Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Per Nordsletten - lekpredikanten

Per Nordsletten – lekpredikanten

Av Gunnar Dehli



Det hang sikkert sammen med Per Nordslettens utvikling og oppdragelse, når han sterkt holdt på statskirken. Han kunde dog ofte være skarp mot prestene. «Det finst ikkje nogun menneskjer på jord som har arga meg som prestane», sa han en gang. Blant prestene var de mest uforbederlige mennesker som kunne tenkes, mente han. «Det er ikkje nogo i Guds ord som byr meg å høyre ein vantru prest», sa han, «men e forlet ikkje kyrkja. Der har e ordet og salmene. Der samlast dei hellige. E kan gå i kyrkja for eksemplets skyld». (Hadde han sagt det samme i dag? Red. anm.) Ellers var Nordsletten ikke ofte i kirken når han var hjemme. De søndagene det var gudstjeneste i Lesjaskogen kirke, reiste han gjerne til Lesja og holdt oppbyggelse, og ute på reisene hadde han ofte møter på andre kanter av bygda søndag formiddag, når det var gudstjeneste i kirkene. Nordsletten var mot alle forandringer i kirkens gudstjeneste. Det hindret dog ikke at han kunne være sterkt kritisk og så det usanne i flere av de kirkelige handlinger, som for ham kunne bli tomme seremonier. Da sønnen Jonas skulle konfirmeres, ville han ikke være med i kirken. «E vil ikkje sitja og høyre at dei står der og lyg», sa han.



Redd liberal teologi

Nordsletten så med sorg hvordan den liberale teologi bredte seg i kirken. Dette hindret ham dog ikke i å holde fast ved det gammelhaugianske syn på de kirkelige institusjoner. Til stor hjelp for ham her var også at han på sine reiser hadde møtt troende prester som han omfavnet med stor kjærlighet. Ingen stod vel så høyt for ham som biskop Laache. Nordsletten så opp til biskopen med ærbødig hengivenhet. Han hørte ikke bare Laaches forkynnelse med stor oppbyggelse, men ville i mange saker gjerne høre biskopens syn og tilla dette stor vekt. Han var enig med biskop Laache i hans syn på predikantlivets farer, og var redd for at predikantgjerningen skulle bli et levebrød. Derfor var han ofte hard med yngre predikanter og ville sette dem på prøve for å undersøke hva det var som drev dem. Her kunne han likefrem være ubarmhjertig.

Nordsletten stilte store krav til forkynnelsen. På en reise traff han biskop Laache. De kom i samtale om forkynnelsen blant prester og lekmenn. «Det er so ille,» sa Nordsletten, «at prestane våre ikkje forkynner Guds ord». «Ja, men kjære Nordsletten, vil De da si at våre prester ikke forkynner Guds ord»? «Ja, det har no biskopen mykje meire greie på enn e». Så forklarte Nordsletten seg nærmere. Prestenes forkynnelse av synd og nåde er mangelfull, sa han. De taler ikke ordet slik at man blir skyldig for Guds dom. Derfor blir forkynnelsen av nåden ikke etter Guds ord. De blander sammen litt lov og evangelium, og så preker de menighetsmessig, som det kalles. Alle i kirken skal være kristne. Og dette er vel ikke å tale som Guds ord, mente Nordsletten. Biskopen måtte gi ham rett i at det i det store og hele var slik.



Mot lettkjøpt forkynnelse

Også til lekmannsforkynnelsen stilte Nordsletten store krav. Av kjente jevnaldrende lekpredikanter var han undertiden sammen med P. G. Sand. Hans forkynnelse var han meget oppbygget av, skjønt han sikkert i lengden ville ha funnet ham noe overevangelisk. Per Nordsletten søkte å bedømme den åndelige tilstand på det sted han virket. Og fant han blant vennene meget lettkjøpt vare, var det ikke meget nåde å få hos ham. Da preket han lov og moral, så det nok kunde skake de sikre og sovende samvittigheter. Men hvor han fant bedrøvede sjeler, forkynte han evangeliet om den uforskyldte nåde i Kristus så fulltonende og fritt som få.

I de senere år så han med atskillig bekymring på utviklingen av lekmannsforkynnelsen. Dette gir han ofte uttrykk for i sine brev. (…) «Det er Prædikanter som taler så fint og nydelig, men som får en Klump i Halsen når de skal tale om Synden, om Hjertets Fordervelse og Kampen mot det gamle Menneske, og sådanne Predikanter synes mange religiøse Mennesker godt om; thi Kampen mot Kjødet og Korsfestelsen af det er ubehagelig for Hovmod, Æresyge, Menneskegunst og Verdslighet m.m. Og Djævelen smiler fornøiet til det; thi han flyr kun for Korsets Evangelium. Jeg har det håp at endnu eier Korsets Evangelium Evne til at drage fredløse, fortabte Syndere ind i Jesu Favn og Skjød og Hjertens hulde Arme trods Professorers, Teologers, Presters og Læreres Fornægtelse og Haan af dette Evangelium».



Behov for samvittighetsvekkelse

Ofte uttaler Nordsletten seg bekymret over hvor svak talen til samvittigheten om synd er blant tidens forkynnere. Hva hjelper det å fortelle hva Jesus har gjort når det gamle menneske får være i fred og den selvgode fariseer uforstyrret får leve! «De friske har dog ikke lægen behov, men de som har ondt».

Nordsletten var overbevist om at rettferdiggjørelsen, sannheten til saligheten, mest klart og rent blev forkynt i den lutherske kirke. De andre kirkesamfunns læreavvikelser var for ham så alvorlige at han med mye bekymring og med sterk kritikk så at lutherske misjonsorganisasjoner tok lekpredikanter i sin tjeneste som mer eller mindre var fremmede for den lutherske barnelærdom, og som var reformerte både i forkynnelse og i hele sin virksomhet. Det tør være at man her gir Nordsletten mye rett, og at man derfor i den senere tid mer vernet om sin lutherske egenart, selv om man i langt større utstrekning enn Nordsletten er klar over at andre evangeliske kirkesamfunn også har brakt verdifulle sider av sannheten fram.



Fare for fabrikasjon

Ellers var det særlig de reformerte samfunns vekkelsesmetoder som Nordsletten aldri kunne forlike seg med. «Oss kan ikkje fabrikere kristne som desse sektene,» sa han en gang, «det må vera Guds ord som gjer det». Nordsletten betonte sterkt tilliten til Guds ord, og mente at alle disse metoder og alle disse menneskelige foranstaltninger bare gjorde ondt og hindret Guds gjerning. I de vekkelser han særlig kom til å bli det redskap Gud brukte, viste det seg også at han så grundig tilintetgjorde troen på det menneskelige, at vekkelsene ble sunnere, mer dyptgående og fikk varigere virkning enn mange av nåtidens vekkelser.

Utdrag fra boken «Per Nordsletten – En lekpredikant av den gamle skole», Lutherstiftelsens forlag, 1928



I de to neste nummer av bladet kan du lese om Per Nordsletten som «ekte Kristusvitne» og som «pilegrim med himmellengsel». Red.









Per Bergene Holm vil i dette og tre kommende nummer av bladet skrive om Israels plass i Guds frelsesråd og om landets framtid i det profetiske lys. Red.






L&E 44. årgang, nummer 5