Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Guds kamp med Jakob

Guds kamp med Jakob

Av Asbjørn Fossli



1. Mosebok 32:22-31

Jakob og Esau var tvillinger, og vi kan lese om deres fødsel i 1Mos 25:25-26: «Den første som kom fram, var rød, og lodden som en kappe over hele kroppen. Og de kalte ham Esau. Deretter kom hans bror fram. Hans hånd holdt fast i Esaus hæl, og de kalte ham Jakob». Det var dette som gav Jakob navnet. Men navnet kan også bety overliste, bedra. Slik var Jakob. Vi kan lese at han gikk fram med list, både overfor sin bror Esau og senere overfor Laban.



Jakob vil blidgjøre Esau

Jakob lurte til seg Esaus førstefødselsrett med list og måtte flykte til Mesopotamia. Nå, etter mange år var han på vei tilbake. Han sendte bud foran seg til Esau, og sendebudene kom tilbake og sa at Esau selv kom ham i møte – med 400 mann. «Da ble Jakob meget forferdet». Ja, det hadde han sannelig grunn til å bli. Fortiden hadde innhentet ham. Nå fikk han bruk for Guds løfter. Men han prøvde også nå å ordne opp selv. Derfor sendte han gaver. «For han tenkte: Jeg vil forsone ham med den gaven jeg sender foran meg. Og siden vil jeg selv møte ham ansikt til ansikt, kanskje han da vil ta nådig imot meg».

Akkurat slik har vi lett for å tenke om Gud: Jeg vil forsone ham med mine gaver, kanskje han da vil ta imot meg.



Må møte Gud alene

Men vi leser i teksten: «Samme natt stod Jakob opp og tok sine to hustruer, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt han eide. Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde».

Vi kan komme langt i denne verden ved hjelp av gaver og bestikkelser, men Gud må vi alltid møte alene. «Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt han eide». Han hadde intet å bringe Gud, bare seg selv.

Det er også en annen ting vi skal legge merke til: I vers 24 står det at det kom en mann og kjempet med ham, mens det i vers 26 fortelles at det er Jakob som kjemper, og som ikke vil slippe denne mannen. Jakob er såret, og trenger denne mannens velsignelse. Ja, slik er det når Guds lov får gjøre sin gjerning i oss. Først er det slik at det er Herren som vil ha oss i tale, men når vårt syndeforderv åpenbares, er det vi som har bruk for Herren og hans nåde.

Vi ser altså at det er en kamp på to plan: For det første er det Guds kamp for å få oss i tale slik at han får føre oss inn i erkjennelsen av vårt eget syndeforderv. For det andre er det vår kamp for å finne nåde og fred med Gud.



Herrens kamp med Jakob

Herren fikk en hard og lang strid med Jakob. De kjempet hele natten gjennom. Så dyrebar var Jakobs sjel, og så seiglivet var Jakob. Til slutt måtte Herren røre ved Jakobs hofteskål. Han måtte bøyes i støvet. Å gå i Guds skole kan volde stor smerte.

I Jobs bok kapittel 33 vitner Elihu overfor Job om hvorfor Herren sender lidelse og nød: «Da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem, for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen, for å frelse hans sjel fra graven og hans liv fra å bli gjennomboret av spyd» (vers 16-18). Vi må bekjenne at Gud er overmåte nådig.

I Salme 25 vitner David om at «Herren er god og rettvis. Derfor viser han syndere veien» (vers 8). Ja, vi må legge oss det på hjertet at Herren vil vise oss syndere veien. «Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler». Det er det som er målet med Herrens kall, at vi skal spørre etter himmelveien. Og når det er Herren som ber oss om å komme, da må ikke vi holde oss borte i vantro.

Det var Herrens mål også med Jakob. I vers 27 ser vi at det er dommedag i Jakobs liv. Slik begynner all sann søken etter Gud. Den begynner med at han søker og kaller oss til vekkelse og erkjennelse av vår sanne stilling: Hva er ditt navn? Hvem er du? Hvordan er ditt liv? «Jeg står for Gud som allting vet», begynner en sang. Slik var det også for Jakob. Han måtte bekjenne at hans navn var Jakob. Ja, han var det han het, nemlig en som gikk svikefullt fram. På syndefallets dag fikk Adam høre: «Hvor er du?» Kain fikk høre: «Hva har du gjort?» Og David fikk høre det rett ut: «Du er mannen!» Du er den som er dødsens.



Hva med deg?

Hva svarer du når Herren kaller deg til oppgjør? Hvor er du, menneske? Hva har du gjort? Hvor er ditt hjerte, og hva fyller du det med? Gir du Guds ord rom, eller er det synden du gir plass til? Hva gjør du med synden i ditt liv? Når Gud minner oss om vår synd, må vi gi ham rett. Vi må ikke la oss dåre og unndra oss til fortapelse (Heb 10:39). «Som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter» (Heb 3:7-8a). Nei, vi må gjøre som Jakob, og bekjenne hvem vi er.

Det er Herrens kall også til oss i dag: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt».

Ja, må vi høre og la oss drive til omvendelse! Gjennom Jesaja sier Herren: «Minn meg, la oss gå i rette med hverandre! Fortell du, så du kan få rett!» (Jes 43:26). Hvis ikke det hadde vært for at det stod i Bibelen, ville det vært blasfemi å hevde noe slikt. I møte med Gud må vi lukke munnen, da er det han som har rett.

Job er blant de mange som opp gjennom tidene har måttet bøye seg i støvet for Guds ufeilbarlige tale: «Ja visst, jeg vet at det er slik! Hvordan skulle en mann kunne ha rett mot Gud? Om han hadde hatt lyst til å gå i rette med Gud, kunne han ikke svare ham ett til tusen» (Job 9:2-3).



Ba om nåde

Slik var det også for Jakob. Han var fullstendig forsvarsløs, han var knust. Likevel vant han: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet».

I Hosea 12:5a står det at Jakob «kjempet med engelen og vant, han gråt og bad om nåde». Jakob vant fordi han ba om nåde, han vant ved å overgi seg til Herren og hans løfter.

Slik kan også vi få rett. Ett av de skriftstedene som viser at dette er mulig, er 2Mos 2:23-25: «Da lang tid var gått, døde kongen i Egypt. Israels barn sukket over sin trelldom og klaget, og deres rop over trelldommen steg opp til Gud. Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem».

Her ser vi at det var Guds pakt og ord som gjorde at de fikk rett. Gud ble minnet om sin pakt, og det han hadde lovet.



Utslettet skyldbrevet

«Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu» (Jes 43:24). Våre synder blir utslettet for Herrens skyld. Det er han selv som gjør det. Ja, han ikke bare gjør det, han har allerede gjort det. «Han (Jesus) ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53:5-6). Det reddet Jakob, og det samme redder deg og meg.



Jeg var fortapt og så ingen vei,

da så jeg blodet, ja blodet.

Da ingen makt kunne frelse meg,

da frelste blodet, ja blodet.

Da fikk jeg kaste min byrde av,

da fikk jeg svømme i nådens hav,

takk være blodet, ja blodet.

(Fredrik Wisløff – Sb 255:2)



Når det er ute med vår kristendom og vårt håp, da gjelder fortsatt Jesu liv og død.



Det er ikke din bønn,

det er ikke din gråt –

det er blodet som

frelser deg nu.

For all verden det rant,

og det taler for deg:

Det er fred mellom

deg og din Gud

(Amelia Matilda Hull – Sb 144:3)



Jesu blod taler ikke bare for oss, men først og fremst taler det for Gud. Abels blod ropte på hevn og dom. Jesu blod vitner om soning.

«Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (Jes 40:1-2).

Så skal også vi få trøste hverandre med de samme ord, midt i all vår elendighet.

Når Herren godtar Jesu offer, kan også vi trygt ta vår tilflukt til det. «Herren forløser sine tjeneres sjel. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig» (Sal 34:23).







L&E 43. årgang, nummer 9