Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Troens vesen

Troens vesen
Av Olav Valen-Sendstad

Da Gud skapte Adam, ga han troen det vesen at den skulle utelukke synden. Slik var troen før fallet. Slik er også troen etter fallet. Troen skulle i Adams liv utlukke synden, derved at han grep Ordet. Så må òg en synders tro utelukke synden, derved at han griper det evige Ord, Guds Sønn, Jesus.

Hvordan en synders tro kan utrette slike ting, er klart av Guds ord. For det første er der ingen levende og sann tro til Herren, uten at den i seg selv har sorgen, bedrøvelsen, angeren, ja fordømmelsen over seg selv. Dette kaller apostelen å bli eller å være korsfestet med Kristus (Rom 6; Gal 2). Han kaller det også å bli begravd med Kristus (Rom 6; Kol 2). Og han kaller det å være død under loven (Rom 7; Gal 2). – Gud har jo dømt og fordømt all synd; og han hater den, og brenner av nidkjærhet mot den. Han hater den således, at han for å skaffe den bort, måtte sende sin Sønn i syndig kjøds lignelse for syndens skyld, og fordømme all synd på Jesus (Rom 8:3). Derfor er det umulig at Guds Ånd kan virke noen tro i en synders hjerte uten å skaffe loven og Den Hellige Ånd bifall i våre hjerter, idet han fordømmer synden. – Og just dette bifall i troen, og at troen må fordømme all synd og gi Gud rett, fordømme seg selv, og erkjenne at Gud har rett til å forkaste en bort fra sitt åsyn for syndens skyld – just dette bifall er det som betyr at troen utelukker synden.

Nå kan visstnok ikke troen utelukke synden av vår natur, så vårt vesen dermed blir rent i seg selv. Og heller ikke er det denne dømmende og straffende side ved troen som frelser oss. For ennå er intet menneske blitt frelst ved å høre sin hjertedom og ved å høre lovens dom. Ennå er intet menneske blitt frelst ved sin anger, sorg og bedrøvelse. For dersom en slik sorg, fortvilelse og selvfordømmelse var til frelse, måtte denne tro i loven ha makt til å gjøre oss rene i oss selv. Her skal vi derfor skjønne at når vi sier at troen utelukker synden, menes dermed at troen slipper synden, at troen slipper seg selv, at troen bryter med seg selv, oppgir seg selv, at den fordømmer seg selv og sitt eget naturlige vesen – fordi Gud gjør dette først i loven og Ordet.

En kunne nå spørre om dette virkelig er tro? Vi sier jo her at denne sorg, anger og selvfordømmelse ikke frelser et menneske, og atter sier vi at troen frelser. – Er det da ikke meget mer slik at vi føler og kjenner synden utenom troen, og at troen egentlig bare er å tro på Jesus? Har troen to gjenstander? En gjenstand som ikke frelser og en gjenstand som frelser?

Nei, troen har bare én gjenstand, det er Jesus. Men før et menneske kan komme til å få troen på Jesus, må Gud bryte ned i oss troen på oss selv. Og det gjør han idet han fører oss inn under loven og Jesu forbilde, lar oss slite oss ut med å frelse oss selv, med å forbedre oss, med å forandre og forvandle oss, med å tilegne oss et nytt sinn, med å ligne Jesus osv. Og gjennom dette slit med selvforløsning fører han oss frem til det punkt der vi kan og skal gi loven og Ordet rett, nemlig at vi er fordømte og fortapte, har en tilstoppet munn, og kan ingenting. Og denne erkjennelse i det innvortes menneske, det er intet annet enn at vi på den ene side oppgir troen på oss selv og på den annen side tror lovens dom over oss. – Og at dette er en tro til loven og Guds ord er klart. For vi mennesker kan visselig erkjenne mange synder, feil og brøst ved vår naturlige samvittighet og moralerkjennelse, men det er umulig for oss av naturen å erkjenne at vi er døde, fortapte og fordømte. En slik erkjennelse kommer alene av Guds ord, ved loven, ved å tro og bifalle Guds dom over oss, ved å tro at han vet bedre enn vi selv hva det er i veien med oss. For ennå har aldri et menneske erkjent sitt forderv og sin fortapthet til bunns. Den kjenner alene Gud. Men han virker i oss en anelse og en begynnende erkjennelse av det, idet han overbeviser oss gjennom loven om det.

Så hører det vel med til troens vesen at den tror Guds dom over oss som fordømte og fortapte mennesker. Men dette er en tro i loven, og derfor kan den umulig frelse oss – den frelser oss ikke om vi dag og natt gråt over vår fortapthet, natt og dag bekjente våre synder for ham, natt og dag bad til ham.

Det er en annen side av troen som frelser, nemlig troen i evangeliet, troen på Jesus, troen på stedfortrederen. Og straks det er bare en gnist av tillit og fortrøstning til ham, bare en hjertens minste henvendelse til ham i denne nød, er frelsen der, er syndenes forlatelse der, er rettferdigheten der. For Gud har innsatt ham til en gjenoppretter og frelser – for at de som tror på ham ikke skal bli til skamme.

Og da utelukkes synden for alvor. For da utelukker Gud den. Og hva Gud gjør, er ordentlig gjort.

Så er da saken denne: Når synderen bøyer seg for loven og ser og tror i hjertet at han er fordømt og fortapt, da slipper synderen sin synd for Gud, holder ikke lenger på den, unnskylder den ikke lenger, bortforklarer den ikke mer; og straks han i denne nød vender seg til Jesus, hører og tror evangeliet, tar Gud hånd om synden, forlater den for Sønnens skyld, kaster den i nådehavets dyp og lar den aldri i evighet komme opp derfra igjen, river enhver erindring om våre synder ut av sitt eget hjerte, kommer dem ikke i hu, byr dem ved sitt Ord å fare bort. – Ikke som om han tok syndigheten ut av vår natur og ut av vårt vesen. Nei, men slik at han tar våre synder bort fra sitt åsyn, skjuler dem, tar dem ut av sitt hjerte, regner ikke lenger med dem, anser dem utslettet.

Og således er det sannhet at hvor en levende tro kommer sammen med Jesus, med stedfortrederen, med Guds evangelium – der utelukkes synden, der blir den borte, fordi Gud byr den å forsvinne, fordi Gud taler et ord til seg selv og til synderen, og sier: «Dine synder er deg forlatt.» – «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»

Og så er alle Adams synder borte. Så står synderen for Gud som om verken han eller Adam skulle ha syndet, som om både Adam og synderen var rene og rettferdige som før fallet. Alene ved tro – uten en eneste gjerning. Alene av Guds nåde – for Jesu skyld, i stedfortrederens navn.

Fra «Rettferdiggjort av tro», Lutherstiftelsen, Oslo, 1968

L&E 42. årgang, nummer 7