Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Jesus kommer snart

Karmel – Elias kaller til omvendelse

Av Per Bergene Holm



Utgangspunktet for denne artikkelen er beretningen om da Elias utfordret kongen til å samle sine falske profeter på Karmel, 1Kong 18:17-40. Les gjerne hele bibelavsnittet før du leser dette!

Red.

For Guds ansikt

Profeten Elias presenterer seg slik for kong Akab i 1Kong 17:1: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener» – (egentlig: «han for hvis åsyn jeg står»). Det er bare den som lever for Guds ansikt, og står der, som kan være Guds tjener og redskap.

Der, for Guds ansikt, får Guds øyne ransake ditt liv, der kommer det fram som er vanskelig og det du vil skjule av synd og svik. Der ligger det nakent og bart for Guds øyne. Der får han lutre deg med sine øynes ild, rense deg og lege dine syndesår, der får du fred med Gud og en god samvittighet.

For Guds ansikt blir du liten og må slå dine øyne ned. Og det er det store, for da får du bruk for ham og må be om hjelp i din nød, for det er bare han som kan gi det.

Du som vil gjøre noe for Jesus og tjene: Står du for Guds ansikt? Har du vært alene med ham og ropt om hva han vil med deg? Eller springer du som de falske profetene rundt på egen hånd og venter at Gud skal følge deg og velsigne din gjerning? Det er ikke slik Gud driver sitt arbeid, der er det ikke noe «demokrati på arbeidsplassen». Der er det han som er høstens Herre, befaler, styrer, sender ut sine tjenere til sin høst. Derfor er det også bare dem som har stått for hans ansikt, i hans fortrolige råd, som Gud bruker i sin tjeneste (Jer 23:16-22).



Tatt avsides

Hvordan gikk det så med Elias? Han gikk med et mektig domsord fra Herren, men så ble han straks tatt avsides igjen, og det tok over tre år før han sto fram for folket på nytt. Hadde ikke Gud bruk for Elias? Jo, men først og fremst hadde Elias bruk for Gud, og det tok tid før Gud hadde dyktiggjort ham for hans gjerning. Hva skulle Elias lære? At bare den som er lydig og tro i det små, avhengig av Herren, bare den kan Gud bruke.

I tre år skulle Elias prøves i troskap og avhengighet i det små, tre år hvor Gud fikk lutre sitt redskap for alt hovmodig slagg og storhetstanker, tro på egen dyktighet og brukbarhet. Tre år hvor Gud fikk vise sin troskap – at han selv ville utføre verket, bare redskapet ville være i hans hånd.



På Guds ord

Nå ber Gud sitt utvalgte redskap tre fram, og Elias går på Herrens ord. Det var vel knapt noen mer forhatt mann i hele Israel, for det var jo på hans ord det ikke hadde regnet i tre og et halvt år. Det var nok ikke bare Akab som så det slik at Elias var den «som fører ødeleggelse over Israel» (1Kong 18:17).

Folkemengden samles og Elias trer fram og sier: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham, og dersom Ba’al er det, så følg ham!»

Ville det ikke vært mer taktisk og psykologisk å tale litt mer vennlig til folket? Elias er fullstendig fri for beregnende tanker. Han går til saken med det samme, i tro til Gud og Guds Ånd. Det er bare én ting som er om å gjøre: Folket må straks vende om til Herren. Her er det ikke tale om foreløpige mål.

Hvordan er det med oss? Jo, vi legger opp strategier, planlegger og legger til rette for å samle barna, de unge og de ufrelste. Og når de kommer, hva gjør vi da? Jo, vi må i hvert fall ikke støte dem fra oss med det samme med skarp og vekkende tale. Først må de føle seg velkomne hos oss. Vi må vinne dem som mennesker, slik at de kjenner seg hjemme hos oss og trives. Og så en gang der framme, kan vi kanskje gå dem litt inn på klingen, når de har fått tillit og har funnet seg til rette hos oss. Slik arbeider imidlertid ikke Gud. Han setter seg aldri slike foreløpige mål. I Guds rike heter det: Er du omvendt, er du frelst? I Guds rikes arbeid er det bare ett mål: At de må bli frelst. Det ser vi også hos Jesus. Han lot seg ikke begeistre av alle dem som søkte ham når de så tegn og under. Han talte det ordet de trengte for å bli frelst, men folket forarget seg slik at nesten alle forlot ham. Men noen annen vei var det ikke, for enten hørte de og lot seg frelse, eller de ble forarget og unndro seg til fortapelse. Budskapet kunne under ingen omstendighet endres.



Herrens alter

Folkemengden er samlet, og Elias legger premissene og fastlegger programmet på Karmel. I Guds rikes arbeid må det være slik. Møteformene og programinnholdet er ikke uvesentlig og enhver manns sak, aller minst skal vi lære av verden, men det er Guds tjeneres sak, og de skal gjøre det etter Guds anvisning. Derfor sa også Elias om det han gjorde: «Det er på ditt ord jeg har gjort alt dette!» (1Kong 18:36). Og hva gjorde han så?

Elias satte i stand Herrens alter som var nedrevet. Det alteret som folket hadde forkastet og revet ned. Det som de mente var avleggs nå. Det hadde kanskje vært i bruk på Abrahams, Isaks og Jakobs tid, men ikke nå lenger. Nå levde de i en annen tid. Alt var annerledes nå. Det måtte noe nytt til. Men Elias var «håpløst gammeldags». Han reiser opp det gamle alteret. Det var da unødvendig å minne folket på dets frafall så åpenbart, rippe opp i deres synd like for øynene deres. Kunne han ikke bygge et nytt alter? Det hadde Ba’alsprofetene gjort og det var dessuten så mye mer spennende, for det var noe nytt de ikke helt visste hva innebar. Men dette gamle alteret hadde jo vært der all sin tid, og det var da ikke noe tess.

Men for Elias var det bare ett alter, og det var Herrens alter. Forkastet folket alteret, forkastest det Herren selv. Uten at Herrens alter blir gjenreist i blant oss, kan det ikke bli tale om omvendelse og frelse. I dag bygges det så mange nye alter – bare noen få steder står Herrens alter der, men for mange er Herrens alter bare som et alter for den ukjente Gud. Alteret sto der for Ba’alsprofetene også, men de bygde et nytt. Hvordan er det med deg? Har du bruk for Herrens alter – Ordet om korset, alteret på Golgata der Guds Lam ble ofret for dine synder, der han døde under Guds forbannelse og dom i ditt sted? Har du hørt og sett dette så lenge at du er gått lei av det og vil ha noe annet og nytt, noe mer tidssvarende?



Står til Gud å sende ild

Elias lar så vann øse ut over alteret og veden og offeret. Det hadde jo ikke regnet på tre og et halvt år, så det skulle ikke så mye til før det slo gnist. Men Elias vil ikke hjelpe til med å lage ild. Skal det komme ild, skal det være ild fra Herren og ikke fremmed ild. Elias tar bort alle naturlige forutsetninger for ild. Det gjør ikke Ba’alsprofetene. De roper og skriker, flenger seg med sverd og spyd, hopper og danser omkring for å nedkalle ild fra himmelen. Det er vel ikke slik vi driver vår kristne virksomhet og søker å skape vekkelse? Og når det så tenner, kan det da være fremmed ild som er tent?

Elias vil ikke vite av noe slikt. Fakter, ståk og styr får være. For ham er det nok med alteret, veden og offeret. Vil Herren sende ild, makter han det selv. Så står Elias der alene, stille og rolig, og ber folket komme fram til alteret. Han vet at selv kan han intet gjøre, bare Herren. Han vandrer i Guds gjerning, ber ikke Gud om å velsigne sin egen, lik Ba’alsprofetene. Det står ikke til oss å overbevise menneskene, skape vekkelse og tro på Jesus, men det er Herrens gjerning. Vi skal sette vår lit til ham, han skal gjøre det. Vi skal kalle folket til omvendelse, ved Guds ord vise dem veien til Herrens alter og Herrens offer. Det er veden Guds Ånd skal bruke, og så står det til ham å sende ild.

Gud sendte ild, og den fortærte ikke bare veden og offeret, men steinene og jorden og slikket også opp vannet som var i grøften. Og hele folket måtte sanne: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!» Elias byder så folket å gripe Ba’alsprofetene. Elias fører dem ned til bekken Kison øst for Karmelfjellet og lar alle drepe der.





«Da trådte Elias fram for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham! Og folket svarte ham ikke ett ord»

(1Kong 18:21).




L&E 43. årgang, nummer 7