Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Du kom - fordi du elsket meg

Du kom – fordi du elsket meg

Av Jan Endre Aasmundtveit



Olav Valen-Sendstad

De færreste av leserne av Lov og Evangelium forbinder nok navnet Olav Valen-Sendstad med sanger – og enda mindre med en julesang. For mange er Olav Valen-Sendstad først og fremst bibellæreren – som kan legge fram Bibelens rikdommer, og lære oss å tenke Bibelens tanker. Og han er sjelesørgeren – som kan lodde dypt i menneskesinnet, og som kan vise den trette sjel hen til Jesus. Og ikke minst er han teologen. Han kan gjennomføre de skarpeste resonnement, men også med enkle ord gi en framstilling av troens sannheter slik at også en enfoldig troende sjel kan fatte tillit til hans budskap. Karakteristisk for hans forkynnelse er den skarpe skjelning mellom lov og evangelium. Og som teolog tar han også konsekvent utgangspunkt i dette – i forholdet mellom lov og evangelium. Troen er for ham ikke en viljessak, men en hjertets tillit til evangeliet, etter at loven har fått sønderknuse.



«Tornen i kjødet»

Olav Valen-Sendstad har skrevet flere oppbyggelige bøker. Men han har også gitt oss sanger. To av sangene er gjengitt i hans bok «Tornen i kjødet». Denne boken ble første gang utgitt i 1937. Olav Valen-Sendstad tar her utgangspunkt i Paulus’ vitnesbyrd i 2Kor 12:7-10, der apostelen vitner om at det er gitt ham en torn i kjødet. Dette vitnesbyrdet viser oss at også apostelen sto overfor smertelige livsproblem. Men ikke minst forteller det oss hvilket svar Herren hadde til apostelen i denne situasjonen. Olav Valen-Sendstad minner oss om at vi gjennom denne historien kan «lære å kjenne Herrens veier, Herrens råd, Herrens styremåte og Herrens nådes art og vesen». Beretningen om tornen i kjødet kan lære oss mye om den åndelige nøds akutte spørsmål. Men den gir oss først og fremst innsikt i Guds svar, og hans handlemåte med oss. Gjennom spørsmålene blir jeg også klar over min stilling – over min sviktende vilje, og mitt fordervede kjød. Svarene retter min oppmerksomhet mot Jesus, og hva han har å gi. Herren ønsker å vise at den freden og den kraften som jeg lengter etter, den har jeg allerede i ham.



«Du kom – fordi du elsket meg»

Som avslutning på sine utleggelser i boken «Tornen i kjødet» gir Olav Valen-Sendstad oss noen vers som vitner om en stor frelser. Dette er ingen julesang i den betydning vi vanligvis legger i ordet. Men den fører oss også inn i julens budskap. Gjennom noen enkle vers får han lagt oss på hjertet hvordan Jesu komme til jord forandrer hele vår tilværelse. Her er det himmelens Gud som stiger ned, som tar på seg vår synd, og i stedet gir oss alt sitt. Samtidig er Jesu komme til jord også en anskuelsesundervisning om Jesu komme til den enkelte menneskesjel – til den som i tillit til evangeliet vender seg til ham. Stallen som Jesus ble født i, og krybben som han ble lagt i, blir begge en påminnelse om mitt eget liv og mitt eget kjød – mitt eget hjerte. I seg selv er det fordervet og syndig. Men i det øyeblikket Jesus får komme inn, blir alt forvandlet. Da blir det hele satt i en ganske annen stilling. Det som før var en skam, blir yndig. Det som tidligere var dødt, blir til liv. Og da blir det som jeg før betraktet som min rikdom – min pryd – byttet ut med en ganske annen vinning og prakt. Da blir Jesus min ære og min krans.

Slik avslutter Olav Valen-Sendstad sin bok «Tornen i kjødet» (Lunde forlag, 1951):

Så vil vi da også avslutte alle våre betraktninger med å nynne til hans ære – han som elsket oss og ga seg selv for oss:





Jesus



Du, Jesus, lever nu i meg,

selv er jeg død ved loven.

Og hva jeg lever, lever jeg

i deg – du liv fra oven!



Du kom – fordi du elsket meg –

så stille og så ringe.

Med godhet kun du ville deg

min ånd og sjel tiltvinge.



For var du kommet i din glans,

hvor turde da jeg tenke,

at du – langt over sinn og sans –

just meg deg ville skjenke.



Min ære var for Gud jo skam,

mitt hjerte tomt og syndig.

Så kom du ned, Guds Sønn og Lam –

og alt ble nytt og yndig!



Mitt liv var som din fødsels stall:

et åks og trelldoms minne.

Men se – det ble Guds tempelhall

straks du deg der lot finne!



Mitt hjerte var som krybbens tre,

så hårdt, så koldt, så øde.

Da kom du inn, og lot deg se –

og det ble liv av døde.



Min pryd var som ditt klutesvøp,

kun jordisk stas i pjalter.

Da ble du selv mitt brudeslør

ved nådens dyre alter.



Forbannet er du blitt for meg,

fornedret inntil døden.

Velsignet er jeg blitt i deg,

der du bar hele brøden.



Mitt bilde tegnet du og inn

i begge dine hender.

At jeg for evig så er din,

av dine sår jeg kjenner.



Og fra din trone drar du meg,

med nådens sterke armer,

helt opp – så jeg skal skue deg,

du trøst, du min forbarmer.



Du er min glede, Jesus kjær,

min lovsangs klare tone.

Mitt ene rette alt du er, –

i stall, på kors, på trone!



Du er min tankes dype grunn,

Guds perle i mitt hjerte.

Ditt navn er bønnen i min munn,

den saligste jeg lærte.

Olav Valen-Sendstad



L&E 43. årgang, nummer 10