Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Alt for ingenting (VII)

Alt for ingenting (VII)

Av J. de Liefde


Like inn i skolen kom ryktene om at de fromme nå begynte å gi etter og ønske forlik. Nede i byen triumferte man, og dette fant selvfølgelig størst gjenklang på versthusene.


Nå vil vel leseren gjerne vite på hvilken måte den tunge vegen ble lett. Det hele så jo nesten umulig ut, til og med onkel mente at for øyeblikket var det best jeg utsatte mitt besøk hos smeden. Men når alle midler og veger ser stengte ut i våre øyne, er det ofte at en usynlig hånd holder på å forberede den herligste utvegen. Dette hendte nå da vi selv med vår beste vilje ikke kunne utrette noe.


Syndere blir salige

Omtrent en måned etter samtalen med smeden ble byen hjemsøkt av nervefeber, den sparte nesten ikke et hus. Widerburgerne mistet lysten på hån og latter, vertshusene ble tomme, i samme grad som kirkegården fyltes. En morgen fikk jeg bud fra smeden. Sykdommen hadde rammet ham også, og han ville snakke med meg. Døden, som hersket på alle kanter, hadde lagt et veldig alvor inn over ham. Denne sannhetens predikant lå som en tyngsel på hjertet, og han ropte nå til Herren fra dypet av sin sjel. Dette budet fra smeden ble jeg meget glad for. Jeg lovte å komme, og noen minutter senere satt jeg ved sykesengen.

«Herr pastor,» sa den syke, «vil De tilgi meg min ondskap? Jeg har oppført meg lumpent mot Dem.»

«Welgers,» svarte jeg, «jeg kommer for å be Dem om tilgivelse. Det jeg sa til Dem var sant, men jeg kom ikke i kjærlighet med sannheten. Jeg skulle snakket vennlig og mildt til Dem, i stedet har min hardhet gjort Dem forarget og sint.»

«Snakk ikke slik,» sa den syke. «Jeg må bare få vite om De tilgir meg.»

«Av hele mitt hjerte,» svarte jeg.

«Da kan jeg dø rolig. Jeg ville nødig bli kalt bort med det på samvittigheten at jeg hadde såret en religionens tjener.»

«Welgers,» sa jeg, «da er altså saken klar mellom oss to?»

«Ja, det er den. Her er hånden min på det.»

«Men får jeg så lov å si litt til?»

«Så mye De vil.»

«Siden De tror De skal dø, har De da også tenkt på hvem De skal stå til regnskap for?»

«Ja, for det høyeste vesen der oppe.» «Og De kan rolig stå frem for ham nå når De vet at saken mellom oss to er gjort opp? Er det ikke noe som plager Deres samvittighet og som De må gjøre opp med ham?»

«Akk,» sa smeden, «jeg har så ofte tenkt på hevnens ild som De snakket om og som jeg har gjort så narr av. I går da jeg kjente at sykdommen rammet meg også, sa jeg til konen min: Kanskje dette er begynnelsen på den guddommelige hevnens flammer.»

«Welgers,» sa jeg, «vi skal ikke snakke om disse flammene nå. Vel er det sant at Gud lar seg ikke spotte, og det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. Men nå skal vi ikke prøve å finne ut hvordan det går dem som blir straffet med denne ild; vi skal heller tenke på hvordan det går an å slippe unna den. Jeg tror ikke det ville gå bra for Dem, Welgers, om De ble kalt herfra i dette øyeblikk i den tilstand De nå befinner Dem.»

Pasienten tidde og så spørrende på meg.

«Jeg er en synder akkurat som De er det,» fortsatte jeg. «Men fra jeg var barn har jeg grublet over livet, døden og evigheten. Tanken på fremtiden skremte meg, for jeg ble klar over at det sto ikke rett til med meg. Jeg skjønte snart hvorfor. Jeg lærte å forstå at like fra jeg ble født har Gud overøst meg med velsignelser og alt godt, men jeg glemte ham og gikk bort fra ham og lønnet ham med utakk og ondskap. Da begynte jeg å spørre: Hvem skal slette ut min synd? Hvordan skal jeg bli frelst? Hvem skal gi meg et nytt hjerte som har sin lyst og glede i å elske å tjene Gud?

Og se, evangeliet fortalte meg at Herren Jesus er gitt for våre synder og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Det er denne Jesus jeg nå vil snakke med Dem om, kjære venn. For han kan og vil frelse Dem fra den evige vrede og han vil beskytte Dem mot den hellige dommers flammende ild. Han kom for å gjøre syndere salige. Vil De bli salig, kast Dem ned for hans føtter som en synder, som vel fortjener døden, men som vil søke å finne liv i ham. Det har i hvert fall jeg gjort, Welgers, og jeg har fått det godt. Jesus har tilgitt alle mine synder, og han har lært meg å tjene Gud av hele mitt hjerte og leve for hans ansikt.»

Omtrent slik snakket jeg med ham lenge, og han hørte på meg synlig beveget. Men så steg feberen, og han orket ikke høre mer. Jeg trykket ham i hånden mens tårene trillet nedover kinnene hans, og gikk fra ham mens hjertet var fullt av bønn til Gud for ham.

Uten at jeg la merke til det under samtalen, hadde smedens kone hørt alt sammen. Da jeg var gått, hadde hun beveget gjentatt for naboene de nådens ord som også hadde truffet hennes hjerte. Snart fikk onkel og jeg nok å gjøre hele dagen med sykebesøk. De nesten sloss om oss. Det var som et paradis var åpnet for våre øyne, like i gapet på død og grav.

«Kjære onkel,» sa jeg en kveld vi satt og fortalte hverandre om de velsignede opplevelser vi hadde hatt den dagen. «Jeg tror at nå høster vi frukter av det treet du plantet i ensomhet på værelset ditt.»

«Benjamin,» svarte han, «hvor det finnes en kilde som er så rik og som øser ut for intet, der er det anledning nok til å fylle karene fra morgen til kveld.»


Evangeliet virker kjærlighet

Smedens sykdom endte ikke med døden. Han kom seg langsomt og fikk igjen sin tidligere helse. Men det som var større, var at hans liv ble som en oppstandelse fra døden. Hans eksempel ble til velsignelse for hele byen, og da sykdommen sluttet å herje, var nok mange levende sovnet inn, men også mange døde var gjort levende.

Imidlertid lot døden etter seg mange enker og farløse som ble uten eksistensmidler.

Kirkegården vår hadde nå nesten tømt vertshusene, og en dag tillyste jeg kollekt for å hjelpe av på nøden i byen. Det kom inn en mye større pengesum enn vi hadde ventet, men det var likevel langt fra nok til å dekke de første behov. Vi var overbevist om at alle hadde gjort sitt beste. Derfor kom vi snart på tanken om å søke hjelp også på annet hold. Med det for øye dro jeg til mitt fødested, hvor jeg gikk fra hus til hus og fortalte om nøden i Widerburg. Det var ikke mye jeg fikk inn på denne måten, tross velstanden på stedet.

I flere hjem fantes ikke mat lenger. Nøden ble så stor at vi ikke fikk sove om natten, for det lå slik over oss.

Dagen etter at jeg var tilbake, fikk vi besøk av smeden.

«Herr pastor,» sa han til onkel, «jeg har hørt at det ble dårlig resultat av innsamlingen på Deres hjemsted. Det synes jeg er rart, for det er da så mange rike folk der.»

«Dessverre,» svarte onkel, «der er mange nok som har tatt imot mye for intet, men meget få som vil gi for intet.»


«Det har jeg også tenkt på,» sa smeden. «Jeg vet det av egen erfaring. Mine gaver til de fattige var ikke noe tess, for jeg ga bort pengene uten å ha noen glede ved det. Akk, så lenge et menneske ikke har sin glede i Kristus, kan det ikke skille seg av med noen jordisk skatt uten å se langt etter den. Nå har jeg regnet over kassen min en gang til, og tror jeg kan unnvære tolv gylden til uten å behøve å slukke ilden i smia. Kanskje er det flere i byen som kan gjøre det samme ved nærmere ettertanke. Men nå har jeg tenkt på noe annet: Folk her i byen har ikke penger, men de har lin og garn. Selger de dette, kommer det inn altfor lite. Men nå håper jeg at alle som kan veve vil ta på seg å veve opp dette. De ferdige stykkene vil vi legge til side og nummerere. Når alt er ferdig, lager vi et lotteri og selger lodder overalt. Hva synes De om dette forslaget?»

Onkel så på meg og lo. «Det synes jeg er en ypperlig plan,» svarte han. «Gud må ha gitt Dem denne gode tanken.»


«Men,» innvendte jeg, jeg var ikke helt enig, «er dette å gi for intet?»


«Benjamin,» svarte onkel, «her må det gis, det er klart. Det er ikke blitt mindre klart for oss at folk ikke vil gi for intet. Hva kan vi da gjøre? Når det går an å bryte selve sabbaten for en okses skyld. Når skuebrødene ikke var for hellige for kong Davids sult, skulle da vi være for hellige til å skaffe mat til de fattige, selv om vinnesyken skal hjelpe oss til det?»

Så tok han frem fra skrivebordet hele kvartalsbeløpet av sin pensjon som han hadde fått dagen før. Dette ga han til smeden.

«La meg få lodder for hele beløpet, og Gud gi at alle loddene måtte komme ut med gevinst!»

Jeg så forundret på onkel, men senere fikk jeg forklaringen. For da han vant syv stykker lerret på de tolv loddene sine, fikk han sydd skjorter av det og delte ut til foreldreløse barn. Jeg la merke til at han anskaffet ikke noen vinterfrakk før året etter, enda han nok hadde trengt den like godt som fuglene trenger sine fjær.

Fra nå av var ikke Widerburg mot Herren lenger, men med Herren, og han fikk mye folk der. Onkel ble båret på hendene. Gamle og unge holdt seg til onkel Adrian som saueflokken holder seg til hyrden sin. I enda fem år etter at jeg var begynt i min nåværende stilling, arbeidet onkel med stor velsignelse på dette avsidesliggende stedet.

Da den gamles krefter til slutt avtok sterkt, skyndte jeg meg for å se til ham. Da jeg kom frem, var han ennå sterk nok til å rekke meg hånden til avskjed.

«Min far,» brast det ut av meg, «må Gud i himmelen gi deg igjen for alt som –».

Men han la hånden på munnen min. Så foldet han hendene, løftet øynene mot himmelen og sa: «For intet, for intet! Amen.»

Og da han hadde sagt dette, utåndet han.



L&E 44. årgang, nummer 3