Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Ulykken førte dem nærmere Jesus


Ulykken førte dem nærmere Jesus

Intervju med Nina Assmann



Han hadde arbeidet overtid og var på vei hjem da det skjedde. Det var nærmere midnatt, og det var mørkt. Motorsykkelen traff noe som lå i veibanen, og han ble slengt utfor en skråning. Han døde klokka 10 neste formiddag. Den eldste gutten vår var 13 år da dette skjedde, mens den andre var seks år, og yngstejenta bare fire.

Det er Nina Assmann (68) som forteller dette. Ulykken skjedde i Tiraspol i Moldova i 1978, og hun har nå vært enke i snart 30 år. Det ble mange strevsomme år mens barna var små.

Heldigvis hadde jeg familie på begge sider som hjalp meg i denne tiden, og spesielt min søster var til god hjelp for meg. Jeg måtte gå til Gud med alt som var vanskelig, og han hjalp meg igjennom. Hva skulle jeg ha gjort uten ham?



Vanskelig under Stalin

Mannen min (Wilhelm Assmann) ble bare 39 år. Han var fra en luthersk familie i Ukraina. De kom opprinnelig fra Tyskland. Det var en svært prøvet familie. Det var trange kår for alle tyskere under Stalin, og alle tyske menn ble tvangssendt til Sibir. Dette var et pålegg som kom i august 1941, og Wilhelms far, som var en kristen lutheraner, ble deportert til en arbeidsleir som lå i nærheten av byen Perm, hvor han måtte arbeide i en kullgruve.

Wilhelm var bare to år gammel da dette hendte. Hans mor og de seks barna ble sendt sammen med andre mødre med barn til en landsby utenfor Novosibirsk, og det var minst én ukes reisetid, ja kanskje en hel måneds reise mellom disse to byene. I dag er dette en reise som tar minst fire dager med tog.

Nina forteller videre at da Stalin døde i 1953, gikk det ennå tre år før noen i det hele tatt fikk komme tilbake fra Sibir. Veldig mange familier var berørt av denne grusomme bestemmelsen som kom fra Stalin, og de fleste menn fra disse familiene døde av hardt tvangsarbeid eller ble skutt.



Døde i gruvene

Det sier seg selv at de ikke fikk ha noe kontakt med sin far, og han døde til slutt i gruvene. Arbeidet der var uvanlig hardt, og de ble nærmest behandlet som dyr. De ble boende i Sibir helt til 1960. Moren og de seks barna fikk da flytte tilbake, og de bosatte seg i Moldova, utenfor byen Tiraspol. Der var det en del tyskere fra før, og det var mange i samme situasjon som kom som innflyttere til dette området.

Jeg traff Wilhelm i Tiraspol i 1964. Som femtenåring kom jeg hit fra Ukraina hvor jeg fikk min oppvekst, i en landsby utenfor Kiev. Mine foreldre tilhørte en ukrainsk ortodoks kirke der. Tilsammen bodde jeg nærmere ti år hos min eldre søster – ikke langt herfra – før vi giftet oss. Vi fikk først sønnen Nikolai. Noen år senere fikk vi sønnen Eugen, og et par år etter kom datteren Inna. Det er ufattelig at Wilhelm skulle bli revet bort så brått. Tenk, da var Inna bare fire år gammel!



Mange søkte Gud

Men i den første tiden etter ulykken gav mange fra familiene våre seg over til Gud. Ulykken gjorde noe med oss alle. Og alle mine tre barn ble døpt. Wilhelms mor var en gudfryktig kvinne, og det var hun som døpte. Hun døpte mange andre barn også. Du skjønner, det var ingen menn som kunne gjøre det. De fleste var blitt drept i krigen, og det var bedre at de ble døpt av henne enn at de ikke skulle bli det i det hele tatt. Vi kan godt si at ulykken førte oss nærmere Jesus.

Nå er barna til Nina voksne, og alle hennes barn og barnebarn har flyttet til utlandet. Nikolai (43) har status som politisk flyktning og har reist med kone og to barn til USA. Samme familiesituasjon har Eugen (35) som har reist til Tyskland med alle sine. Inna (33) har flyttet til Russland med sin mann og deres to barn.



Mye å takke for

Du er ikke bitter nå når du sitter her alene? Din mann døde for snart 30 år siden. Du har slitt og arbeidet alle disse årene som vaskehjelp for å få endene til å møtes, og nå sitter du her alene i et politisk ustabilt land med masse sosiale og økonomiske problemer. Hva tenker du nå, når både barn og barnebarn har reist? Kunne du tenkt deg å forlate Moldova?

Jeg makter ikke det nå. Jeg er for gammel, og har alle mine venner her. Og jeg klarer heller ikke å skilles fra min eldre søster. Hun har vært til uendelig stor hjelp for meg. Dessuten har jeg den lutherske kirken og alle vennene her. Men jeg savner barna mine… Og barnebarna. Det eldste barnebarnet er nå 17 år og det yngste bare fire.

Nina er tankefull, og sier ikke noe på lenge…

Men jeg har god kontakt med mine barn, og jeg bebreider dem ikke. Og jeg har mye å takke for. Jeg må takke Gud som har gitt meg livet, og som har bevart meg i troen til denne dag. Jeg kunne vært drept allerede som lita jente...



Våre dager er talte

Nina forteller nok en gripende hendelse fra sitt liv.

Jeg var en 6–7 år den gangen. Det var en av de siste dagene under krigen… Mange gikk allerede rundt i gatene og fortalte at nå var krigen snart over. Hitler hadde kapitulert, og det skulle endelig bli fred. Da smalt det plutselig, og en rakett fra en stridsvogn traff huset der vi bodde. Raketten gikk først gjennom to vegger, splintret deretter en utgangsdør, før den havnet i hagen bak huset – uten å eksplodere. Nina og hennes bror hadde bare sekunder tidligere sittet på hver sin side av døren. De skulle sage den opp til ved. Kulden var stor, og de hadde ikke mer brensel.

Rett før raketten kom, ropte min eldre søster, om jeg ville komme og prøve en kjole som hun hadde sydd til meg. Jeg var akkurat nådd fram til henne og mor da raketten slo inn i veggen rett ved vinduet der de satt. Min bror, som befant seg et par meter unna, ble truffet av et trestykke som ramlet ned fra dørkarmen, og fikk bare noen små skader. Jeg er overbevist om at Gud passet på oss den gangen.

For et år siden måtte Nina gjennom en vanskelig hofteoperasjon, og hun må fremdeles ha støtte fra krykkene sine. Det er ikke så enkelt å komme seg til møter og gudstjenester. Men får hun besøk av noen fra den lutherske forsamlingen, da lyser hun opp.

Hadde jeg ikke hatt en å gå til i all min nød, hadde alt vært så mye vanskeligere. Salme 6 har betydd mye for meg, og hun vil gjerne dele hele denne salmen med oss.

Jeg får komme med alle mine sukk og mine tårer til Herren. «Herren har hørt min gråt», og han «har hørt min inderlige begjæring, Herren vil ta imot min bønn». Om jeg ikke kan bevege meg som før, har jeg en åpen adgang til Faderens trone gjennom Jesus. Han er den beste støtte jeg kan ha, sier Nina Assmann stillferdig.

Tekst og foto: Ingar Gangås









Bønneemner for Moldova



Åpen dør for evangeliet

Frimodighet i tjenesten for våre medarbeidere

Medarbeider til Kamenka

Misjonær – med kall fra Gud – som kan lære seg russisk og reise ut

Den unge generasjon trenger å bli ført inn i vekkelse

Hjelpesendingene må bli til velsignelse

Egnet lagerplass for hjelpesendingene

Bevare landet fra ufred og konflikter

Frihet til å samles til kristne møter

Visum for Natalia og Vladimir

Moser slik at de kan besøke misjonsvennene i Norge



L&E 43. årgang, nummer 10



Tags: 2007