vi vil takke Hans-Henrik Brix, som med denne kommentaren til de to siste bønnene, har gjennomgått hele Fadervår for bladets lesere. I kommende nummer vil Sigbjørn Agnalt, som også er lærer ved Bibelskolen på Fossnes, gjennomgå budene, spesielt tilrettelagt for unge lesere.

Red.


Første del av bønnen «Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde» sier oss noe viktig om en kristens forhold til synden. Et Guds barn ønsker etter sin nye, guddommelige natur å bli kvitt selve synden og syndelysten, ikke bare syndens ubehagelige følger. Samtidig er vår medfødte natur like ond som før omvendelsen. Derfor skal vi ikke bli forundret eller motløse når vi fortsatt dras mot synden. Guds ord sier at «enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død». (Jak 1:14-15)


Den onde lyst

Synden kan gi oss en kortvarig nytelse og tilfredsstillelse, men både menneskelig og åndelig ødelegger synden oss, og dens uunngåelige resultat er død og fortapelse, hvis ikke synden blir bekjent som synd. Det er altså selve syndelysten vi skal være på vakt overfor. Friheten i Kristus må ikke bli et påskudd for kjødet, vår syndige natur, så syndenes forlatelse blir gjort om til syndenes tillatelse. Det advarer Guds ord på det sterkeste imot.


Satan står bak

Bak alle fristelser står han som i Bibelen kalles «fristeren». Han forførte Adam og Eva til fall i Edens hage, og han lokker oss til ulydighet mot Guds ord. Det uhyggelige er at han har en forbundsfelle i vårt eget bryst. Derfor kan vi bare unngå fall og frafall ved å erkjenne vår lyst til synden og vår avmakt overfor fristeren, og vende oss til den allmektige Gud i fristelsens stund: «Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det (eller den) onde (=djevelen)», som det også kan oversettes. Djevelen går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Derfor formanes vi til å stå ham imot, faste i troen! (1Pet 5:8-9)


Jesu seier – vår seier

Ja, det er ved troen vi kan seire, det vil si ved å sette vår lit til ham som har overvunnet den onde. Fristeren prøvde seg på Guds Sønn i ørkenen, men måtte gi opp, fordi Jesus ikke lot seg friste til ulydighet mot sin himmelske far. Jesus tilbakeviste djevelen med et «det står også skrevet»! Og Jesu seier over fristeren er vår seier. Med evangeliet som våpen kan også vi seire over ham som setter alt inn på å skille oss fra Jesus.

Apostelen Peter stolte på seg selv, og forsikret Jesus om at han aldri ville svikte ham om så alle de andre gjorde det. Men Jesus forutså at Peter ville fornekte ham. Og det gikk som Jesus hadde sagt. Derfor sier Jesus også til oss at vi skal våke og be for at vi ikke må komme i fristelse. For Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. (Mat 26:41)

Vi skal vokte oss både for selvsikkerhet og motløshet, og mot begge farer skal vi be: Led oss ikke inn i fristelse!


Ingen fristes over evne

I 1Kor 10:13 sier Paulus: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den». Og i Heb 2:18 står det at ved at han (Jesus) selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

Selv om vi ikke i oss selv har noen motstandskraft mot synden og fristelsene, er det allikevel mulig å seire ved Jesus, Guds Sønn. Derfor sier også Gud ord: «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få den livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham». (Jak 1:12)


Frels oss fra det onde!

Tilføyelsen «men frels oss fra det onde» lærer oss at det å fris fra det onde, er det motsatte av å ledes inn i fristelse. «Onde» kan både bety det onde og den onde (Satan). Og man kunne oversette bønnen slik: «Led (du) oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra satan og alt det onde han vil føre oss ut i». Det er bare Herren som kan bevare oss fra fristelsen til synd og ondskap, slik Paulus sier i 2Tim 4:18: «Herren skal fri meg fra all ond gjerning og frelse meg inn i sitt himmelske rike».

I katekismen forklarer Luther det på denne måten: «Her ber vi – likesom i en sum – at vår Far i himmelen vil fri oss fra alt ondt på legeme og sjel, eiendom og ære. Så ber vi om å få dø salig når vår siste time kommer, og at Gud i nåde vil ta oss fra denne onde verden til seg i himmelen».


Fristelse – prøvelse

Ordet som er oversatt med fristelse betyr også prøvelse. Enhver fristelse innebærer en prøvelse, og enhver prøvelse inneholder en fristelse – til synd og frafall. I lignelsen om såmannen nevner Jesus faren ved å høre Guds ord uten å la det slå rot i seg, for i prøvelsens eller fristelsens stund faller slike mennesker fra (Luk 8:13). Derfor er det ingen større og viktigere bønn å be for vår egen del enn at Herren vil fortsette og fullføre sin gjerning i oss inntil dommens dag.

På tross av alt det vi kan glede oss over i denne verden, står det allikevel fast at livet på denne jord er en jammerdal. Det er egentlig ikke her vi hører hjemme, vårt hjemland er i himmelen, sier Paulus, og derfra venter vi Jesus som frelser.


For riket er ditt!

Avslutningen på Fadervår kalles også en doksologi, en lovprisning av Gud. Vi finner liknende lovprisninger av den treenige Gud andre steder i Skriften, for eksempel i 1Krøn 29:10-12: «Lovet være du, Herre, vår Far Israels Gud, fra evighet og til evighet! Herre, din er storheten og makten og æren og herligheten og høyheten, ja alt i himmelen og på jorden! Herre, ditt er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, du råder over alle ting, og i din hånd er styrke og makt til å gi styrke og kraft til alle. Så priser vi deg nå, vår Gud, og lover ditt herlige navn».


Makten og æren tilhører

Gud i evighet

I Åpenbaringsboken er det også flere slike lovprisninger. I Åp 7:12 hører vi hvordan englene, de eldste, og de fire livsvesener falt ned for tronen og tilbad Gud: «Amen! Velsignelsen og herligheten og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen».


Amen – la det skje!

Fordi Gud er den allmektige konge, kan vi være sikre på at han vil oppfylle bønnene i «Fadervår». Jesus har jo selv lært oss å be denne bønnen, og «amen» bekrefter at han vil bønnhøre oss. For amen betyr: Ja, slik skal det skje. Gud kan, vil og skal gjøre det han har lovet! Det fremmer Guds rike og Guds ære, når Herren for sitt hellige navns skyld lar det skje som vi ber om i Fadervår.

Gud fortjener vår takk og lovprisning fordi han setter sin allmakt og kjærlighet inn på å frelse en fortapt menneskeslekt, og fordi han så gavmildt gir oss alt vi trenger for å leve. Alt er av nåde. Derfor er det Gud, og ikke vi, som fortjener ære: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets og din trofasthets skyld»! (Sal 115:19)

Ja, riket er ditt, makten og æren i evighet, amen!

L&E 42. årgang, nummer 4