Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fremmede guder

Fremmede guder
Av Sigbjørn Agnalt


Det første bud lyder slik:

Jeg er Herren, din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg.


Hva vil det si?

Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole fullt og fast på ham.


Martin Luther sier om det å ha en gud: En gud er noe en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød... Det er hjertets tro og tillit som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, det vil si rettet mot den rette og sanne Gud, da er Herren vår Gud, og ingen andre. Men er vår tro og tillit rettet mot noe annet eller noen andre, da er det vår gud, og vi er avgudsdyrkere, selv om vi sier noe annet. Dette blir åpenbart i livet vårt. Det avslører hvem vi er, hva vi tenker, og hva vi gjør.

I 2M 32:1-6 leser vi: Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham. Da sa Aron til dem: Ta gullringene som hustruene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem!

Da tok alt folket gullringene ut av ørene og kom til Aron med dem. Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt! Da Aron så dette, bygde han et alter for den og lot utrope: I morgen er det høytid for Herren!

Dagen etter sto de tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. Folket satte seg ned for å ete og drikke og sto opp for å leke.

Moses var oppe på fjellet hos Herren, 2M 24:12. Og Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bli der! Så vil jeg gi deg steintavler og loven og budet, som jeg har skrevet opp for å veilede dem. Det var for å motta det som han og folket trengte for vandringen med Herren at Moses var der. Da han gikk sammen med Josva sa han til de eldste: Bli her til vi kommer tilbake. De skulle vente – vente på Herren. Å vente det er troens prøve som viser hvem vi tror på.

Gud lot Abraham vente da han sa til ham: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. I vår bibel står det at Gud satte Abraham på prøve, men det visste ikke Abraham noe om. Han gikk for å ofre sin sønn. Hva tenkte han på der han gikk? Han tenkte at Gud også var mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde, Heb 11:19 Han ventet på Gud, og Gud viste seg som den trofaste. Han ble ikke til skamme.

Israel ble også satt til å vente, men hadde et helt annet sinn enn Abraham. En Gud som lot dem vente, var de snart ferdige med. En slik kunne de ikke regne med, ingen visste hvor han hadde gjort av seg. Derfor – kom lag en gud for oss! Altså, det gjaldt å få en gud som de kunne ha kontroll på, men som samtidig var en høyere makt som de kunne tro var i stand til å hjelpe dem med overnaturlige krefter når de trengte det. De ville ha en gud som de kunne ta med seg, en som kunne dra foran dem som deres beskytter, og som ville følge dem på den veien de selv ville gå på.

Å lage seg en gud, er dypest sett å ville være sin egen gud. Dette er avgudsdyrkelsens innerste vesen.

Men hør nå hva Aron og folket sier: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt! ...I morgen er det høytid for Herren! I sin ugudelige avgudsdyrkelse sier de at det er Herren, Israels frelser de tilber. De ofrer, holder fest, og leker for sin selvgjorte gud, og tror selv at de gjør dette i Herrens navn. De laget seg en død gud i Guds navn, en gud til fest og lek i synden, og avslørte dermed sitt hjertes ondskap og vantro mot den levende, sanne Gud.

Også i dag blir Guds barn satt på den samme troens prøve. Det kommer tider da det synes som om Gud er borte. Guds barn lengter etter å få se Guds nærvær, at Ordet virker til syndserkjennelse, omvendelse og frelsende tro. En vil gjerne oppleve Guds ledelse, bønnhørelse og sterke hjelp i livet. Men det skjer ikke noe. Da vil det vise seg hvem vi tror på. Mange er de som er falt fra Herren, de har forlatt den enfoldige troskap mot Kristus, og i stedet laget seg en avgud.

Dansen rundt gullkalven viser seg i dag i alt det som gir seg ut for å være kristendom, men som ikke er det, fordi troen og tilliten ikke er rettet mot den levende Gud som har åpenbart seg i Skriften. Da blir det en selvlaget Gud, og en Kristus som bare er til fest og lek i synden. Dette er en falsk kristendom hvor tro og tilbedelse går hånd i hånd med hor, utukt, havesyke, selvhevdelse, fiendskap, løgn og alt annet som hører kjødet til. Så opplever en kanskje store ting, det skjer noe, men dette er avgudsdyrkelse.

Sannheten er den samme for oss som for Israel. Mens de danset rundt sin gullkalv, og følte seg velsignet, var de under den levende Guds vrede. Hvor befinner vi oss? Det er bare én sann Gud, han som har åpenbart seg i Skriften, og som bare kan tros og tilbes slik han selv har åpenbart seg.

L&E 42. årgang, nummer 5