Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Et nådens evangelium

Et nådens evangelium

Av Carl Olof Rosenius

 

«Nei, dette kan ikke stemme. De troende, de gode og gudfryktige, disse alvorlige og rettskafne kristne, som virkelig praktiserer sin helliggjørelse og alltid vandrer med Gud, dem kan nok Gud elske. Men ikke meg; ugudelig, lettsindig, ustadig, ulydig, som virkelig synder mot Gud. Som vet bedre, men titt gjør det onde. Som ikke en gang virkelig angrer min synd. Ikke alvorlig kan be og våke! – Å, Gud! Kan virkelig evangeliet også være til meg? Skulle Gud kunne elske slike som meg? Å, nei, helt umulig!»

Ja, slike tanker ligger så dypt i alle menneskers natur og hjerter at det ikke er mulig å slette dem helt ut. Hvis noen taler om «evangelium for ugudelige», virker det som en uforståelig og til dels farlig forkynnelse.

Men hør da, alle dere elendige syndere! Kom og hør hva Gud selv sier! «For Guds dårskap er visere enn menneskene». Herren, vår Gud, taler fremdeles et nådens evangelium til sine falne og fortapte barn. «Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever». «Tal vennlig til Jerusalem» – selv Jerusalem, det mest syndige sted på jord, «som slo i hjel profetene og steinet dem som var sendt til dem» – «rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:2.

Ja, da Gud for første gang forkynte evangeliet for de første synderne på jorden, da var disse fulle av all mulig ugudelighet; unnskyldninger og bitterhet imot Gud selv. Og likevel kom han med forsoningens budskap til dem, 1Mos 3:12-15.

Hør hva apostelen Paulus sier: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet», Rom 4:4-5.

Kom nå her og hør det vi nå vil forkynne for deg! Og ta imot det som et fullstendig nytt budskap fra din Gud i himmelen:

Denne herlige hemmelighet og underlige nyhet har sin grunn i det som skjedde «da tidens fylde kom». Da forbarmet Gud seg over oss falne, fortapte og fordømte mennesker. Han fornedret seg for vår skyld, ble menneske likeså virkelig som han var Gud.

Grunnen var at hans evige faderkjærlighet til barna ikke kunne forandres ved deres fall, men brant like sterkt i ham som før. Og at han derfor ikke kunne la oss være fortapte, etter at vi ved Satans list var røvet fra ham. Han ville fortsatt føre en kamp mot Satan for å ta oss tilbake.

Dette ser vi av de ordene han truet slangen med: «Kvinnens sæd skal knuse ditt hode». Og da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne. Han ble et menneske liksom oss, og han ble den mest foraktede, full av sår og sykdom. Han var «en orm og ikke et menneske», Sal 22:7. Menneskene spottet og forbannet ham. Han var en tjener, ja, en slave. For han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en gjenløsnings-penge for oss. Derfor var det Gud selv ville stige ned til en så elendig tilværelse.

Denne foraktede mannen var altså både Gud og menneske, og i ham bodde hele guddommens fylde legemlig. Han er den som for to tusen år siden hang på et forsmedelig kors utenfor Jerusalem. Og du har hørt, og vet, at det var i alle ugudeliges sted han der led døden.

Først ble han tornekronet, slått i ansiktet og hudstrøket. Spiker ble slått gjennom hendene og føttene hans. Et spyd ble stukket inn i siden hans. Så utgjøt han sitt blod for oss elendige mennesker. Hvor kan det vel finnes større kjærlighet på denne jord!

Og ved denne Frelseren ble så nåden og frelsen ferdig for alle ugudelige mennesker som noen gang har levd, som nå lever, og som like til dommens dag kommer til å leve i denne verden.

Nå er makten tatt fra døden som bandt oss. Satan er én gang for alle fradømt retten til alle syndere. Himmelen er igjen åpnet, og livet er vunnet tilbake. Alt har nå Gud forsonet med seg selv da han gjorde fred ved blodet på korset. At hele den hellige treenighet nå igjen har lyst til å bo på jorden, det er en følge av denne forsoningen, som overgår all menneskelig kunnskap.

Disse sannhetene står så klart i Bibelen at enhver som vil, kan lese det der. Den korsfestede har sonet og båret bort på sitt legeme alle synder som noen gang er eller vil bli begått i verden. Kristus har seiret over og utslettet dem alle sammen. Dette står fast i all evighet.

Så er det da «ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», men bare i Jesu navn, Apg 4:12. Dette er den eneste grunnvoll for vår frelse.

Den som tror på ham er frelst, og behøver aldri mer ha noen som helst tvil eller trøstesløs stund på grunn av sine synder, om de så var mange som havets sand. Men «den som ikke tror, er alt dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn», Joh 3:18.

Den som søker å bli frelst på noen annen vei, han lever i en grunnfordervet villfarelse. Det finnes nok dem som på grunn av sitt utvortes liv kan si: «Min samvittighet anklager meg ikke for noe i hele mitt liv». Men hvis disse tror de står nærmere himmelen enn røveren, skjøgen og tolleren, så er det bare et tegn på et selvbedratt hjerte. Vår egen hellighet er bare innbilning. Vi drar med glede ut fra slikt et Babel. Bare Jesu offer frelser oss. Det, og intet annet, fører oss igjennom.

Fra «Veiledning til fred»,

Arven forlag, 2002





L&E 43. årgang, nummer 4