Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kristus i Mosebøkene (II)

Kristus i Mosebøkene (II)

Av Arvid Joramo



Kristus – kongen og fredsstifteren

I 1Mos 49 leser vi om hvordan Jakob forutsier sine 12 sønners framtid. Samtidig er dette Jakobs velsignelse over sine sønner. Det er ros og løfter, men det er også kritikk og anklager.

Særlig merker vi oss Jakobs velsignelse av Juda, som klart er en Messias-profeti. I Heb 7:14 heter det at «det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda». I Åp 5:5 blir Jesus kalt «løven av Juda stamme».

Likesom i Jakobs profetiske velsignelse, finner vi også løftet om Messias knyttet til Juda stamme i 1Krøn 5:2: «For Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle være en av hans etterkommere».

Vi merker oss Guds utvelgende nåde, her som ellers i Skriften. Når Gud utvalgte Juda til denne stillingen, var det nok ikke på grunn av denne personens fortreffelighet. Juda var ikke den eldste, og heller ikke den mest eksemplariske. I 1Mos 38 fortelles det at han får to sønner med sin svigerdatter. Likevel var det altså fra denne stammen Jesus kom!

«Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige» (1Mos 49:10). Juda blir et kongedømme. Dette oppnådde Juda først under kong David. Denne kongeverdighet skal vedvare inntil en større hersker kommer, en som kongeverdigheten rettelig tilhører, nemlig Fredsfyrsten. Davids kongedømme skal stå fast til evig tid (2Sam 7:16) – og det skjer jo i Kristus!

Om Messias som kongen i et kommende fredsrike, se Salme 72, særlig vers 17: «Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig».

I 4Mos 24 leser vi om Bileam som velsigner Israel på Herrens bud og profeterer at det skal komme en mektig konge i Israel (Messias): «En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel» (v.17). Sammenhengen er at den hedenske konge Balak sender bud til Bileam for å få ham til å forbanne Israels folk. Han blir lovt god lønn hvis han gjør det. Vi ser at Bileam blir tydelig fristet av dette. Selv om Gud åpenbarer for ham at han ikke skulle forbanne israelsfolket, fordi dette folket var velsignet, så bøyer han seg likevel ikke for Guds ord. Personlig ville han gjerne følge Balak og hans utsendinger, men Herren ville ikke la ham gjøre det. Bileam var profet og skulle ha forkynt Guds ord klart og rent. Det ville nok ha kostet ham dyrt, men kanskje det ville ha ført til omvendelse. Han må erkjenne at han fikk bud fra Gud om å velsigne, og han kunne ikke omstøte det (4Mos 23:20). Vi ser at Guds hensikt er å velsigne folket, og da er det ingen som kan forandre dette. Fra dette folket skulle altså kongenes konge stå fram. Om Jesus Kristus som kongen, taler også Salme 110: «Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Din makts kongestav skal Herren rekke ut fra Sion: Hersk midt iblant dine fiender».

Det tales altså om et rike i forbindelse med den kommende frelser og forløser. Dette sikter til Jesu nåderike. Og dernest mener jeg utsagnet også peker inn i et kommende tusenårsrike (Åp 20:1-7). Vi kan vel si at det peker helt inn i det fullkomne herlighetsriket. Men det som der blir en realitet, får vi en forsmak på allerede her i nådetiden.

Dette blir i sannhet motsetningen til den forbannelse som syndefallet førte med seg, også over naturen (1Mos 3:17 og Rom 8:22).

Fredsfyrsten skal ride på et esel (v. 11). Se Sak 9:9, og Jesu inntog i Jerusalem hos Mat 21:1-11! Det er altså en fredens konge. Hans regjering skal være fredfull. Det er en forskjell på de to avsnittene v. 8-10a og v. 10b-12. I første avsnitt er det tale om Juda som en ung løve, som kanskje ingen tør vekke, og om «kongespir» og «herskerstav». I andre avsnitt tales det om «Fredsfyrsten» som «binder til vintreet sitt unge esel». Kampens tid er forbi, det blir en fredens tid. Dette synes å vise at avsnittet taler om et kommende tusenårsrike.

«Han binder til vintreet sitt unge esel...». Dette gir uttrykk for en overflod. Det vil bli slik velstand at man sorgløst kan binde sitt esel til selv den edleste vinranke. Man var jo ellers meget forsiktig med vinrankene. Det ble satt opp gjerde omkring, og man pleide dem med største omhu. Fredsfyrstens rike vil bli et rike av uhørt stor fruktbarhet. Se også Salme 72:15-17 og Jes 11:1-10! Dette vil skje til fullkommenhet i det fullendte Guds rike.

Men det er også slik at denne skildringen er uttrykk for den velsignelse som råder i Jesu rike og som vi har del i allerede her i tiden. Og det er vel gjerne slik å forstå at Jesus i og med vinunderet i Kana i Galilea (Joh 2:1-11) annonserte den nye tidsalder i nettopp dette bildet med vinen vi finner her i Juda-utsagnet (v.11).

«Dunkle er hans øyne av vin, og hvite er hans tenner av melk» (v. 12). Vi ser at Fredsfyrsten selv, Kristus Jesus, er gjennomtrengt av denne velsignelsen som råder i hans rike. Dette er uttrykk for livskraft, sunnhet, skjønnhet osv. Jesus skal nyte det nye vintreets frukt sammen med sine venner i sin Faders rike. Se til dette Mat 26:29!

Denne livgivende velsignelse får vi som hører Kristus til – som alt nevnt – del i allerede her i tiden. Denne sannhet kan vi se ut fra Joh 15:1-8 om at Jesus er det sanne vintre. Vi er grenene. Hvis du blir i Jesus og han i deg, bærer du mye frukt. Hva slags frukt? Vindruer – himmelske vindruer! Nettopp et synlig uttrykk for den velsignelse som råder i hans rike! Et konkret uttrykk for dette har vi f.eks. i framstillingen av Åndens frukt som vi leser om i Gal 5:22-26. Se også 1Kor 13 – kjærlighetens høysang. Har du del i denne himmelske, livgivende velsignelse? Da vil det vise seg frukt i ditt liv: himmelske vindruer, Åndens frukt! Men den som ikke blir i Kristus, han kastes ut som en gren og visner, og til slutt blir han brent. For uten Jesus kan vi intet gjøre.






L&E 43. årgang, nummer 9