Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Alt for ingenting (III)

Alt for ingenting (III)

Av J. de Liefde



Tilbudet blir ikke tatt imot

I denne ånd talte onkel, og jeg syntes han ordla seg slik at betydningen av teksten ble klar og synlig som solen når den står høyt på blå himmel. Hadde nå bare tilhørerne hatt øyne å se med og ører å høre med! Men de fleste satt og så seg omkring til høyre og venstre, ja, de kastet ofte hånlige blikk opp på taleren. Særlig vondt var det å se de mange kalde og i høy grad likegyldige ansiktene. De tok imot det glade budskap med en så likegyldig mine, at en kunne tro de bare hadde hørt en helt ubetydelig kunngjøring fra menighetsrådet. «Disse kalde ansiktene var da ikke til å holde ut,» sa jeg da vi vel var hjemme igjen. «Om en bare hadde sett den minste virkning, bare ett eneste alvorlig ansikt eller ett fuktig øye. Men ingen reaksjon, det er da virkelig slik at en kunne gi opp.» «Benjamin,» sa onkel smilende, «teksten vår var: Dere har fått det for intet, det er for tilhørerne. Andre halvdelen av ordene er slik: Så gi det også for intet. Dette er til predikanten. Vel er vi glade og ser det som et bevis på Guds kjærlighet når han av og til lar oss se frukt av vårt arbeide. Men, vennen min, dette er egentlig ikke regelen. Den er tvert om: der er en som sår og en annen som høster. Å ville gi opp med en gang fordi en ikke ser noen frukt, det avslører etter min mening alt for liten lyst til å ville gi for intet.»

Jeg tidde, skjønte det var ikke noe å innvende imot det. Akk ja, tenkte jeg ved meg selv, det ligger nok mye i de ordene gi også for intet. De går nok dypere enn jeg først tenkte. Og så leve etter dem – !

«Hva tenker du på?» sa onkel, han satt og så på meg. «Du ser ut til å gruble hårdt på noe.»

«Å ta imot for intet,» sa jeg, «kan nok gå an, det er lett. Men å gi for intet, det er sannelig ingen bagatell.»

«Så, synes du det?» sa onkel. «Men ser du nærmere på saken, er det ene like lett som det andre. Den som kan det første, greier også det andre. Ja, han gjør det til og med av seg selv. Grunnen til at en så lite kan gi for intet, ligger ganske enkelt i at en tar imot så lite for intet.»

«Og jeg som trodde at vi tar imot alle ting for intet,» svarte jeg. «Det var jo fra først til sist innholdet av prekenen du nettopp holdt.»

«Det er sant nok, alt sammen blir tatt imot for intet. Men mottakerne har dessverre stort sett altfor liten erfaring i å gjøre det. Det ble du vel klar over da du så alle de likegyldige ansiktene. For trodde de stakkars widerburgere virkelig at de kunne få hele himmelen for intet, da ville jo hjertene hoppe i dem av bare glede. Men nå kunne du lese i ansiktene deres at de ikke trodde det. Og det er lett og forklare. Mennesket dømmer Gud, sin Herre, etter seg selv. Det vil aldri gi noe for intet, så kan det heller ikke tenke seg at Gud vil gjøre det. Derfor vokser mennesket opp med den forestillingen at det må betale utrolig mye før det kan ha håp om å nå himmelen. Og når det så for alvor begynner å lengte etter frelse, spør det aller først slik som den rike unge mann: «Hva godt kan jeg gjøre for å arve evig liv?»

Etter menneskelig tankegang må dette gjøre alltid komme før en kan ta imot. Og der må han som forkynner fredens evangelium bryte seg inn og rope seg trett hele dagen: Kjøp uten penger og for intet! Han må ta Gud i himmelen til vitne på at dette ikke er tomme ord, han må peke på tegn og under som kan vise at Gud mener det ærlig og alvorlig. Likevel hjelper det ofte ikke, for menneskene vil ikke tro det. De tror bare på seg selv og bare på det deres eget bedrageriske hjerte vitner og roper: Gjerning, gjerning! Gud gir ikke noe for intet! Hvis vi ikke visste at Gud er sterkere enn menneskenes hjerter og at hans Ord er en hammer som knuser klipper, ja, da ville vi aldri kunne håpe på at de noen gang skulle få tro og oppleve at Guds vitnesbyrd er sant.»

«Jamen det går da ikke an å forkaste gjerningene så totalt,» innvendte jeg. «Det er da ikke Guds mening at vi skal stå ledige på torvet og glede oss over hans gaver, mens vi er uvirksomme. Helliggjørelsen er da også et hovedpunkt i teologien og har mange avdelinger i troslæren.»

«Ja, ikke bare i teologien,» avbrøt onkel og smilte, «men også særlig i det virkelige liv. Men denne aktivitet er en gave, det er å gi hele sitt hjerte, sin forstand, sin sjel og sitt legeme til Gud, vår skaper. Men Gud vil at vi skal gi ham dette for intet, ikke som betaling for at vi har fått salighet. Derfor vil du finne at først må saligheten tas imot for intet, så følger vår aktivitet av det som en frimodig, frivillig og glad gjerning.

Menneskene kan ha to forskjellige slags forhold til hverandre. Det kan være som forholdet mellom kjøper og selger, eller som mellom konge og konge, venn og venn, far og barn. Selger og kjøper har ustanselig mellomregninger og forretninger med den andre. De blir lett reserverte, lukket og på vakt overfor hverandre. Den andre gruppen gjør alt for hverandre, og det for intet. Gud er en konge som ikke lar sine gaver kjøpe, nei, han gir og det kongelig, men nå vil han at vi også skal gi kongelig. For å få oss i stand til det, gjør han oss først til konger og gir oss kongelige skatter. Så formaner han oss: Gi kongelig, gi for intet.»

Slik la onkel ut. Jeg noterte meg det nøye i hukommelsen, det demret hvorfor en først må ha fått for intet for å kunne gi for intet.



En mislykket preken

Neste søndag var det jeg som prekte. Jeg tok den beste prekenen som jeg hadde skrevet ved universitetet. Den var helt igjennom grundig utarbeidet, og professoren hadde gitt den særdeles god kritikk. Om jeg selv skal si det, holdt jeg min preken med brennende iver og glød. Men sant og si kunne jeg ikke se tegn til at denne glød varmet opp et eneste ansikt i tilhørerflokken. Likevel beklaget jeg meg ikke overfor onkel. Det ville ha avslørt mine tanker. Her hadde jeg håpet på en tilslutning som ikke engang onkel hadde fått, det gikk ikke an å klage over at den uteble for meg.

Men det var ytterst pinlig at han selv ikke sa et ord om prekenen. Ja, han antydet ikke en gang at han hadde hørt den med glede. Hele dagen var jeg nedslått. En gang til gjennomgikk jeg for meg selv alle punktene i min preken og studerte dem nøye for å finne ut om det var noe som gav ham grunn til misnøye.

«Du er så stille i dag,» sa onkel ved aftensbordet. «Er du ikke frisk?»

Nå måtte jeg ut med det, jeg tilsto mine skuffede forhåpninger.

«Det ventet jeg.» Han smilte. «Det er da også i virkeligheten forferdelig vanskelig å gi så absolutt for intet, ikke sant? I dag har du anstrengt deg veldig uten å få noe igjen for det, verken av penger eller andre gaver fra dine tilhørere. Dette er likevel lett og bære for deg, du har jo ikke ønsket deres gods og gull. Du vil ha dem selv, ikke gavene deres. Men du ventet i hvert fall noe for strevet ditt, og jeg må tilstå at det er en ussel lønn ikke å få så mye som et anerkjennende blikk.»

«I det minste ville et slikt blikk gitt meg mer mot og oppmuntring,» svarte jeg litt beskjemmet.

«Nå ja, jeg tror likevel du ikke er så helt uten oppmuntring, eller hva mener du?»

«Hvordan da?» spurte jeg spent. «Jeg må ærlig tilstå at jeg alt forberedte meg på en smigrende bedømmelse av min preken.»

Onkel svarte: «Hvis du er sikker på at du var full av iver i din store Herres tjeneste som sendte deg ut, da synes jeg du kan regne med et oppmuntrende smil fra hans ansikt.»

«Sant nok,» sa jeg ikke særlig oppløftet, «men så lenge vi lever her nede, ser vi dessverre så alt for lite av oppmuntring.»

«Det er nok så. Bare i troen kan vi se Herrens ansikt og vennlige øyne. Men du tror jo at Herren har godkjent ditt arbeid i dag og synes godt om det?»

«Selvsagt,» sa jeg, men med mistillit til meg selv.

«Men hvorfor er du ikke fornøyd med det? Hvem kan forlange mer når han bare er sikker på dette?»

Jeg tidde. Sant å si følte jeg meg slått, selv om jeg ikke helt var klar over på hvilket punkt jeg var truffet.

«Benjamin,» sa onkel mildt, «kjære venn, jeg vet ikke riktig, men jeg tviler på om du kan være så helt sikker på bifall fra din Herre. Ærlig og oppriktig talt, hvem tenkte du mest på under prekenen, på Herren eller på deg selv? Tenkte du på tilhørernes åndelige nød eller på din egen ære?»

Igjen tidde jeg, onkel brukte kniv i såret så det gjorde vondt.

«Du skjønner, der har du årsaken til din misnøye,» fortsatte han. «Du arbeider nok mer i din egen tjeneste enn i Herrens. Du har forberedt deg samvittighetsfullt, du har gjort deg umak for å få i stand en førsteklasses preken, og du har brukt de evner du har for å fremføre den på en god og verdig måte. Du har gitt deg selv mange gaver, og det et menneske gir seg selv, deler det ikke ut til andre uten og ta seg betalt, og det godt. Bare det en har fått for intet, kan en også gi for intet.»

«Men du kan da ikke nekte for at den dyktighet jeg måtte ha, har jeg utviklet gjennom mye strev og arbeid.» Enda en gang prøvde jeg og motsi ham. «Hvor mange av studiekameratene mine har ikke kastet bort både sin tid og sine evner!»

«Og det har ikke du gjort. Det er bra, og det gleder meg. Men hvis noen skal ha æren for det, hvem skal jeg da rose? Skal jeg da rose deg som har fått den fordel fremfor andre at du er blitt bevart fra vantro og forvillelser, eller skal jeg rose Gud som har bevart deg? Skal jeg rose deg som har latt deg lede av hva ditt hjerte har minnet deg om, eller Gud som har arbeidet på hjertet ditt? Han har vist deg veien, slik at du gjorde din plikt og ble ledet av en flidens og nøyaktighetens ånd som han gav deg.»

Selvsagt svarte jeg ikke på disse spørsmålene. Jeg slo øynene ned og kjente de ble våte.

«Min kjære Benjamin,» fortsatte onkel, «du må i enda høyere grad tro at du har tatt imot alt for intet. Dette viktige kapitlet i teologien har du ennå ikke studert til bunns. Hvis du står overfor menneskene glad og forundret over at du, stakkars tigger, er blitt så rikt velsignet av Herren med alle slags kunnskaper og gaver. Å, Benjamin! Da gir du også av det til tiggere. Og når de vil takke deg, legger du hånden over munnen deres og sier: Stille, dette er ikke fra meg, jeg har bare tatt imot det for å gi det bort igjen. Det står for meg som meningen med disse ord: ‘La således deres lys skinne for menneskene at de ser – ikke dere, men – deres gode gjerninger og priser – ikke dere, men – deres far som er i himmelen.’»

Slik snakket onkel Adrian med meg, og hans ord var et legemiddel som slett ikke smakte godt for kjødet, men det var nøye beregnet på min sykdom, det må jeg åpent og ærlig tilstå.

Forts. i neste nr.





Jesus, Jesus, ham alene

står mitt hjertes lengsel til

Det forplikter til det ene:

At jeg vil hva Jesus vil.

Så i ham jeg glad og mild

roper: Herre, som du vil.



Jesus, du skal alltid være

den jeg dypest holder av.

Deg til gave vil jeg bære

hva du meg i nåde gav.

Har ditt blod slukt vredens ild.

O, så før meg som du vil!

(Sb 524:1-2)






L&E 43. årgang, nummer 9