Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ludvig Hope formes som forkynner

Ludvig Hope formes som forkynner 
Av Ingar Gangås

 

Det var i bygningsbransjen Ludvig Hope tenkte seg ei framtid. Bare han fikk svinge øks og hammer, skulle det bli ei god framtid, tenkte han. Men gjennom venner og kjente fikk han greie på at det skulle utlyses et nytt kurs ved «emissærskulen» til Indremisjonen i Bergen. Det var i 1890, og han fikk slik trang til å søke. Det var 20-årsgrense for opptak, men det visste han ikke da. Som 19-åring fikk han likevel begynne. Slik ble Ludvig Hope den yngste av de 26 elevene som startet opp den høsten.

Da kurset tok slutt til påske 1891, bar det til Sunnmøre og ut i praksis sammen med en kamerat. Men prekinga gikk det bare så som så med.

«Me var saman ei tid, men so forstod eg at eg hadde ikkje meir å gi folket som kom og ville noko. Eg hadde tala meg tom, og so drog eg heim att», står det å lese i biografien som Oscar Handeland skrev om Ludvig Hope (utgitt på Lunde Forlag i 1955).

 

Et møte med misjonsvekkelsen

I pinsehelga det året Hope var ferdig på «emissærskulen» ble Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund, nå Misjonssambandet, stifta. Den 21. september i 1891 fikk Hope trengt seg innenfor døra til Misjonshuset i Bergen, der en fullsatt forsamling skulle ta farvel med de åtte første utsendingene til Kina. Mange gråt da forsamlingen svarte unisont «ja» på å ta omkostningene med å sende disse ungdommene ut, og bære dem fram for Gud i daglig bønn. Denne hendelsen kom til å prege unggutten for resten av livet.

 

En misjonsheim

Det var særlig Johannes Brandtzæg, formann og sekretær fra 1893 for denne nystifta misjonen, som hjalp den unge predikanten.

Hope forteller selv om møtet med Thina og Johannes Brandtzæg, og heimen deres, som han fikk bo i den første tiden: «Eg kom frå ein fattig heim i ein vestlandsdal og hadde bitte lite kunnskap og endå mindre greie på folkeskikk. Og so beint inn i ein heim som stod på toppen av velstand og kultur og daning. (…) Der møtte eg store skap fulle av bøker. Du, å du! Der var tidsskrifter av ymse slag. Der var mange kristelege blad, og der gjekk dei leiande menn i lekmannsarbeidet på Vestlandet ut og inn, både lek og lærd».

Utsagnet viser at han ikke hadde stor tro på seg selv. Men det skulle ikke gå lange tiden før han kjente seg heime i alt dette nye. Hope fortalte siden mange ganger om den omsorgen han fikk kjenne i heimen deres.

 

En forkynner modnes

Nye predikanter måtte først reise i lag med en eldre og mer erfaren forkynner. Slik gikk det til at Hope fikk reise sammen med den mer kjente Thormod Rettedal. Sommeren 1894 gikk ferden til Nord-Norge, og mange kom for å høre Rettedal tale Guds ord. «Guttungen» som han hadde med seg var det få som enset.

Men det var noe friskt over Hope. Han talte på nynorsk, og folket kom etterhvert til å like den hverdagslige måten han sto fram på. Det var ikke noe tilgjort over denne ungdommen. Han var seg selv.

 

Vekkelse i Indre Troms

En søndag i august 1894 kom Hope til en gård i Målselvdalen for å ha møte. Flere ungdommer møtte opp for å høre. Jensine Iselvmo, søstera Margrethe og broren Nils var kommet fra gården Kirkesnes i nabobygda.

Oscar Handeland forteller: «Tradisjonen melder at Jensine og Margrethe heldt seg mest på kjøkkenet saman med kvinnene i huset. Men då det leid frampå kvelden, kom båe inn i stova der mennene sat. Jensine blanda seg snart i samtalen, som då sveiv om kva veg Hope burde ta. Jensine sa straks at ho skulle syta for å ordna med ruta for han. Mandag fylgde Hope desse ungdomane til Kirkesnes.

Her heldt han fleire møte, og var ogso på mange andre gardar i Mellombygda og nedre delen av Øverbygda. Det samlast mykje folk, og serskilt dei unge likte å høyra Hope. Det var noko originalt og friskt ved hans ferd og forkynning som tok alle, men først og fremst ungdomen.

Det vart inga massevekking, men mange søkte Gud. Mellom desse var døtrene på Kirkesnes. Ogso Jensine.

Hope vart bare åtte dagar i Målselvdalen denne venda. Men både han og Jensine var på det reine med at dei aldri kom til å gløyme kvarandre, endå det ikkje var sagt eit ord om kjærleik mellom dei før han reiste».

 

Julefeiring på Kirkesnes

I et brev til Johannes Brandtzæg skriver Ludvig Hope fra denne tiden: «For et par dager siden fikk jeg brev fra fire søsken i Målselvdalen. De forteller at de ble omvendt til Gud da jeg var der. Nå ber de og foreldrene meg dit for å holde jul. Moren er en gammel kristen, og vi kan forstå hvilken fryd det er for henne. Det er også en av bygdens rikeste menn, et koselig hjem. Legger ikke Gud hindringer i veien, reiser jeg dit til jul».

Slik gikk det. I løpet av denne julehelgen ble Ludvig og Jensine forlovet, og det fortelles at huset var fylt av sang og glade mennesker. Jensine var mest glad av alle. Ikke bare fordi hun hadde vunnet Ludvigs hjerte, men mest fordi hun hadde blitt frelst. Foreldrene hennes ser ut til å ha likt Ludvig godt, og faren bestemte seg for å gi dem gården Løvhaug på den andre siden av elven, når de giftet seg.

 

Sykdom og nød

Hope ser ikke ut til å ha vært stort mer i Målselvdalen den vinteren, og i et brev datert 24. februar 1895 skriver han at han står i et rikt arbeid i Harstad, men at han kjenner seg trett og kunne tenke seg noe hvile. Han slet også med forkynnerkallet sitt i denne tiden. Men det var verre for Jensine. Utpå våren ble hun syk, og da sommeren og slåtten kom, kunne hun ikke lenger være med i arbeidet som før.

Hope måtte sørover i militærtjeneste den våren og sommeren, og da han kom tilbake til Harstad i august, hadde han en underlig drøm. Han så Jensine lå syk på sætra, og denne drømmen gjorde ham urolig. Da han etter en strabasiøs reise møtte henne, fortalte hun om sykdommen sin, og la ikke skjul på at hun trodde det ble døden. Hun kjente på seg at det ville gå slik, og mente at det var Guds vilje, for ellers ville Ludvig bli hindret i sin gjerning som forkynner. Å bosette seg på en gård så lang mot nord, ville føre til at hans livskall kom i fare. Hope kunne ikke forstå dette. Alt i ham protesterte. Sorgfull måtte han reise tilbake til gjerningen sin. Hele denne høsten tryglet han Gud om at Jensine måtte få leve.

 

Sykdommen forverrer seg

Oscar Handeland forteller videre: «Siste veka i november var Hope på Senja. Då kom det telegram fra Kirkesnes at ville han sjå Jensine i live, måtte han koma fort.

Det gjekk nedetter med Jensine etter at Hope hadde vore i Iselv-dalen. Det kom kanskje noko av at ho overvurderte kreftene sine. Ho tok ein tur til Påvemoen, og ein gong åt ho kjøt – noko som doktoren hadde forbode.

Etter dette vart ho mykje kleinare og laut liggja. Då kunne ho ikkje vera på sætra lenger, og dei laga ei båra og bar henne like til Bruneset, der elvane frå Kirkesdalen og Iselvdalen møtest. Derifrå kunne dei bruka hest og vogn til transporten.

Ho hadde det ofte vondt, men klaga aldri. Verst var vel dei sjelelege lidingane. Trass i det ho hadde sagt til Hope på sætra, var det svært for henne å døy, so ung og livshuga som ho var. ‘Det er kamp på liv og død’, sa ho eingong etter ho var komen heim. Men snart stilna denne striden, og ho fann fred i Guds vilje.

 

Godt å vera en kristen

Då Hope kom og sat ved senga, spurde han: ‘Kan du kjenna meg nå?’ ‘Å, Ludvig, eg kjenner deg so vel’, svara ho. Ho kunne for det meste bare kviskra, men ho tok fleire gonger opp att det ho hadde sagt i jolehelga 1894: ‘Å! At det var slik å vera ein kristen, og eg som ikkje visste det før’.

Til Hope sa ho: ‘Nå skal du ut att og forkynna ordet om Guds rike, og du vil møta mange unge som tenkjer som eg gjorde. Seg dei frå meg at det er godt å vera ein kristen. Hels dei med dette verset frå salmeboka:

Hvo vil med til himmerike 

kommer, Jesus roper nu. 

Kommer fattige og rike, 

vender hjerte, sinn og hu 

fra den arme verden bort, 

tiden er heretter kort. 

Her er mere å bestille 

enn med verdens lyst å spille.’ 

Heimlov fra Gud

Den siste dagen ho levde, den 14. desember, ropte ho med høg og klår røyst: ‘Jesus har gjort alt!’ Ho slokna på fødedagen sin, 27 år gamal.

Det ser mest ut som Hope like til det siste har bore på ei ørlita von om at Jensine skulle friskna til att. Han kunne ikkje finna seg i å missa henne.

Difor gjekk det uvanleg hardt inn på han då døden hadde gjort sitt verk. Han stengde seg inne på romet sitt og smakte ikkje mat eller tala med nokon på eit heilt jamdøger. På likferdsdagen, den 27. desember, då huset var fullt av folk, gjekk han mest som i ein draum. Då det store likfylgjet var på veg ut frå gravplassen på Nordmo, la dei merke til at Hope stod att åleine på gravkanten. Han syntes ikkje sansa at det var tid til å snu heim att. Ein av venene hans gjekk då bort og tok han varsamt i handa og fekk han med».

 

Sorg og savn

I et brev som Ludvig Hope skrev til Johannes Brandtzæg omtrent 14 dager etter begravelsen, får vi se litt inn i den sjelekampen som rørte seg i hans indre. Han starter brevet med å sitere sangen:

Jeg lenges til himlen  

hvor alt er så godt, 

for frelst hos min Jesus å være, 

der har jeg min hjemstavn, 

mitt bergfaste slott, 

til himlen, til himlen jeg lenges!

 

Så skriver han videre at hjertet verken vil eller kan glemme sin kjære Jensine. Han kjente seg som en maur foran et fjell, og var forarget på den allmektige. Tvilen knuget ham, og han ville helst til himmelen, ikke av kjærlighet til Gud, men til et menneske. Han ber Brandtzæg om ikke å dømme ham for strengt, selv om hans hjerte er både stygt og hårdt, ufølsomt og likegyldig. Til slutt i brevet bebreider han seg selv for en slik oppførsel, og han må gi Gud rett i at dette har vært en nødvendig tukt fra Herren: «Akk, nå ser jeg hvor jeg har gitt andre hva jeg selv ikke eide, og bundet byrder og lagt dem på andres rygg uten å røre en finger for å bære dem selv. I et og annet stille minutt når hjertet tenker mer sunt, da ser jeg hvor nødvendig et sådant piskeslag var på mitt overfladiske og i mange deler skjevtvoksne liv. Men, Herre, at riset skulle komme slik, der som jeg aller minst ønsket det. Ja, ellers ble det vel ikke ris».

 

Vraket av Gud

Nå ville Hope reise heim til Masfjord, nord for Bergen, for å gjemme seg bort. Han trodde selv at han var vraket av Gud, og at hans kall ikke var å forkynne Guds ord mer. Men han hadde likevel noen avskjedsmøter i Troms før han forlot landssdelen. På veien sørover kom båten ut for storm, og de måtte gå i land på Ørlandet i Trøndelag. Han hadde aldri før i sitt liv vært så sjøsyk. Der ville de ha ham til å holde møter, men det sa han tvert nei til. De ga seg ikke så lett på det, og ringte Brandtzæg om ikke han trodde det kunne la seg gjøre at Hope stanset der noen dager. Da kunne ikke Hope si nei lenger, for han var redd for hva folket der ville tro om ham, at han hadde gjort noe rent galt.

 

Da kom vekkelsen

Som han minst hadde ventet, brøt det ut en stor vekkelse mens han var der. Det var den første store vekkelsen han fikk være med på. Hjelpeløs som han var, kunne Gud nå bruke ham. Når Herren skal innsette noen i tjenesten, gjør han vedkommende først udyktig i seg selv. Slik får han komme til hos det som ingenting er, hos den som er sønderknust og fortapt, og trenger nåde.

Da Hope kom heim til Masfjord, sto han ennå fast på at han skulle slutte som forkynner. Han talte ut med Brandtzæg om dette, men da gikk det slik at han lovte å prøve litt igjen. Utpå høsten det året kom han til Egersund, og der ble han redskap til en dyptgående vekkelse. Nesten over alt der han kom, var det mange som ble oppvekt, og de eldre troende fikk ny kveik.

 

Gjennom nederlag til seier

Hope kunne aldri glemme minnene fra Jensine og folket på Iselvmo. I et brev datert 29. juli 1897, som han skrev til familien hennes mens han satt på hurtigruten på vei sørover etter et besøk, sier han: «Ja, tenk! Jeg har ennå en gang vært på Kirkesnes. Det var så godt, så kjært, selv om det var sårt – sårere enn jeg hadde tenkt. (…) Velsignede minner! De var dypt kjøpte, men er i dag kostbarere for meg enn all verdens gull. Ingen tåre har vært så bitter, og ingen glede så skjønn. Intet minne så fullt av savn, men heller intet så fullt av glede.

Ja, det er rart, gjennom nederlag vinnes seier i hjertets verden, fra sorgens daler rinner solen opp...».

Det Hope opplevde i Målselvdalen kom til å merke ham for resten av livet. Det ble et vendepunkt for ham. Da han selv trodde at han var vraket av Gud, begynte Gud å bruke ham som aldri før. Da kom det store gjennombruddet.

Oscar Handeland oppsummerer det slik: «Omslaget hjå han var so sterkt at dei som stod han nær, la merke til det. Både Brandtzæg og Rettedal såg det – og sa det til han. Det var blitt ein mann av han, sa dei.

Etter den tid leit han mindre på seg sjølv og meir på Gud. Det var det som måtte til. Skulle han halda rett kurs då den store medgangen kom».

 

 

 

Ludvig Hope

 

ble født 17. januar 1871 i Masfjorden i Nordhordland, og døde 83 år gammel i Oslo i 1954. Han regnes som en av de største lekpredikanter Norge har fostret. I hans barndom fantes det ennå en gjennomgående respekt for Guds ord.

Han sier selv om dette: «Det var mest dom og død og helvete i de talene vi hørte. Vanekristendom, kirke, misbruk av dåp og nattverd fikk sin dom. Likeså fela, dansen, drikken, banninga og råskapen. Det var som toreslag og lyn. Det skremte oss opp.

Og mens vi da med stort alvor tok opp kampen for å bli frelst, kunne vi ikke tenke oss til å tro oss frelst før vi hadde opplevd at vi var frelst. Mange av oss gikk derfor år etter år med byrden på vår veike rygg og så oss ingen utvei til å bli den kvitt».

Men en dag slo ordene fra Luthers forklaring til den andre artikkel ned i ham: «...at han ved sin uskyldige lidelse og død har frelst meg, fortapte og fordømte menneske...»

Da ble alt nytt for 16-åringen. Jesus hadde møtt ham til frelse. Måtte det samme skje med dagens ungdom.

 IG



L&E 42. årgang, nummer 10