Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Gud bønnhørte Isak

Gud bønnhørte Isak

2. bibeltime ved Ingar Gangås


Isak hadde lært mye av sin far Abraham, troskjempen med den frimodige og dristige tro. Aller mest inntrykk av sin fars tro fikk han nok da de var sammen på Moria berg. Isak må ha vært enig med sin far da han lot seg binde fast til alteret for å bli ofret, for det står ingen ting om at han prøvde å komme seg fri. De hadde den samme faste tro. Men de var ulike av natur, slik som også Isak og hans sønn, Jakob, var. Isak trer fram for oss med den tålmodige og utholdende tro, mens hans sønn, Jakob, oftest framstilles som den kjempende og seirende troshelt.


Bønnens vei

Den stillfarende og saktmodige Isak hadde lært å gå bønneveien når det var noe som sto på (saktmodig betyr å sette sin sak i Herrens hånd). Da Abraham hadde sendt sin tjener til Karan for å finne en hustru til Isak av deres egen familie, var det naturlig for Isak å legge saken fram for Herren. Derfor var han ute på marken og ba. «Ved kveldstid gikk Isak ute på marken for å ha en stille stund» (1Mos 24:63). Det kan se ut som dette var en god vane for ham. Der søkte han hjelp og trøst hos Herren. Vi får ikke høre noe mer enn dette, men skjønner at Isak var en mann som levde i bønn. Resultatet ble at han fikk Rebekka til hustru, og hun ble kjær for ham. Slik fant han trøst i sorgen over sin mor, Sara (24:64-67).

Noe seinere hører vi at han ber for sin hustru som var barnløs (25:21). Isak var 40 år da han tok Rebekka til ekte (25:20). Da tvillingene Esau og Jakob ble født, var han blitt 60 år (25:26). Av denne enkle opplysning forstår vi at det må ha vært en lang bønnekamp, som varte nesten tjue år. Her synes det som Isak hadde lært mer tålmodighet enn sin far Abraham. Sara og Abraham hadde vært i samme vanskelige situasjon, men vi husker hvordan de tok saken i egne hender, da ventetiden ble for lang.


Tok ikke hevn

Et annet eksempel fra Isaks liv bekrefter hans stillfarende og tålmodige vesen. Da det ble strid med filistrene om rettigheten til brønnene som hans far hadde gravd (26:15-22), ser vi at Isak gravde opp igjen brønnene som filistrene kastet igjen, og han gravde også nye. Hver gang det ble strid, trakk han seg unna og gravde en ny brønn, inntil han fikk fred for sine fiender. Styrken i denne striden fant han hos Herren, for vi hører at han bygde et alter hvor han påkalte Herrens navn (26:25). Det hele endte med at hans fiender ville inngå en fredspakt med ham da de så at Herren hadde vært med og velsignet ham (26:26-31). Her har vi mye å lære vi som har så vanskelig for å tåle den urett som blir begått imot oss. Vi skulle ikke være så snare til å ta hevn, eller til å reise sak mot noen, men heller legge saken i Guds allmektige hånd.


Alt av nåde

Likevel må ingen tro at Isak var feilfri, og at han hadde nådd et høyere nivå av tro, slik at han sto i et bedre forhold til Herren enn det Abraham gjorde. Bibelen taler ikke slik. Det finnes ikke flere nivå av tro i Guds rike. Vi har så lett for å sammenligne, og tenke at noen er bedre en andre, og at de av den grunn har fått større nåde. Da skal vi ikke glemme at vi alle står som syndere overfor Gud. I hans nærhet blir alle små og hjelpeløse. Abraham, Lot og Isak hadde alle bruk for Guds nåde. Men deres vandring ble likevel forskjellig. De høstet ikke de samme velsignelser. «Som du sår, skal du høste», sier Bibelen. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi lever.


Som far, så sønn

Bibelen pynter aldri på vår situasjon. Den forteller liketil hvordan vi er. På realistisk måte fortelles det om Isak, at han gjorde den samme synd som sin far, da han på grunn av tørke og hungersnød var kommet til kong Abimelek i Gerar, hvor han utga sin kone Rebekka for å være hans søster (26:1-11). Som hans far hadde syndet først for Farao (12:11 ff), og senere for Abimelek (20:1-15), gjorde Isak likedan. Begge begikk altså denne synd overfor den samme konge. Til tross for løgnen, ble både Abraham og Isak velsignet mens de bodde hos denne fremmede. Begge bekjente sin synd og lot sannheten komme fram. Gud er suveren når han velsigner. Abraham fikk en stor buskap, og Isak ble velsignet med hundre foll korn (26:12). Her får vi lære at Guds velsignelse ikke bygger på noen fortjeneste fra vår side, men at det likevel er best å leve i lyset. Å bli i synden er direkte farlig. Det kan føre til evig fortapelse (1Joh 3:8).


Favoriserte hver sin sønn

Da tvillingene Esau og Jakob skulle bli født, åpenbarte Herren seg for Rebekka: «I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at. Det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste» (1Mos 25:23). Dette var nok såpass spesielt at hun sikkert samtalte med sin mann om det. Til tross for dette, ser det ut til at Isak favoriserte Esau, mens Rebekka holdt mest av Jakob (25:27-28). Det som fortelles om foreldrenes forkjærlighet for en av sønnene, skal stå som en advarsel for oss. For det første er det farlig å neglisjere det Gud har sagt. Og for det andre er det ikke riktig å favorisere det ene barnet på bekostning av det andre. Her er det tydelig at det ble to partier i heimen, og det var svært uheldig for oppdragelsen av sønnene.


Farlig å ta saken i egne hender

Isak ville gjerne gi noe av arven og velsignelsen til Esau. Mye tyder på at han ikke våget å gi ham alt. Den velsignelsen han gav da Jakob (som han trodde var Esau) kom inn fra marken (27:29), var ikke hele velsignelsen slik han fikk den seinere, 28:3-4; 35:12. Det kan se ut som at han ville gi noe til begge to. Gud hadde sagt noe annet, derfor var det ikke riktig av ham å handle slik.

Rebekka oppførte seg heller ikke som hun burde. Det beste hadde vært å legge saken i Guds hånd, og stole på at han ville gi velsignelsen til Jakob i pakt med det han hadde åpenbart for henne før tvillingene ble født. I stedet begynte hun å «hjelpe» Gud (27:5), og hun ba Jakob følge den listige planen som hun ville sette ut i livet (27:8). Hun var til og med villig til å ta Guds forbannelse på seg dersom planen slo feil (27:13).


Jakob brukte list

Jakob hadde først overlistet sin bror den gang han kom sulten inn fra marken, og tatt førstefødselsretten fra ham. Den besto av en dobbelt del av farsarven (5Mos 21:17). På patriarkenes tid inkluderte dette også å være overhode i familien, og ikke minst at denne person var den arving som førte videre den åndelige velsignelse som skulle tilflyte menneskeheten gjennom Abraham (1Mos 12:2-3). Nå var Jakob ute etter å sikre seg denne velsignelsen også. Gjennom dette ser vi at Jakob bar sitt navn med rette. Han var en luring og en bedrager. «Jakob» betyr nettopp en som farer fram med list, en som benytter egne krefter for å komme seg fram i livet, slik han brukte armen for å dra seg fram da han ble født.


Esau ringeaktet farsarven

Esau brydde seg ikke stort om den åndelige del av førstefødselsretten, men han tenkte nok at han gjennom farens gunst, eller ved vold, skulle klare å skaffe seg det land han hadde rett på, som eldste sønn i familien. Bibelen beskriver Esau som en vanhellig person (Heb 12:16-17): «Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse» (1Mos 27:34-36).


Synd avler synd

Det er tragisk å lese om Esau. Han vandret slett ikke i farens fotspor når det gjaldt å søke Herren om råd. Det ser vi også når han skal gifte seg: «Da Esau var førti år gammel, tok han til hustruer Judit, datter til hetitten Be’eri, og Basmat, datter til hetitten Elon. Men de ble en hjertesorg for Isak og Rebekka» (26:34). Han tok seg til rette, og nøyde seg ikke med ei kone, men tok seg to, på hedensk vis. Seinere tok han seg ei tredje kone. «Da Esau så at Kana’ans døtre mishaget Isak, hans far, gikk han til Ismael og tok til hustru, foruten sine andre hustruer, Mahalat, datter til Abrahams sønn Ismael, Nebajots søster» (28:8-9). Men dette kunne ikke forbedre situasjonen. Den som går sine egne veier vil det ikke lykkes for. Når synden blir den førende makt i livet, vil det bare gå fra vondt til verre. Resultatet ble at Ismael (trellesønnen) og Esau (stamfar til edomittene) kom i samme familie.


Jakob skulle få velsignelsen – av Herren

Med hensyn til Jakob, skulle Isak få bønnesvar. «Bryt opp, gå til Mesopotamia, til din morfar Betuels hus, og hent deg en hustru derfra, en av din morbror Labans døtre! Og må Gud, Den Allmektige, velsigne deg og gjøre deg fruktbar og gi deg en tallrik ætt, så du blir til en hel skare av folkeslag. Må han gi deg Abrahams velsignelse, både deg og din ætt med deg, så du kommer til å eie det land hvor du nå bor som fremmed, det som Gud gav til Abraham» (28:2-4). Men det skulle ta lang tid før han kom tilbake til Kana’ans land. Rebekka var sannsynligvis død, og Isak var blitt en gammel mann da Jakob kom tilbake mange år senere – med den samme velsignelse som sine fedre, Abraham og Isak.

Serien forts. med Jakob i neste nr.




L&E 43. årgang, nummer 2