Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hviledagen

Hviledagen
Av Sigbjørn Agnalt

Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig.

Slik lyder det tredje bud. «Hva vil det si? Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller forsømmer Guds ord, men holder det hellig og gjerne hører og lærer det» (Martin Luther).



Alt hva dette budet krever av oss, kan bare oppfylles med et hjerte som er helt igjennom fylt av kjærlighet til Faderen og Sønnen. Den ytre oppfyllelse blir rett bare der hvor den springer ut fra et hjerte som i kjærlighet er rettet bare mot vår Gud i himmelen. For da blir det ikke hviledagen i seg selv som er målet, nei hviledagen blir en tjener for ham som er Herre også over sabbaten, Menneskesønnen. Målet er at vi skal komme til ham, tro på ham, finnes i ham og elske ham.

Jødene, med fariseerne i spissen, var strengt opptatt av å holde hviledagen hellig. De hadde mange ytre bud og regler som alle hadde som mål å sikre hvilen og at de ikke skulle gjøre noe arbeid på denne dagen. Moses sier i 2M 35:2: «Det er seks dager til å arbeide i, men den sjuende dagen skal dere holde hellig hvile. Det er en høyhellig sabbat for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, skal lide døden».

Dette hadde fariseerne tatt alvorlig, og med stor nidkjærhet og grundighet utarbeidet et helt sett av bud og regler for hva som var tillatt og ikke på sabbaten. At det hadde som mål at budet skulle oppfylles så fullkomment som mulig er det ingen grunn til å tvile på. Men noe var allikevel alvorlig galt. Det ser vi av det at da Jesus kom, var det nettopp deres nidkjærhet for hviledagen som førte til at de kom til å hate Jesus mer og mer. Hviledagen og budet om denne, som er gitt oss for å føre oss til Jesus, ble for dem til det motsatte, noe som førte til at de kom til å forkaste ham som er vår hvile. Hva var galt? Ved sin egen fromhet, og alt det de gjorde, var de blitt fromme og rettferdige i egne øyne. De så bare de ytre gjerninger som budet krevde, og ikke til kjærligheten i hjertet.

«Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud» (Rom 3:19). Det gjelder også dette budet. Det er ikke gitt for at vi skal gå rundt med en søndagsfromhet på grunn av det vi gjør eller ikke gjør. Nei, dette budet har først nådd sitt mål med oss når det har fått overbevise oss så grundig om vår synd at vi har fått en lukket munn. Det vil si at vi er blitt så skyldige at vi ikke har noe å si til vårt forsvar eller vår unnskyldning. Den som har fått en lukket munn begynner å tale på en ny måte, han bekjenner sine synder for Gud. Og så begynner han å høre på en ny måte. Han hører for første gang Jesu ord om seg selv, han som sier at han er vår hvile til frelse, liv og salighet.

Mat 11:28 sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».

Da disiplene gned aks mellom hendene og spiste på sabbaten, gjorde de det som ikke var tillatt. Men de brøt ikke sabbaten allikevel, for de var kommet til Jesus, og deres hjerter var knyttet til ham i ekte kjærlighet.

Da den syke ved Betesda dam gikk rundt og bar sengen sin, gjorde også han det som ikke var tillatt. Heller ikke han brøt sabbaten, nei for første gang i hele sitt liv hadde han nå fått en virkelig hviledag. Han hadde møtt Jesus på en slik måte at hans hjerte var fylt av kjærlighet og glede over ham alene.

Der hvor kjærligheten er stor, trengs det få regler og bud for hviledagen. For kjærligheten søker villig og med lengsel sin elskede der han er. I Ordet – ved å lese og høre det, og i stille ettertanke. I bønnen – både i lønnkammeret og under dagens sysler.

Men der hvor kjærligheten er kald, lager egenrettferdigheten en mengde regler og bud, men de fører ikke til Kristus, men bare bort fra ham.

«Hvis vi bare har det sinn at vi elsker Guds ord, kommer vi nok også til å holde hviledagen hellig. For det første lar det seg ikke godt gjøre å foreskrive selve gjerningen slik at den passer for alle forskjellige tilfeller og forhold. Og for det annet er ikke hviledagen holdt hellig selv med de beste andaktsøvelser og vakreste gjerninger, hvis de ikke springer ut av gudsfrykt og kjærligheten til Gud og hans ord. For uten denne kjærlighet og gudsfrykt er det ikke annet enn hykleri for Gud» (Carl Olof Rosenius).

Det er en stor fare for oss at vi blir opptatt av ytre ting, bud og regler, om alt mulig når det gjelder dette budet. Det gjør oss blinde og uimottakelige for Guds tale om hvordan det er med våre hjerter. Hjertets likegyldighet og kulde overfor vår Gud og Frelser, og ikke minst vår selvopptatthet, blir da vår store synd mot det tredje bud. Dette har mange og alvorlige følger også i den kristne forsamling.

«Den avgjort viktigste oppgaven for kirken i forhold til det tredje bud er imidlertid at den selv alltid drar rett omsorg for at mennesket får anledning til å høre og lære Guds ord. Selv om dette gjelder alle ukedager, står hviledagen her i en helt spesiell stilling fordi Gud selv har innvidd den til dette. Kirkens store synd mot Gud har på dette punkt ofte vært at den gjennom mange appeller, refselser, kampanjer og formaninger nok har fått folk til å komme til kirke og gudstjeneste søndag formiddag, men selv ikke har gjort det den skal etter Guds ord. For til alle tider har dens synd vært overfladiskhet. (…) I kirke og bedehus prekes det i overflod her hjemme i vårt eget land. Det holdes bibeltimer, seminarer, temagudstjenester, kurs osv. Men forkynnelsen og læren bærer sitt tydelige preg av at både predikantene, prestene og lærerne har forsømt sitt kallsarbeid de seks andre arbeidsdager. De har arbeidet med alt annet enn Guds ord. Og så blir forkynnelsen og læren deretter. Man preker som om Guds ord ikke var godt nok, så det må utspes eller tilsettes predikantens ideer. Arbeidet med prekenen dreier seg ofte vesentlig om hva predikanten skal si ved møtet, og hvordan han skal si det, i stedet for hva Guds ord sier, og hvordan det sier det. (…) For uten at mennesket får Guds ord forkynt og lært, kan ikke troen komme, den kan ikke vokse, og det kan ikke bli noen helliggjørelse. I stedet kommer den bedrageriske religiøsitet. For Guds Ånd arbeider ved Ordet etter Guds råd» (Aksel Valen-Sendstad).

Derfor må vi ikke stanse ved det ytre og overfladiske. For budet oppfylles kun av det menneske som med et elskende hjerte alltid først søker Guds rike og hvilen i Kristus. Da blir søndagen en hviledag, og ikke bare den, da blir alle dager til hviledager – i Ham.

L&E 42. årgang, nummer 7