Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Et seirende kristenliv

Et seirende kristenliv
Av Ole Hallesby


Dette er siste artikkel av Ole Hallesby i serien om det kristne livet, ut fra bibelverset i Mark 14:38: «Våk og bed, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig!» Han skildrer kampen mellom de to naturer på en slik måte at vi kjenner oss igjen. Vi mister alt håp om å seire i egen kraft, og blir minnet om å fly til Jesus når fristelsen kommer. Dette er toner som nesten ikke høres i forkynnelsen i dag, men som hører med til det fulltonende evangelium. For å unngå misforståelser om uttrykket «et seirende kristenliv», vil vi be leserne merke seg sammenhengen, og gjerne lese denne siste delen i lys av de foregående artikler som har stått i bladet.

Red.


Det er mange redelige sjeler som holder trolig vakt og kjemper tappert mot sine syndige tilbøyeligheter, men de taper allikevel. Og de spør fortvilet: Er det intet middel som kan hjelpe meg til å bli en seirende kristen?

Jo, det er! Gud skje lov!

Jesus sier: Våk og be. Når kampen ikke førte til seier, berodde det på at de ikke riktig forsto hans mening med det å be.

La meg belyse det med et bilde. Når vaktposten får føling med fienden, er det ikke hans oppgave å gi seg i kamp med den fiendtlige hær. Det ville være ganske nytteløst da fienden er ham totalt overlegen. Nei, hans oppgave er meget mer å melde øyeblikkelig til hovedstyrken at fienden er der, så kommer hovedstyrken og tar kampen opp med den mektige fiende.

Dette er akkurat vår stilling og vår oppgave i denne kamp.

Vår fiende er oss fullstendig overmektig, for vi har ikke kamp bare mot vårt eget kjød, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Derfor er det nytteløst for oss med vår egen kraft å overvinne fienden. Ikke engang vårt nye menneske er i stand til å beseire det gamle. Nei, vår oppgave i denne ulike kamp består i to ting, ganske enkle ting: For det første skal vi holde vakt, så vi har føling med fiendene og kjenner dem når de nærmer seg. For det annet skal vi melde av til hovedstyrken at fiendene er over oss.

Og vår hovedstyrke er Jesus Kristus som har beseiret alle våre fiender, og nå kan og vil gi oss del i sin fullstendige seier.

Vår hovedstyrke er ikke langt borte, han er ved vår side. Og det eneste jeg har å gjøre når jeg kjenner at fristelsen nærmer seg, det er å si til Jesus: «Kom straks, Herre! Nå er mine overmektige fiender her. Kom straks og ta kraften ut av disse fristelser, ellers er jeg beseiret om noen øyeblikk».

Min tapende bror og søster! Følg disse Jesu enkle råd, og du skal få oppleve at det er ikke talemåter, men en sikker vei til seier, endog over dine vanskeligste vanesynder.

En eller annen kunne nå kanskje spørre: Når Jesus er oss så nær, og når han ser hvordan vi fristes, hvorfor griper han da ikke inn og avvæpner våre fristelser? Hvorfor står han og venter, inntil vi ber om hans unnsetning?

Ja, det er et svært spørsmål. Og enda sværere synes meg svaret: Han kan ikke gripe inn her før vi gir til kjenne at vi vil ha hans hjelp.

Men vil ikke alle det? sier du. Nei, det er nok det mørkeste kapittel i vår kamp mot syndevanene. Menneskehjertet er bedrageligere enn alt annet, står det skrevet. Det viser seg også her. Vi kjemper nok imot synden. Men dermed er ikke alltid gitt at vi vil seire over den. Vi har innerst inne ikke noe imot å tape, for vi ønsker den tilfredsstillelse og nytelse som den syndige lyst forespeiler oss. Men vi vil ikke tape uten kamp. Vi vil ha den gode bevissthet at vi allikevel har kjempet. Ja, selvbedraget er fint og mangfoldig i det fordervede menneskehjerte.

Her er grunnen til at Jesus ikke kan gripe inn før vi ber om unnsetning. Han må først se om hjertet er redelig, om det er synden man kjemper imot eller bare dens farlige og ubehagelige følger. Men ser han en stridsmann som vil ha seier over sine syndevaner, da spørres det ikke om hvor elendig og syndig og utarmet den arme syndeslave er, da spørres heller ikke om hvordan bønnen formes. Om du ikke eier ord for din avmakt og håpløshet, er et eneste redelig blikk til din mektige venn fullt tilstrekkelig. Øyeblikkelig griper han inn og avvæpner din fiende, og tar det besnærende og lokkende ut av fristelsen.

Når vi overvinnes av fristelsen, har det derfor en av følgende to grunner: Enten er det så at vi ikke helt redelig vil ha seier. Eller er det så at vi nok redelig vil seire, men ennå ikke har lært vår egen hjelpeløshet å kjenne, slik at vi i fristelsens øyeblikk kaster oss like i Frelserens armer for at han skal avvæpne vår fiende for oss.

Og dette vil jeg få understreke. Fristelsen overvinner oss hvis vi ikke har lært straks å vende oss til Jesus for å få unnsetning. Det farefulle ved fristelsen er jo nemlig at den litt etter litt svekker vår moralske dømmekraft, så hele vårt syn på vedkommende synd blir forandret under fristelsens stille innflytelse.

Når vi er utenfor fristelsens påvirkning, er vi sterke. Vi kjenner likefrem motbydelighet mot vedkommende synd. Men når fristelsen begynner å innvirke på oss, forandres dette. Da blir synden mer og mer ufarlig, uskyldig og tillokkende.

Det fortelles om reven at når den kommer i hønsegården, mens hønsene ennå sitter oppe på sin pinne, oppgir den ikke håpet, skjønt den ikke kan klatre. Instinktet leder dette listige dyr til å gå i ring nede under den forskremte høne, som sitter og stirrer på denne rundgang inntil den blir svimmel og faller ned i revens gap. Nå ja, om reven er så listig, det tør jeg ikke garantere for. Men at fristelsen virker nøyaktig slik på vår sjel, det vet jeg. Allerede vår første mor opplevde dette. Hun så på frukten inntil den ble mer og mer innbydende, og inntil hele Guds forbud mot å ta av den var kommet bort for hennes bevissthet. Og det samme opplever vi. Derfor finnes det for oss ingen annen mulighet for å seire over våre fristelser enn straks å kaste oss inn til Jesus med bønn om at han må ta kraften ut av fristelsen for oss.

Og det vil igjen si: Det er ingen annen som seirer over sine fristelser, enn den som er blitt så overtydet om sin egen kraftløshet og udugelighet i denne ulike kamp at han uten forsøk på å møte fristelsens krefter, som et barn kryper inn til sin Frelser og sier: «Nå faller jeg igjen hvis ikke du går inn mellom meg og mine fristelser.»

Hvordan tar Jesus kraften ut av fristelsen for oss?

På mange vis. «Vei har han alle steder, på midler ingen trang.» Det kan være en liten hendelse så dagligdags at ingen andre legger merke til den, men for deg ble den et lite bud fra din Frelser som gjorde at du igjen så klart, det fristende var fjernet. Eller det var et lite ord som ble talt i dine omgivelser. Det var ikke noe merkelig ved det ord, men for deg ble det et ord like fra din Frelser. Og du var straks hjulpen. Eller det var et ord av Skriften, som plutselig rant deg i sinne, og det var som fristelsens lokkende spill forstummet i samme stund.

Men oftest går det vel kanskje til så at Guds ånd forklarer Kristus for den redelige sjel som fristes. Han viser oss stilt vår sårede, blødende, døende Frelser. Og da faller det straks et lys over synden, så den ikke frister oss mer denne gang. Da blir den motbydelig og vemmelig i våre øyne. Vi har seiret og står der takknemlige over at vi også denne gang fikk slippe å utføre kjødets begjæring.

Det er en side ved denne seier som jeg ennå må peke på. Den vinnes ikke en gang for alle. Fristelsen blir vi ikke kvitt, kjødets begjæring heller ikke, selv om vi opplever den seier vi nå har talt om. Kjødets begjæring kommer igjen, og må overvinnes på samme vis hver gang. Det er grunnen til at Jesus sier: våk!

Først når vi kjenner oss fullstendig hjelpeløse overfor fristelsen, er det at vi kaster oss som barn i Frelserens armer og vinner seier. Det er derfor ikke mulig å tillegge seg selv noen ære av denne seier. Man kan simpelthen ikke vinne den uten å se at det er Frelseren som vinner den for oss.

«Herren skal stride for eder, og dere skal være stille,» 2Mos 14:14.

Så 1ød Mose ord fra Herren til folket da de sto i den mest fortvilede situasjon, med Det røde hav foran seg og Faraos vel væpnede hær bak seg. Slik lyder Herrens trøsterike ord til sitt folk også i den nye pakt. Vi er omgitt av overmektige fiender. Men han sier: Vær stille, jeg skal stride for dere.

Fra «Kjødelig frihet er åndelig død»,

Luthers Litteraturstudie, Oslo 1946

L&E 42. årgang, nummer 5