Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Størst er kjærligheten

Størst er kjærligheten
Av Ingar Gangås


Elsket til det siste

Da Jesus skulle spise påskelammet med sine disipler, og han visste at han skulle gå bort fra denne verden til Faderen, står det om ham at han elsket sine venner til det siste. Hans kjærlighet mot dem var uendelig stor.

I sin avskjedstale formaner han dem til å holde sammen i kjærlighet. Det ville komme forfølgelse, men han lovte Den Hellige Ånds hjelp i striden. Så trøstet han dem med at han skulle komme igjen og hente alle sine.

Da han overgav seg til Judas og vaktstyrken i Getsemane, sa han: «Er det meg dere leter etter, så la disse gå»! Igjen var det hans store kjærlighet til disiplene som drev ham.


Bevar dem i kjærligheten!

Også senere, da han kjempet i angst og sjelekvad, tenkte han spesielt på alle dem som Faderen hadde gitt ham, og som var hans barn: «Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett» (Joh 17:11b).

Deretter ba han: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet»! (v.17) Like etterpå viste han på nytt at det lå ham særskilt på hjertet at de måtte være ett, «likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at de må være ett i oss». Den samme kjærlighet var fortsatt like brennende da han ikke lenge etter henvendte seg til sin Far med bønnen: «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt».


Han elsket oss først

Alt dette viser hvor høyt Jesus elsket sine egne, og hvor gjerne han ville at de skulle elske hverandre. Nå ønsket han at verden skulle få se at Faderen hadde utsendt ham, og at han elsket dem, slik som Faderen hadde elsket ham fra evighet (Joh 17:23-24).

Johannes, kjærlighetens apostel, vitner i 1Joh 3:16: «På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene». Deretter har han et avsnitt (4:7-11) hvor han utdyper dette: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet! Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder vi å elske hverandre».


Kjærligheten ofrer alt

Guds ord sier at han tok våre sykdommer på seg, han bar våre piner, ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Han ble mishandlet og plaget. Ved trengsel ble han revet bort. Det behaget Herren å knuse ham (Jes 53). Slik uttømte Jesus sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – fordi han ville bære manges synd, og slik måtte han ta Guds vredes straff på seg. På denne måte elsket han til det siste. Og slik er han ennå ved Faderens høyre hånd, speidende etter dem han kan frelse, og i forbønn for alle sine.


Kjærlighetens vesen

Hvilken kjærlighet er dette? Menneskelige ord strekker ikke til når vi skal forklare hva som er det spesielle med Guds kjærlighet. Det må erfares i møte med Jesus. Uten noen som helst grunn i deg og meg, har han elsket oss av egen fri vilje. Hans kjærlighet er så rik at han gav avkall på å være Gud lik, og ble gjort til menneske. Han kunne ikke utholde den tanke at du og jeg skulle gå fortapt. «Det var ham tungt å tenke på at verden skulle under gå. Det skar ham i hans hjerte. I slik en hjertens kjærlighet han kom til oss på jorden ned, å lindre all vår smerte». (Brorson)

Så gikk han i døden som en forbryter, gjort til synd, ja til en forbannet synder under Guds vrede, forlatt av Gud og mennesker. Dette er ekte og sann kjærlighet. Han kunne ikke glemme sin brud. Så ble han din og min stedfortreder i livet, ved at han oppfylte loven. Og han ble vår stedfortreder i døden da han tålmodig bar våre synder. Døden ble oppslukt til seier. Å, du forunderlige kjærlighet!


Den første kjærlighet

Slik skal også vi være, ett i kjærligheten! Og det i en verden som ligger i det onde, preget av kulde og hat, drap og uforsonlighet, partier og ufred. Men det som enda verre er: med et hjerte fylt av ondskap, egoisme og egenrettferdighet.

Om de første kristne ble det sagt: «Se, hvor de elsker hverandre»! Kan det samme sies om oss? Eller treffer ordene: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet»? Da blir det med ett så personlig. Mister du Jesus, vil du også tape kjærligheten til din neste. Du er da vel ikke blitt liggende etter på veien? «Kjærligheten skal bli kald hos de fleste», sa Jesus. Slik skal det bli i endetiden. Gjelder dette deg?


Når kjærligheten kjølner

Så erfarer vi i denne syndens verden at familiebånd rives i stykker, ekteskap går i oppløsning, venneflokker splittes, vennskap blir til bitre fiendskap, kristne lyver på hverandre, og de som skulle kjempe sammen for Guds rike her på jord blir mer opptatt av å bekjempe hverandre. Verden får innpass, og Guds rike ser ut til å gå mot nederlag. Dette er vår store nød. Slik går det når vi ikke lenger er rotfestet og grunnfestet i Kristi kjærlighet (Ef 3:18-19). Resultatet blir en kjærlighet uten hellighet, og en hellighet uten kjærlighet.


Sannheten tro i kjærlighet

Jesus var både hellig og kjærlig. Det var hans hellige vrede, og hans nidkjærhet for sannheten, som gjorde at han kalte fariseerne 'kalkede graver' og at han drev pengevekslerne ut av templet. Men det var en brennende kjærlighet som lå bak, og han ville så gjerne føre dem til sannhets erkjennelse slik at han kunne frelse dem. Når han viste sin store kjærlighet overfor skjøger, tollere og syndere, og ettergav dem deres store synd og skyld, formante han dem samtidig til et hellig liv, i det han sa til dem: «Gå bort, og synd ikke mer»!

Gud er sannhet. Hans hellighet og kjærlighet hører sammen og kan ikke skilles. Vår store nød er at vi i misforstått kjærlighet skal være så tolerante og ettergivende. Eller at vi er blitt så krasse og harde, fordi vi mangler kjærlighet.


Elsk hverandre!

Om synderinnen som kom inn i fariseeren Simons hus og salvet Jesu føtter, står det at hennes kjærlighet var stor. Grunnen var at hun hadde fått sine mange synder forlatt. Bare den som er tilgitt mye, elsker mye. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. Her er det mye å tenke på, både i ekteskapet, og i vennesamfunnet! Tal vel om hverandre, bær hverandres byrder, og hold sammen, både i gode og onde dager! Søk sammen i Ordet og bønnen! La ikke djevelen få rom! Han er bare kommet for å myrde og ødelegge. Stå ham imot, faste i troen!

Forbarm deg over oss Jesus! Skap i oss en ekte og sann kjærlighet. Bevar oss i sannheten, ditt ord er sannhet!

L&E 42. årgang, nummer 5