Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Plassbyttet ved Jordan

Plassbyttet ved Jordan

Av Per Bergene Holm

 

Matteus 3:13-17

Døperen Johannes sto frem i ørkenen og forkynte til omvendelse. Himlenes rike var kommet nær, og folket måtte omvende seg og søke frelse. Denne frelse forkynte Johannes ved å peke på ham som skulle komme.

 

Dåp til død og dom

Samtidig som Johannes forkynte dette, døpte han alle dem som søkte frelse. De bekjente sine synder, for deretter å la seg døpe i elven Jordan. Vannet er i Bibelen et bilde på død og dom. Å bli døpt er å drukne, dø og bli begravet. Slik vannet ved syndfloden var et dommens vann som druknet menneskene og synden, slik er dåpsvannet i Jordan et vann som drukner menneskene og synden. Det er langt mer enn å bli vasket, langt mer enn å bade. De som lot seg døpe av Johannes gikk under i Jordan med alt sitt.

 

Oppstandelse til nytt liv

Det underfulle ved Johannes’ dåp er at de døpte står opp igjen til et nytt liv, at drukningen og døden ikke er det siste. Slik hadde israelittene også opplevd det ved Rødehavet. Mens Rødehavet for egypterne ble det siste, de lå igjen på havbunnen døde og druknet i vannmassene, gikk israelittene opp av havet som frie og forløste. Det samme hadde israelittene opplevd da de skulle gå over Jordan. Idet arken kom ut i Jordan, rant vannet vekk like fra byen Adam og ble stående som en mur oppe ved byen Sartan. Israelittene fikk gå over Jordan og opp på den andre siden. Det samme fikk de jødene erfare som lot seg døpe av Johannes. Vannet som var til dom og død, ble dem til frelse. De sto opp igjen som nye mennesker, mens alt deres eget lå igjen i Jordan.

 Hvordan gikk det an, at død og drukning ikke var det siste, at det var utganger fra døden? Det var naturstridig, og et guddommelig under, like stort som underet ved Rødehavet, like stort som da de krysset Jordan. Det var av nåde, stikk imot all menneskelig rett og rettferdighet.

 

Jesus – den syndfrie

Så en dag kommer Jesus til døperen Johannes og ber om å bli døpt av ham. Jesus trenger ikke til omvendelse. Vannet er ikke til dom for ham. Han kan ikke gå under i det, for han er uten synd. Syndflodens vann kan ikke skade ham. Han er arken som vannet må vike for, eller arken som flyter på vannet.

Det viser Jesus senere i livet sitt ved å gå på vannet. Han går ikke under. Han er uten synd, han kan ikke rammes av døden og dommen. Han er det grønne tre, han bærer frukt. Øksen ligger ikke ved roten av hans tre, han behøver ikke å frykte for dommen, den skader ikke ham. Johannes’ dåp er ikke for Jesus, for den er for syndere som er skyldig til døden.

 

Fullfører all rettferdighet

Det forstår Johannes, og han sier at det er bedre at han blir døpt av Jesus. Det ville gi mening. Men Jesus ber likevel om å bli døpt av Johannes, for «slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet», sier han. Og så lar Johannes det skje. Det naturstridige hender, et motsatt guddommelig under skjer, at Jesus går ned i domsvannet, han går ned i døden, i graven. Han som ikke kan overbevises om synd, han som ikke kan dø og som ikke kan dømmes. Der de andre hadde fått druknet seg selv og alt sitt, der de andre hadde begravet sine synder, der går Jesus ned.

 

Plassbytte

Han som hadde rett til å leve, som ikke visste av synd, han som ingen dom og død kunne ramme, går frivillig inn under dommen. Og i det åpenbarer Jesus noe stort: Det skjer et plassbytte i Jordanvannet. Når de dødsdømte synderne fikk stå opp igjen til livet, var det imot all menneskelig rett og rettferdighet. At det var utganger fra døden, var et guddommelig under. Men det kunne bare skje fordi han som hadde rett til å leve, byttet plass med dem. Han ga dem sin livsrett og tok deres dødsdom.

Da Jesus sto opp av Jordanelven, bar han dødsdommen. Fra den stund bar han synden på sine skuldrer. Og han bar den ikke bare for dem som lot seg døpe i Jordan, men han bar den for alle, for hele verden. All den synd og dom som finnes fra Adam og til det siste menneske på jord, bar Jesus på sin egen kropp. Ja, mer enn det. Han tok ditt liv og deg selv, med alt hva du er og har. De som ble døpt i Jordan gikk jo under med alt sitt, med seg selv. De hørte døden og dommen til. Og da de sto opp igjen, var de frikjøpt fra seg selv. De sto opp igjen i kraft av ham som skulle komme, på grunn av Jesus, ved en guddommelig nådeshandling.

 

Hele slektens representant

Jesus tok på seg vårt og bekjente seg til oss på en slik måte, at han fra sin dåp av, av Gud ble regnet for å være deg og meg, ja, alle mennesker fra Adam og til det siste menneske på denne jord.

Jesus er den siste Adam, sier apostelen Paulus (1Kor 15:45). Slik bærer han hele menneskeslektens synd. Han ble av Gud regnet som hele slektens representant. Gud ser hele slekten samlet i Jesus. Han er det Guds lam som all verdens synd og skyld er bekjent over. Ser du hva det innebærer? Helt siden Jesu dåp regner ikke Gud lenger med deg, for alt hva du heter, ser han hos Jesus.

Og derfor er Jesu dåp for ham det første skritt mot døden.

 

Død med Jesus

Hvorfor måtte Jesus dø? Han måtte dø fordi Gud hos Jesus fant deg og meg og alt ditt og mitt. Jesus døde din død, han bar din dom. Når de som lot seg døpe i Jordan opplevde at det var utgang fra døden, var det fordi Jesus tok deres plass og ved sin død åpnet en vei til livet. Da Jesus hang på Golgata kors, var det i Guds øyne du som hang der. Det var deg han gjorde opp med. Det var deg han knuste og dømte og forbannet. Og du døde ved Jesu død.

Ser du det? Du er død med Jesus. Det som du kjenner i ditt hjerte av synd og forderv, ditt elendige dødens legeme, døde med Jesus. Det fikk sin dom i ham, det ble lagt i grav med ham. Det skal du regne med, for slik regner Gud i himmelen.

 

Synden ikke død

Synden er ikke død hos deg, og du merker daglig at den lever og rører seg. Men like fullt var du med Jesus på korset, like sant døde du sammen med ham, slik at Gud ikke lenger tilregner deg dine overtredelser og synder. Ja, han regner ikke lenger med noe av det som er ditt, for det er dømt og fordømt og lagt i grav med Jesus.

Ser du nå også hva det ligger i døperen Johannes’ ord? «Omvend deg, for himlenes rike er kommet nær!» Å omvende seg, er å få vende seg fra seg selv og alt sitt, for å bli fri det. Alt ditt har fått sin død i Jesus. Vil jeg leve i kraft av meg selv og mitt eget, vil jeg regnes i kraft av det, holder jeg fast på det som er dødsens og fordømt. Så er jeg i døden, så er og forblir jeg under dommen. Og hvor mye jeg enn klarer å stase meg opp, er det alt sammen under død og dom. Og det som er dødt, det duger ikke til annet enn å hugges av og kastes på ilden.

 

Levende i Jesus

Nei, jeg skal få vende meg fra meg selv og til Jesus. Han ga jo seg selv i døden for meg, for at jeg kan få leve ved ham! Han er det grønne tre. Jeg får høre ham til, og leve ved ham. Han er arken som vannet må vike for, i kraft av ham kan jeg gå på vannet. Døden og dommen kan ikke skade meg, for der har han vært i mitt sted. Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv. Hørte du det? Du som tror på Jesus lever ikke lenger selv, for du er korsfestet med Jesus og oppreist med ham. Nå skal du få regne deg som død med Jesus og levende for Gud i ham. Der er utgangen fra døden. Det er fra ham livet utgår. I ham har du ditt liv og ved ham skal du leve.





L&E 43. årgang, nummer 3