Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kjødets farer

Kjødets farer
Av Ole Hallesby


Vi gjengir her fortsettelsen av Ole Hallesbys gjennomgang av ordet fra Mark 14:38: «Våk og bed, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig». Siste delen kan du lese i neste nr.

Red.



I det nevnte ord av Jesus om den villige ånd og det skrøpelige kjød vil han imidlertid ikke bare minne sine disipler om at de har kjødet. Han vil også innprente dem hvor farefullt kjødet er. Men her er det ikke alltid lett for ham å få sine disipler til å følge med. Det var så allerede da Jesus uttalte disse ord til de tre disipler i Getsemane. Jesus følte sterkt den alvorlige situasjon disiplene befant seg i, og han talte til dem for å advare dem. Men de oppfattet visst ikke stort av det han sa. Det står så betegnende at deres øyne var tunge, og han fant dem sovende hver gang han kom og talte til dem.

Når jeg ser ut over hele den flokk av troende menn og kvinner, som jeg har den lykke å kjenne, synes det meg at de deler seg i to leirer, som jeg vil kalle de forsiktige kristne og de uforsiktige kristne.

Med uforsiktige kristne mener jeg ikke uærlige folk. Nei, de jeg tenker på er både redelige og varmhjertede og oppofrende og energiske. Men så uforsiktige! De har liten forståelse av den fare som de bærer med seg i sitt gamle kjød. De kommer derfor ofte opp i mange ting som blir til skade både for deres eget gudsliv og for kristendommens sak. Har de med penger å gjøre, kan man kanskje ikke si at de har gjort noe juridisk straffbart, men –. Det er et men. Har de med det annet kjønn å gjøre, kan man kanskje ikke si at det er noe utuktig de har begått, men –. Det er et men. Det er med dem som med de klær som er lo på. Hvor vi går, henger alltid noe igjen på dem.

De forsiktige kristne derimot har lært å kjenne sitt onde kjød, ofte gjennom en lang og bitter erfaring. De vet hvor lett den iboende lyst vekkes, når den kommer i berøring med synden hos andre. Derfor har de lært å gå forsiktig sin vei, og om mulig unngå de livsforhold som før har ført dem i fall. Av den grunn blir disse forsiktige kristne som regel betraktet og betegnet som sneversynte, pietistiske, overspente. Men det betyr ikke meget for disse kristne, hva man kaller dem. For dem er det én ting som betyr mer enn alt annet på jorden, og det er å ha fred med Gud i en god samvittighet. De har prøvd nok av den onde samvittighet og den indre uro, ikke bare før sin omvendelse, men også etter. Men det er denne indre uro i gudsforholdet som de ikke lenger orker fortsette med. De vil for enhver pris eie det klare forhold til Gud så de kan se ham inn i øyet. Og derfor unngår de omhyggelig alt som tar freden og tryggheten ut av deres gudsliv.

Disse kristne har en veldig betydning. Rettlinjede og rakryggede går de sin gang i alle livets forhold, like samvittighetsfulle og pålitelige enten de kjøper eller de selger, enten de arbeider for seg selv eller for andre. De sier kanskje ikke så mye, men ved sitt kristelige liv betyr de mer for samvittighetene enn mange stortalere. Det er disse folk som gir de ufrelste mennesker den respekt for kristendommen, som er den avgjørende betingelse for at Ordet om Kristus skal få noen inngang i deres sjel.

Det synes meg at det er slike folk vi særlig trenger i våre dager. Vi trenger prester og misjonærer og emissærer og søndagsskolelærere og mange andre slags arbeidere i Guds rikes store arbeid. Men det vi trenger mer enn noe annet, det er folk som vitner om sin Frelser først og fremst med sitt liv.

Kristus ønsker å tale med sine disipler om kjødets fare, for at vi skal lære å vandre varlig. Jeg minnes at vi for mange år siden skulle minere hjemme hos min far. Jeg var vel omkring konfirmasjonsalderen. Vi skulle jo ha dynamitt, og jeg tilbød meg straks å hente den. Vi hadde nemlig en fin hest som passet fortrinnlig som ridehest. Jeg hadde satt i stand en gammel sal, og nå benyttet jeg da enhver anledning til å ri. Da jeg dro av sted, sa far: «Du kan ri så fort du vil bort, men hjemover får du huske på at du har dynamitt på ryggen». Dere kan tro jeg husket det nok.

Men vi som har det gamle kjød, vi bærer i sannhet et langt farligere sprengstoff med oss på all vår ferd. Og det skulle mane oss til forsiktighet. Den som har krutt i tønnen, er forsiktig med fyrstikker. Vi skulle også ha lært at kjødets lyster lett antennes.

Jesus sier: Våk og be. Han sier oss ikke bare hvor farlig kjødet er, men også hvordan vi skal møte denne fare og overvinne den. Og disse Jesu ord kommer som en salig trøst til den redelige sjel som kjemper imot sitt gamle kjød og lider under sine daglige nederlag, og spør så tidt i sin nød: Skal jeg da aldri bli bedre? Skal det alltid bli på stedet marsj? Skal jeg aldri nå lenger enn til å kjempe og falle, be om forlatelse og stå opp igjen?

Det er det Jesus taler bekreftende om her. Om denne seier har også Paulus uttalt det klareste ord i Gal 5:16: «Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring». Som før nevnt, uttaler han her at vi aldri blir kvitt kjødets begjæring, så lenge vi er her på jorden. Men han lover oss at vi skal slippe å utføre kjødets begjæring. Se her, for et liflig evangelium det ligger i denne apostoliske formaning!

Fra «Kjødelig frihet er åndelig død»,

Luthersk Litteraturstudie, Oslo 1946

(Forts. i neste nr.)

L&E 42. årgang, nummer 4