Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Det er fullbragt

Det er fullbragt

Av Marius Giverholt

 

Via Dolorosa – smertens vei

Jesus ble ført bort sammen med to røvere for å korsfestes utenfor byen. Selv bærer han det tunge korset. Langt, langt tilbake i den gamle pakt gikk det et annet offerlam opp til de samme Moria-fjellene. Isak, Herrens forbilde, kommer til det samme stedet, bærende på veden som skal brukes på hans eget alter. Slik bærer Frelseren selv forbannelsens tre som han selv skal nagles på. Han bar sitt kors. Og likevel, det var jo ditt, for det var din forbannelse som falt på ham. Ser du hvordan han går den tunge gang, og sukker under byrden. Han er såret og blødende! Veien fra domshuset til Golgata, er nå en gate i Jerusalem som kalles Via Dolorosa, smertens vei. Et sant og treffende navn! Akk, mang en vei for mennesket var tung og bitter her nede, men ingen gikk på langt nær så tunge skritt som Frelseren her under korset. Se, der Guds Lam som bærer verdens synd!

 

Golgata – utenfor muren

Ut av Jerusalems port, fulgt av den hånende, rasende folkemengden og de gråtende kvinner, går toget. Ditt kors trykker ham til jorden. Og de tvang en fremmed, Simon fra Kyrene, til å bære det etter ham.

Går du med korset i Jesu fotspor? Og bærer du det villig etter ham? Alt for ofte knurrer vi og klager under byrden, vil ikke lide med ham som led så usigelig mye for oss, selv om vår trengsel bare er kortvarig og lett. Måtte jeg dog med mer glede følge i min Jesu fotspor! Da ville han snart ta korset av og gi meg den herlige krone.

Toget stanser ved Golgata, en haug utenfor byen, ganske nær muren. Likesom syndofferets dyr måtte oppbrennes utenfor leiren, fordi det var en vederstyggelighet. «Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb 13:12-13).

 

Naglet til korset – for oss

Korset legges på jorden. Soldatene griper Jesus og kaster ham ned på korset etter at han så vidt hadde smakt på den bedøvende drikk som ble rakt ham. Drikke den kunne han ikke, for han skulle jo smake alle dødens lidelser for oss, tømme kalken til den siste dråpe. Nei, for ham var det ingen lindring, men nettopp i hans lidelse og død har vi funnet den trøstedrikk som skal bortta dødens bitterhet for oss. Når du strider i den siste stund, og dødens rep omspenner deg, da skal tanken på hans kors og blod være husvalelsen og vederkvegelsen, som skal bringe deg til å glemme dødens nød og la deg gå salig, triumferende gjennom «floden».

Så lyder da hammerslagene over Golgata, og de sterke nagler slås gjennom hender og føtter, korset reises og festes i jorden.

 

Gjennomborede hender – utrakt til frelse

Nå er menneskesønnen opphøyd på korsets tre, «for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh 3:16b). Han er den samme Frelser som det kobberslangen i ørkenen var et forbilde på. Midt i den onde og mørke syndens verden står korset oppreist. Rundt omkring det, nært og fjernt, til de ytterste ender, lever kun syndere, bitt av slangen, med dødens gift i sitt hjerte. Men Frelseren er opphøyet for å dra alle til seg. Hans gjennomborede hender strekker seg ut fra korset for å favne hele verden, og hver den som ser Sønnen og tror på ham, har evig liv.

 

Under korset – redning for fortapte syndere

Er du kommet under korset med din syndebyrde? Bare der er frelse. Det gis ikke noe annet navn enn det dyrebare Jesu navn, med redning for en synder. Til Golgata du. Bare der ved forbannelsens tre tør en fortapt synder møte den hellige Gud. For der fra korset renner av hans naglegap og sår det blod som renser deg fra all synd. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5).

 

Det velsignede kors – min tilflukt

Nå er korset det rette livets tre! Her bor min sjel så salig, her er jeg trygg for lovens forbannelse og fiendens anklage, her skjuler og dekker meg den nåde som er så stor at den når de øverste skyer. Her er min tilflukt, min klippe, min borg! Her er mitt hjerte stille, her hviler jeg i beskuelsen av hans kjærlighet, her nyter jeg den fred, som verden ikke kjenner. Her vil jeg leve, her vil jeg dø. Ja, til min siste stund vil jeg intet annet vite til min frelse enn Jesus Kristus og ham korsfestet. O, Jesus, bevar meg dog trygg under ditt velsignede kors. Da skal jeg seire over synd og død og favne deg til sist i din salighet.

Fra «Den stille uke»,

Sambåndets forlag, Bergen, 1938

Forsiktig språklig bearbeidet ved IG





L&E 43. årgang, nummer 3