Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

- Det var ingen skrift på veggen

– Det var ingen skrift på veggen

Intervju ved Ingar Gangås 

Det er Vladimir Moser som sier dette når han skal forklare bakgrunnen for gjenreisningen av den lutherske kirken i Moldova. De kom i kontakt med den lutherske kirken i Odessa i Ukraina, og inviterte dem til å komme og forkynne Guds ord. Det ble etter hvert lenge mellom hvert besøk. En gang måtte de vente et halvt år, og det førte til at han selv måtte ta mer og mer ansvar for arbeidet. 

Moser (52) bruker ikke store ord når han forteller om dette. Det kommer forsiktig og stillferdig. Forfedrene hans bodde på Krimhalvøya, og var av tysk opprinnelse. Der var det en luthersk kirke, og han fikk noe opplæring i den kristne tro fra han var liten.

– Mine foreldre led under påvirkning fra kommunismen, forteller kirkelederen fra Moldova, og han blir noe mer alvorlig. De kom mer på avstand fra den kristne tro etter hvert. Den åndelige arven har jeg fått fra mine beste- og oldeforeldre. Oldeforeldrene ble forvist til Sibir, og døde der. Det var mange kristne i samme situasjon som ble tvangssendt dit.

Så kom andre verdenskrig, og kirkene ble konfiskert. Etter Stalins død i 1953 ble mange nektet å returnere til heimene sine, og måtte bosette seg andre steder.

– Min bestefar ble tatt av dage under krigen i 1942. Etterpå ble bestemor arrestert, og satt 10 år i fengsel. De fikk aldri flytte tilbake til heimen sin på Krimhalvøya. Min mor døde i 1987. Far lever fortsatt. Han bor nå i Ukraina. Det tar lang tid å reise dit, men jeg prøver å besøke ham hvert år.

Vladimir Moser har fortalt meg tidligere at han er utdannet fysiker fra Universitetet i Odessa. Mens han studerte der (1972–77) ble han kjent med Natalia, og de giftet seg i 1977. Seinere studerte han økonomi og data. Nå har han nettopp avsluttet en teologisk utdannelse fra et luthersk seminar i Ukraina.

– Det var ikke lett å få seg arbeid som fysiker. Fra 1981 til 1986 bodde vi i Mongolia mens jeg var i arméen. Jeg fortsatte i arméen i Moldova helt til 1989. Senere arbeidet jeg i en bank i Tiraspol (hovedstaden i Øst-Moldova) i 10 år.

Han forteller at de samlet seg til gudstjenester på søndagene, og det var da at trangen etter mer grundig bibelopplæring vokste fram.

– I starten var det rundt 100 personer som kom til møtene bare her i Tiraspol. Men nå har mange av disse flyttet eller utvandret på grunn av vanskelige kår etter Sovjetunionens fall. Nå er det kanskje bare 100–120 som samles i hele Moldova. Og vi mangler egnede lokaler hvor vi kan møtes. Myndighetene forbyr oss å ha møter i offentlige bygg. Det samme gjelder private leiligheter. Men de ser likevel imellom fingrene med dette da de vet at de har konfiskert kirkene våre.

Vladimir Moser er glad for all støtte fra misjonsvennene i Norge. Og han blir ivrig når han begynner å snakke om behovene for kirkelokaler. Det er tydelig at han ser nødvendigheten av å samles for å høre Guds ord.

– Vi har nok en annen kirkelig tradisjon enn dere i Norge. Mye er forskjellig. Og vi har ikke den samme bibelkunnskap. Et lite barn trenger å få alt: klær, føde, mat...

– Det vi trenger er et uforfalsket evangelium. Vi må fordype oss mer i Guds ord, slik det står i Salme 1. Det er en av mine salmer: «Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd, og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.»

Det er et stort ansvar Vladimir Moser har som leder for den lutherske kirken i Moldova. La oss huske både han, kona Natalia, og deres medarbeidere for nådens trone. 



L&E 42. årgang, nummer 9