Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

«Her ser jeg et tålmodig lam»

«Her ser jeg et tålmodig lam»

Av Jan Endre Aasmundtveit

 

Midt i sin storhetstid som salmedikter, i 1735, ga Hans Adolph Brorson ut salmesamlingen «Nogle Paszions-Psalmer». Her finner vi også salmen som i dag bærer tittelen «Her ser jeg et tålmodig lam». Da Brorson i 1739 ga ut sitt hovedverk «Troens rare Klenodie», ble denne salmen også tatt inn her. Salmen er en oversettelse av Paul Gerhardts salme «Ein Lämmlein geht und trägt die Schuld», som første gang ble publisert i 1647.

«Her seer jeg da et Lam at gaae», heter salmen i Brorsons språkdrakt. Og den hadde 10 vers. I Landstads reviderte Salmebok er de to siste versene skilt ut som en egen salme: «Mitt liv det er i Jesu blod» (nr 318). I Sangboken (nr 662) er det gjengitt 5 vers av Brorsons salme. I likhet med Landstads reviderte Salmebok finner vi i tillegg de to siste versene gjengitt separat (nr 275).

 

Brorson som salmedikter

På den tiden salmen ble skrevet var Hans Adolph Brorson hjelpeprest i Tønder. Denne tiden var på mange vis en rik og lykkelig tid for Brorson. Visst hadde han også opplevd lyspunkter i sin tid som sogneprest i Randerup. Også der hadde han fått være med å føre mennesker til liv i Gud. Men nå fikk han i tillegg erfare å stå i en rik tjeneste, med en menighet som hadde trang til å høre Guds ord, og der han fikk oppleve det Åndens samfunn som han så ofte hadde savnet i Randerup. Det var spesielt gjennom sitt møte med Johann Herman Schrader, som da var prost i Tønder, at Brorsons salmediktning hadde begynt å ta form.

I tidsrommet 1732–1739 ga Brorson ut en rekke salmer. Mange var oversatt fra tysk. Brorson fant her et rikt tilfang i den store tyske salmeboken som Schrader nettopp hadde gitt ut. Karakteristisk for Brorsons oversettelse av disse tyske salmene, er at han er meget lojal overfor originalteksten. Samtidig skriver han dem på et fremragende dansk. Han er ikke uten grunn blitt kalt «den danske litteraturs mest elegante oversetter». Ja, så glimrende er enkelte av hans oversettelser at mange mener de er bedre enn originalen. Vi kan fornemme at Brorson gjør teksten til sin egen. Ja, enkelte steder evner han også å fremheve sannheter som ikke kommer like godt frem i originalteksten. Dette ser vi også i denne salmen.

 

Guds lam som bærer verdens synd

De skriftsteder som denne salmen i første rekke tar utgangspunkt i, er Joh 1:29, der døperen Johannes vitner om Jesus og sier: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!», og ordene i Jes 53:4-7, der profeten taler om Ham som «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger». I likhet med det vi ser i flere andre av Brorsons salmer, gir han oss her ikke bare en objektiv beskrivelse. Han trekker oss likesom inn i det hele, og gjør oss personlig delaktige. På samme måte som han for eksempel i salmen «Mitt hjerte alltid vanker», tar oss med helt inn til Jesus i stallen, og gir oss del i dette store Guds under, blir vi her tatt med til Jesu gang til Golgata, og til hans lidelse på korset. Ja, vi får også se noe av det som ligger bak de ytre hendelsene. Vi får et lite glimt inn i Jesu hjerte.

I salmens første vers tar Brorson oss med til Jesu gang til Golgata, der vi blir vitne til hans tunge vandring til det stedet der han skal sone verdens synd. Samtidig får vi se noe av hans villighet og hans lengsel etter å gå igjennom de piner som nå venter ham.

 

Her seer jeg da et Lam at gaae,

Og sig til døden skynder,

Et taaligt Lam, som bærer paa

Al verdens sorg og synder;

Til pine-bænken staaer hans hu,

Og siger: see, her staar jeg nu

For Adams kiøn at stride;

Man viser alle piner frem,

Hand svarer: gierne! hvert et lem

Er færdigt til at lide.

 

I salmens andre vers blir vi først presentert for hvem dette lammet egentlig er – hvilken frelser vi eier – hvem Jesus i sannhet er. Han er Herren selv, og han er på samme tid den fremste av alle menneskenes barn (Sal 45:3), ja, den som alene har forutsetningen for å skaffe til veie en evig forløsning (1Tim 2:5-6 og 1Pet 1:18-20).

 

Det Lam er Herren, stor og stærk,

Med verdens kiøn forbunden,

Som Gud til vor forløsnings verk

Har eene dygtig funden.

 

Guds evige råd

I siste del av andre vers og første del av tredje vers gjør salmen en underlig vending. Mens vi i første vers står fremfor Jesus og er vitne til hans gang til Golgata, blir vi her på sett og vis rykket inn i en annen situasjon, både i tid og rom. Vi blir vitne til en samtale mellom Faderen og Sønnen.

 

Gak hen, min kiere Søn, og liid

For dem, som indtil evig tiid

Min vrede skulde smage;

Den straf er grusom ud at staae,

Men verdens frelse staaer derpaa;

Vil du dig dem antage?

 

Ja, Fader! ja, af hiertens grund,

Leg paa, jeg vil det taale;

Lad komme kun den bittre stund,

Jeg drikker denne skaale.

 

Vi blir her, for et øyeblikk, tatt ut av påskedramaet, og vi får et gløtt inn i hva som har skjedd lang tid på forhånd. Vi får se inn i det Guds råd som apostelen taler om i Ef 1:9 – om Guds «...frie råd, som han forut fattet hos seg selv», og som salmisten taler om i Salme 89 – om den pakt som Herren fra evighet har gjort med sin utvalgte tjener. Det er nettopp dette råd som danner fundamentet for dette forløsningsverket, og som ligger som en forutsetning for det drama vi videre blir vitne til – denne Guds evige pakt med Sønnen.

For likesom å binde det hele tettere sammen med påskedramaet, gir Brorson oss her også en hentydning til Jesu kamp i Getsemane. I Jesu munn legger han ordene: «Jeg drikker denne skaale», eller som vi synger i Landstads oversettelse: «Jeg dødens kalk vil drikke» (se Mat 26:39+42). Dette er en hentydning som Brorson selv setter inn, og som vi ikke finner igjen i Paul Gerhardts originaltekst.

 

Knust for våre misgjerninger

I det fjerde verset i Brorsons salme (vi finner ikke dette gjengitt i Sangboken) blir vi tatt med opp på Golgata, der vi får se Jesus lide den død som vi skulle ha lidt, der vår Frelser får smake den vreden som vi skulle ha smakt. Her er det Gud selv som piner, og det er Gud selv som nagler ham til korset.

 

Paa korsets træ du piinte ham

Med nagler og med spyde,

Hvor saae man da det offer-lam

Udi sit blod at flyde;

Hvor saae man da hans hierte slaae,

Hver aare som en bæk at gaae,

Hans rosen-kinder blegne!

O Lam! hvorledes skal jeg dig

For saa ret ubegribelig

En kierlighed begegne?

 

Og midt i dette grufulle ser salmedikteren et hjerte som slår for synderen. Midt i det hele ser han en uutgrunnelig kjærlighet.

Videre i salmen gir salmedikteren en beskrivelse av hvilke virkninger denne overstrømmende kjærlighet har på ham selv, både her i verden og i forholdet til Herren. Den gir ham en sterk lengsel etter å høre Herren til, slik at Herren kan være hans fred, hans frydesang, og hans store skatt. Den gir ham også en lengsel etter å følge etter i Herrens fotspor. Og den gir ham styrke i den striden han står i.

 

Jesu blod – mitt liv

De to siste versene i salmen er langt på vei en sammenfatning av det hele. Brorson gir først en beskrivelse av hva dette blodet, og dette forløsningsverk, har å si for hans liv her og nå. Det er naturlig å knytte det vitnesbyrdet som Brorson her gir til apostelens ord i Gal 2:20: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg».

 

Mit liv det er i Jesu blod

Trods alle dødens pile,

Gaaer hele verden mig imod

Jeg deri har min hvile;

Det lindrer alle siele-saar,

Forfrisker modet, naar jeg gaaer

Beklemt med svare tanker,

Naar mange plagers hvirvel-vind

Forvirre vil mit bange sind,

Da er hans blod mit anker.

 

Det ser ut til at Brorson her går ut over den salmen han oversetter, og legger til et vers der han gir oss sitt eget vitnesbyrd. Sett på bakgrunn av Brorsons egne erfaringer gir dette også en særlig tyngde i det som sies. Nettopp det året som Brorson ga ut denne salmen, fikk han sammen med sin hustru Cathrine oppleve at deres eldste sønn, Nicolai, ble sinnsyk. Han var da om lag ti år gammel. Hans Adolph hadde hatt et særlig nært og fortrolig forhold til Nicolai, og mange var de samtalene som far og sønn hadde fått ha sammen om Guds skaperverk, og om Guds forunderlige kjærlighet og frelse. Men nå ble de tvunget til å stenge Nicolai inne på et rom på loftet, for at han ikke skulle skade seg selv og de andre barna. Midt i denne situasjonen kan Brorson vitne om at han i Jesu blod finner hvile, om så hele verden går imot ham. Og det er ikke noen menneskelige egenskaper eller fortrinn som gir ham et slikt mot. Nei, det kommer av at han er viss på at han har sitt liv i Jesus – og i hans blod.

 

Jesu blod – min rettferdighet

I det siste verset får vi se hva dette blodet, og den forløsningen som Herren med dette har tilveiebrakt, betyr for ham når han engang skal gå ut av denne verden. Ja, dette skal være hans «purpur». Likesom det purpurfargede Jesu blod er utgytt til hans forløsning, skal han få stå kledd i denne skjønne purpurdrakt når han skal tre frem for sin Gud, ja, få stå som Jesu brud i det himmelske hjem.

 

Hans blod mit purpur være skal,

Naar jeg engang maa træde

Af denne verdens jammerdal

Til evig fryd og glæde;

Min krone i Guds himmel-sal,

Naar jeg som solen skinne skal;

Alt hva mig skenket bliver,

Den dag jeg skal for thronen gaae,

Og bruud ved Jesu side staae,

Det alt hans blod mig giver.





L&E 43. årgang, nummer 3