Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Jesus kommer snart

Alt for ingenting

Av J. De Liefde



I noen nummer av bladet framover vil vi gjengi boken «Alt for ingenting», som siste gang ble utgitt på Luther forlag i 1978. Boken ble skrevet av J. de Liefde så tidlig som i 1888, og er blitt en klassiker oversatt til flere språk. (Tidligere utgave på norsk: «En kristens inntekter og utgifter»). Den er nå utsolgt. Vi takker forlaget for velvillig tillatelse til å gjengi boken for Lov og Evangeliums lesere.

«‘Alt for ingenting’ er en enkel liten fortelling om en ung prests arbeid i en tysk landsbymenighet. Bokens motto er: ‘Du har fått det for intet, du skal gi det for intet.’

Den lille fortellingen skildrer levende hvor vanskelig det er for den unge arbeider i Guds rike å fatte dybden i dette mottoet. Under ledelse av sin gamle erfarne onkel, som han blir hjelpeprest for, går dette opp for ham.

En liten fortelling med et stort budskap til alle Guds rikes arbeidere» (sitat fra omslaget av bokens siste utgave).

Red.





Byen og folket

Byen Widerburg har alltid hatt en stor plass i mitt hjerte. Selv om det nå er lenge siden jeg reiste derifra, vender jeg ofte tilbake i tankene, og blir glad og oppbygget ved det.

Byen er verken særlig innbydende eller vakker å se til, den har ingen smilende daler eller skogvokste høyder å vise frem. De uregelmessige gruppene av beboelseshus er omgitt av en tørr slette. Om sommeren blir den enkelte steder brutt av bølgende kornåkrer. Hele dagen lang hørtes sjelden annen lyd fra husene enn de ensformige slagene fra arbeidernes vevstoler som aldri stod. Innbyggerne besto mest av fattige og uvitende fabrikkarbeidere. De hadde heller ikke mye ved seg som tiltalte hjerte og hode, i hvert fall ikke i begynnelsen av mitt opphold der.

Disse mennesker hadde mange sorger og bekymringer, men de hadde liten styrke til å bære dem. Vel hadde de sine interesser, men ikke for de usynlige ting. De hadde nok mange forhåpninger og ønsker, men dessverre gjaldt det ikke de skatter som møll og rust ikke tærer. Utenfor arbeidslivet ville det være vanskelig å finne forskjell i levemåten hos dem selv og i kveget deres: verken oksen eller dens eier gjorde annet enn å spise, drikke, sove og innimellom flytte seg fra skyggen under taket til solskinnet utenfor.

Leseren sitter nå sikkert med to spørsmål. For det første: hva kunne være grunnen til et så sørgelig og åndsfattig liv hos disse menneskene?

Dernest: hvorfor kjente jeg meg så sterkt knyttet til akkurat denne byen?

Svaret på det første spørsmålet er kort og godt at de stakkars innbyggerne i mange år ikke hadde hatt noen leder og hyrde. De manglet en som ved sitt eksempel kunne vise dem til en bedre fremtid enn den som slutter ved graven. Og selv om øynene deres var så trenet at de kunne skille ut de fineste tråder i veven ved det dårligste lampelys, hadde de ikke øye for den veien som fører til livet, den som Bibelen taler om.

Hva det andre spørsmålet angår, krever det et lengre svar. Men hvis leseren vil ha tålmodighet, skal de følgende sider overbevise om at det ikke er uten grunn det rører seg noe i mitt sinn når jeg minnes mitt opphold i Widerburg.



Onkel Adrian

Jeg hadde en onkel som het Adrian. Han var lenge prest i en liten, men ganske folkerik by. Jeg pleier ikke bruke store ord når jeg snakker om nære slektninger. Men jeg kan fritt og åpent fortelle at den dag min onkel måtte nedlegge sitt anstrengende embete, ble en sorgens dag for alle dem i menigheten som var glad i Herren Jesus. I en alder av femti år fikk han en brystsykdom, og med en ubetydelig pensjon kom han tilbake til sitt hjemsted. Der ble han boende hos mine foreldre, jeg var da en guttunge på tolv år. Jeg kan ennå levende huske for en velsignet dag det var for oss da denne tro Guds tjener ble familiemedlem. Det var som solen hadde vært bortgjemt til da og nå var kommet inn i det stille hjemmet vårt. Vi lærte å ha vår lyst i Herren, og glede oss mer over de veger han vitner om enn over all verdens rikdom.

Min mor var en sparsommelig husmor, og nå påsto hun at hun betalte ut dobbelt så mye hver uke som før onkel kom i huset. Grunnen var å finne i det ordet han alltid holdt frem for oss: Dere har fått det for intet. Gi det for intet. Min far førte nøyaktige regnskaper, og nyttårsaften erklærte han høytidelig at inntektene var fordoblet dette året, det var Gud som velsignet oss. Derfor bestemte vi at også i det kommende år ville vi beholde vårt valgspråk uforandret, og mor ga sin fulle tilslutning til det.

Onkel bodde hjemme hos oss noen år. Han underviste meg i latin og gresk, og dette arbeidet likte han godt. Så da jeg reiste til universitetet for å studere teologi, ga han meg en signetring som jeg har båret siden. Inni ringen står ordene: Dere har fått det for intet. Utenpå er gravert et bilde av den barmhjertige samaritan med en overskrift: Gi det for intet.

«Benjamin,» sa onkel da han ga meg et hjertelig håndtrykk til avskjed, «legg vinn på å innkassere mye, for du kan få det til godtkjøp. Og når du kommer tilbake, gi Gud at du er så rikelig forsynt med alt at du kan gi villig og uten større betaling.»

Den gangen skjønte jeg ikke hva den gudfryktige mannen mente, men senere har jeg lært å forstå litt av det.

Etter at jeg var reist, ble det så tomt hjemme for onkel. Hele dagen pleide vi jo å være sammen, nå hadde han hver dag mange ledige timer som han ikke riktig visste hva han skulle bruke til.

«Kjære søster,» sa han en morgen til mor, «jeg forstår at nå kan jeg ikke bli her lenger. Herren har nok gitt meg sine gaver for intet, men ikke til intet. Jeg har kommet meg så pass nå at jeg ennå kan gjøre nytte for meg på et lite sted. Jeg har nettopp hørt at det er stor mangel på Guds ord i Widerburg, og at det er høyst påkrevd med en arbeider i vingården der. Jeg reiser til Widerburg, og vil be deg være snill å hjelpe meg med å pakke sakene mine.»

«Til Widerburg!» ropte mor forskrekket. «Det ligger jo ved verdens ende!»

«Og jeg har hørt at det ligger midt oppe i verden,» innvendte onkel med et smil. «Det kan bli hårdt nok arbeide å få det ut av verden.»

«Men kjære deg, det er da ingen som vil være der,» sa mor.

«Det er nettopp ulykken,» svarte onkel. «Hvor alle vil være, der trenger ikke jeg gå. Jeg mener det er unødvendig å lete etter det som alt er funnet, men om å gjøre å lete etter det fortapte.»

Hadde onkel først satt seg noe i hodet, var det ikke noe å gjøre med det. Allerede en uke etter hadde han slått seg ned i Widerburg. Mot en rimelig betaling fikk han husrom hos skolelæreren.

Forts. i neste nummer




L&E 43. årgang, nummer 7