Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hva er lovsang?

Hva er lovsang?

Av Karl Notøy



Dette spørsmålet er det virkelig nødvendig å stille. Det er så mye som utgir seg for å være kristen lovsang i dag – alt fra det mest ekstatiske, det rock- og bluesinspirerte, til det mer «rolige».

Én ting er i alle fall sikkert: ekte lovsang er født i smerte. Lovsang er ikke bare noe du kan ta fram bare som underholdning. Å synge «halleluja» er den høyeste form for lovprisning. Når vi tenker over det, er det ikke ofte vi kan ta dette ordet i bruk. Kan vi gjøre det i et øyeblikks følelsesrus? For å få opp stemningen?

I Det nye testamentet finner vi mange lovprisninger, deriblant Simons lovsang, der han sier: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse» (Luk 2:29-30). All lovsang har sin basis i at mennesket har fått se Guds frelse. Ekte lovsang er knyttet til ham som gav oss frelsen. Ingen kan lære seg lovsang. Det må skapes i et menneskes hjerte. Ingen blir frelst ved å synge lovsanger.

Bibelen sier at det sømmer seg for en kristen å synge lovsanger, ikke en oppkonstruert og kjødelig lovsang, men en lovprisning til ham som gav oss frelse og et evig håp.

Når vi leser i bibelen, ser vi at Mirjam var forsanger da kvinnene lovpriste Herren etter at israelsfolket hadde gått over Rødehavet. Men bare tre dager etter, knurret folket mot Moses fordi vannet de skulle drikke var beskt. Her ser vi hvor langt menneskelig begeistring når. Når motgangen kommer, får vi se forskjellen på menneskelig begeistring og ekte lovsang.

Det finnes lovsang i hjertet, som ikke nødvendigvis gir seg utslag i det ytre. Det kan være en stille glede over frelsen, og en undring over at det var akkurat meg som fikk oppleve dette under.

Den lovsangen som ikke har noen brist, skal en gang synges i Guds himmel. Jordisk lovsang kan ikke måle seg med den. Nei, når den frelste skare en gang skal synge den fullkomne lovsang, skal det bli på en måte som vi ikke kan tenke oss. Det skal bli en lovsang som vi ikke aner rekkevidden av, et lovsangsbrus til Lammets ære.





Amen, ja, amen,

skal være vår sang.

Det vil vi synge

med frydefull klang,

alle Guds venner til sammen.



Lammet, ja, Lammet,

dets vunder og sår,

æren og prisen

i evighet får!

Amen, halleluja! Amen!

(Sb 904:3-4)





«Samme natt stod Jakob opp og tok sine to hustruer, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt det han eide. Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde. Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hans hofteskål, og Jakobs hofteskål gikk ut av ledd mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Pniel, for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn, og enda berget livet. Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel, men han haltet på sin hofte»

(1Mos 32:22-31).






L&E 43. årgang, nummer 9