Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Lyset skinner i mørke

Lyset skinner i mørke
Av Per Bergene Holm 

Johannes 1:5-14 

Jesus er lyset som skinner i mørket. Han var ikke bare menneskenes lys den tid han var i verden, men lyset skinner i verden også nå. Jesu frelsende betydning er den samme i dag.

«Mørket» er livet uten Gud, den fortapte tilstand mennesket lever i borte fra Guds frelse, under Guds vrede.

For et evangelium: at lyset skinner i mørket! Det er det folk som vandrer i mørket som «skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle» (Jes 9:2). Guds Sønn kom for å frelse det som var fortapt. Og han er den samme i dag. Lyset skinner i mørket. Det skal vi få tro som sliter med synd og skam. Jesus er åpenbart til frelse for det som er fortapt, han kommer med liv til den som er død, med lys til den som er i mørke, med syndenes forlatelse til den som bærer på synd.

Og mørket tok ikke imot det. Hver gang jeg leser dette, tenker jeg på Brorsons ord:

Men, Jesus, akk hvor går det til  

at dog så få betenke vil,  

den store, store kjærlighet  

som drog deg til vår jammer ned. 

«Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde» (Joh 3:19). Det er det tragiske, nå som da, at de aller fleste ikke vil bli frelst, ikke vil bli løst fra synden og døden. Nei, de elsker mørket, de trives i synden og har intet behov for frelse. Hvordan er det med oss? Elsker vi mørket mer enn lyset? Vi kjenner hvordan mørket er en dragende makt på oss. Må Gud vekke oss opp til å se hvilken ende et liv i synd og mørke har, slik at vi i sannhet kunne glede oss over at lyset er kommet til verden, slik at vi som hyrdene på marken måtte finne Jesus og gledes over ham.

«Og mørket tok ikke imot det» kan også oversettes: Og mørket fikk ikke bukt med det, vant ikke over det. Det vil si: selv om lyset møter motstand og avvises i menneskeheten, vinner ikke mørket seier over det. Lyset vedblir å skinne og kalle mennesker til frelse!

Lyset har jo det ved seg, at mørket aldri kan få bukt med det. Hvor lite lyset enn er, kan ikke mørket få makt over lyset, men lyset vil fortrenge mørket. For lyset er en sterkere makt.

Det sanne lys, som opplyser hvert menneske. Jesus er åpenbart til frelse for hvert menneske, også for deg og meg. Lyset sender ut sine stråler til ethvert menneske, enten det tar i mot lyset og lar seg opplyse, eller ikke. Slik er Jesus. Han vil at alle skal bli frelst. Går du eller jeg fortapt, er det fordi vi ikke har tatt imot lyset, fordi vi har vendt oss bort fra det og avvist det. «Hva kan vel solen for det, når den lyser og skinner, at jeg lukker øynene og ikke vil se dens lys, eller skjuler meg for den under jorden?» (Luther).

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham. Den naturligste reaksjon verden skulle møte sin skaper med, måtte jo være at den kjente sin egen skaper og herre og tok i mot ham. Men det motsatte skjedde. Verden kjente ham ikke.

Men ikke nok med det. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» Han ble heller ikke tatt imot av sitt eget folk, av Israel, det folk som gjennom hele sin historie hadde blitt forberedt for å ta imot ham, helt fra Abraham og til døperen Johannes. Vi møter det så tydelig når vismennene kommer til Jerusalem. Yppersteprestene og de skriftlærde kan ut fra Guds ord vise dem til Betlehem, men selv går de ikke. De har nok i sitt eget, de går ikke til Betlehem. De klarer seg uten Jesus.

Helt mørkt var det likevel ikke. Tross alt var det noen som tok imot ham. Alle dem som tok imot ham uttrykker at det ikke var så helt få, selv om de utgjorde en liten del av folket som helhet.

Men denne lille flokk fikk uten unntak og avkortning del i hele frelsesgaven, hver og en. Det er også et løfte til deg og meg.

Så mange som tok i mot Jesus, dem gav han rett til å bli Guds barn. Grunntekstens ord for rett betyr egentlig fullmakt. Det brukes i Skriften bare i forbindelse med Gud, og betyr derfor alltid en fullmakt som bare Gud gir, det vil si en guddommelig fullmakt. Å få en rett eller en fullmakt, innebærer å få bruke det som en annen har rett til. Den som tar imot Jesus, får av Gud fullmakt til å gjøre bruk av den rett som Jesus har, til å være Guds barn.

Her får vi veldig kort forkynt hva frelsen i Jesus er. Jesus kom for å få del i våre kår, han ble født av en kvinne, født under loven. Jesus tok alt vårt på seg, til sist ble han også gjort til synd, vår synd, og måtte bære konsekvensene av den. Det var derfor han ble menneske, for å kunne være vår bror og stedfortreder, for å kunne dø i vårt sted.

Han tok alt vårt, for at vi skulle få alt som var hans! Guds egen Sønns barnerett og arverett og alt som hører med det, er gitt av Gud til hver den som tar i mot Jesus.

Dem som tror på hans navn. Dette er det samme som å ta imot Jesus, men det understrekes at det er tale om å ta imot Jesus som den han sier seg å være. Å tro på hans navn, det vil si å tro på Jesus slik han har åpenbart seg, som han har vist seg å være.

Når et menneske ved ordet om Jesus kommer til tro på ham og tar i mot ham i sitt hjerte, da gir Gud dette menneske rett til å være Guds barn, gir det del med Jesus i alt det som er hans. Og i samsvar med denne retten til å være Guds barn, føder han det på ny og gir det del i guddommelig natur. Denne fødsel er alltid en gave, en rett vi får uforskyldt ved troen på Jesus, og det er ikke noe vi kan få til. Gjenfødelsen er hans verk, det er hemmeligheten.

Og Ordet ble kjød. Guds enbårne Sønn, som i begynnelsen var hos Gud og var Gud, av samme vesen som Faderen, han ble i tidens fylde et menneske, fikk del i kjød og blod (Heb 2:14). Uten å forvandles til menneske, ble han menneske, et sant menneske som deg og meg.

Og tok bolig iblant oss. Han som i begynnelsen var hos Gud, tok bolig iblant oss. Gud selv i vår midte – Immanuel, Gud hos oss. På grunnteksten står det egentlig at han «teltet» iblant oss. Slik Gud bodde blant sitt folk i tabernakelet, slik er Gud nå kommet til sitt folk i Jesus Kristus.

Og vi så hans herlighet. Slik Herrens herlighet hvilte over tabernaklet når Gud tok bolig der, slik fikk også Jesu disipler se hans herlighet når han «tabernaklet iblant dem». Det er tale om en herlighet som var skjult for vantroen, men som Jesu disipler så.

En herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far. Den herlighet Jesus hadde, var en herlighet han hadde som enbåren Sønn av sin Far. Det vil si at den ikke var delt mellom flere, men den var full og hel. «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig» (Kol 2:9). Derfor kan jeg ikke lære Gud bedre å kjenne enn gjennom Jesus. Der er hele Guds herlighet åpenbart.

Full av nåde og sannhet. Den guddomsherlighet som disiplene så i Jesus, var kjærlighetens herlighet, den fullkomne åpenbaring av Guds nåde og sannhet. En dag skal Jesus åpenbares i herlighet, med sine engler. Da vil hans hellighets herlighet åpenbares, og da skal menneskene rope til fjellene at de må falle over dem og skjule dem. For de frykter for Lammets vrede.

Men da Guds Sønn ble født til jord og gikk omkring, var det ikke hellighetens herlighet han åpenbarte, men kjærlighetens herlighet, full av nåde og sannhet. Du må ikke forakte denne åpenbaring, og stenge Jesus ute fra livet ditt. Han vil inn til deg med sin nåde og sannhet, med syndenes forlatelse og evig liv.

 

 

 

«Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (2Pet 1:19).

 

Jesus sier: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8:12).

 

Jesus sier: «Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket» (Joh 12:46).

L&E 42. årgang, nummer 10