Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Israel - Herrens utvalgte tjener

Israel – Herrens utvalgte tjener

Av Per Bergene Holm



Fra ett folk til mange

Gud handlet med hele verden som én slekt og ett folk fram til Babels tårn. Da var det intet utvalgt folk, for alle var ett folk. Menneskenes hovmod og tro på at bare de sto sammen og var ett, skulle ingenting være umulig for dem, var i ferd med å føre menneskeslekten inn i et totalt frafall fra Gud, uten behov for frelse og forløsning.

Da forvirret Gud menneskene og gjorde menneskeslekten til mange folk med ulike språk (1Mos 11:1-9). Om dette sier apostelen Paulus: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste en av oss» (Apg 17:26-27). Fra denne tid er verden delt i mange folk, med hver sine grenser. Det er en gudvillet ordning som vi ikke skal søke å endre gjennom å bygge imperier og unioner. Det søker derimot ånden fra Babel – som har som sin hovedtanke å bli som Gud og makte alt uten Gud. Verdenshistoriens ulike imperier skal i sin tid fullendes i det siste store antikristelige rike.



Israels dobbelte utvelgelse og særstilling

En tid etter Babels forvirring velger Gud seg ut ett folk, i første omgang én mann – Abraham. Guds hensikt, ved siden av å kalle Abraham til frelse og tro, er å virkeliggjøre sin frelse for alle jordens slekter i Abraham og hans ætt (1Mos 12:1ff). Utvelgelsen av Abraham er imidlertid dobbel.

For det første: Abraham kalles til tro og frelse, til barnekår og samfunn med Gud. Han kalles til å bli opphav til et nytt folk, troens folk. Vi kan kalle det en barnekårsutvelgelse, en utvelgelse til å være Guds barn. Alle Abrahams barn, de omskårne, har ikke uten videre del i denne utvelgelsen – bare de som følger i fotsporene av Abrahams tro (Rom 4:12). Og i dette folk kan også hedninger innlemmes ved hjertets omskjærelse og tro (Rom 4:12; 2:29; Gal 3:14).

For det andre: Abraham kalles og utvelges også til noe annet. Han kalles og utvelges til å bli det folk Gud virkeliggjør sin frelse gjennom. Vi kan kalle det en tjeneste-utvelgelse. Abraham, og med ham hele Israels folk, er utvalgt til å være Herrens tjener.

Tjenerens oppgave er å fullbyrde Guds frelsesråd og åpenbare frelsesrådet for verden – til frelse og velsignelse for alle jordens slekter. Israels særstilling blant folkene er altså at folket er Herrens utvalgte tjener, det folk Herren åpenbarer seg og virkeliggjør sin frelse gjennom. Denne tjeneste må Israel utføre, om det vil eller ikke, om det forstår det eller ikke (jf Joh 11:51).

Israel er ikke som folk frelst i kraft av denne siste utvelgelsen – utvelgelsen til å være Herrens tjener. Nei, når det gjelder frelsen, er det med Abraham og alle israelitter som med oss hedninger; de blir frelst ved tro på Guds Sønn, Jesus Kristus – den frelse som skulle åpenbares ved dem og gjennom dem.



Herrens tjener og løftet om Guds Sønn

På syndefallets dag ga Gud menneskene løfte om «kvinnens sæd» eller kvinnens avkom/sønn som skulle komme til frelse. Så snart Abraham er utvalgt til å være Herrens tjener og den som Herren vil fullbyrde sin frelse gjennom, knyttes også løftet om avkommet, Sønnen, til Abraham og hans ætt. Abraham og hans ætt blir som en mor eller en kvinne som skal føde løftessønnen. Gjennom hele det gamle testamentes tid er Israel som en kvinne i fødselsveer (jf Åp 12:1-4).

Løftet om velsignelsen knyttet til Abraham og hans ætt og Israels utvelgelse til å være Herrens tjener, er uløselig knyttet til Sønnen, en sønn som både er Abrahams sønn og Davids sønn, men også Guds Sønn. Så snart Herren har gitt Abraham løfte om en sønn, inngår han også en pakt med Abraham, en pakt som kaster lys over Guds evige frelsesråd. Abraham og Israel er ikke bare utvalgt til å være den «mor» som føder den lovede Messias, men også til å åpenbare den lovede frelser gjennom forbilledlige pakter, gudstjenester, ofringer osv.



Åpenbare Guds frelsesråd

Abraham og Israel er utvalgt til å være Herrens tjener som åpenbarer Guds evige frelsesråd – til lys og frelse for alle jordens slekter. Det skjer på flere måter.

Apostelen Paulus sammenfatter det slik i Rom 9:4: «De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene».



Abrahamspakten og velsignelsen

Overfor Abraham åpenbarer Gud sin nådepakt. Gud lar Abraham skjære dyr i to deler og legge dem midt i mot hverandre. Det var vanlig ved paktsinngåelser. Så gikk de to som inngikk pakt sammen mellom dyrene og avla den ed at det skulle gå dem som disse dyrene, dersom de brøt pakten. Men Gud lar en dyp søvn komme over Abraham, og mens Abraham sover, går Gud alene som en luende ild mellom stykkene. Gud inngår en ensidig pakt med Abraham. Gud tar på seg begge partenes forpliktelser. Han skal også oppfylle Abrahams forpliktelse.

Abraham var kalt til å bringe velsignelse til alle jordens slekter, som alle var under Herrens forbannelse. En dag blir Abraham kalt til å ta sin sønn, den eneste, han som han har så kjær, og ofre ham som brennoffer på Moria-fjellet. Abraham må tenke at nå er dagen kommet, den dag han er kalt og utvalgt til, som Herrens tjener, å bringe det sonofferet som skal ta bort forbannelsen og bringe velsignelse til alle jordens slekter.

Isak ble spart, for Gud hadde tatt på seg Abrahams forpliktelse. Gud skulle selv se seg ut lammet til brennofferet. Han skulle en dag selv ta sin sønn, sin eneste, han som han hadde velbehag i, og bære ham fram som sonoffer til velsignelse for alle jordens slekter. Abraham så min dag, sier Jesus om dette, og han gledet seg.



Sinaipakten og forbannelsen

Gjennom Sinaipakten, som Israels folk ble bundet til, åpenbarte Gud sin hellighet og vrede over synden. Gud gir til kjenne at hver den som ikke holder fast på alt som er skrevet i loven slik at han gjør det, han er forbannet. Denne forbannelse ble stadig åpenbart på Israel, til forbilde og advarsel for alle andre folk. Gud viste sin herlighet på Israel, ikke minst i sin dom over Israels synd (Jes 49:3). Gang etter gang vender Israel seg bort fra Herren i synd og ugudelighet. Da kommer folket under Guds forbannelse og dom. På intet annet folk har Gud slik åpenbart sin herlighet, sin hellighet og vrede over synden.



Ypperstepresten, gudstjenesten og ofringene

Sinaipakten åpenbarer behovet for frelse fra Guds forbannelse og vrede, behovet for en som kan gå imellom folket og Gud og gjøre soning for synden.

Gud setter inn et møtested, sammenkomstens telt, tabernaklet, midt i leiren. I Israels midte åpenbarer så Gud sitt evige frelsesråd ved yppersteprestens gjerning: Lammet som gjennom sitt blod bringer soning og forsoning, dekker over synden og tar bort forbannelsen og bringer velsignelse til folket.

Men nå kunne ikke tabernaklet, yppersteprestene og lammene som ble ofret igjen og igjen ta bort synden. Det var bare en skygge av det som skulle komme. Men Gud åpenbarte i og gjennom Israel den frelse han i sitt evige frelsesråd hadde lovet å fullbyrde i Israels midte, gjennom sin utvalgte tjener, sin egen Sønn – Lammet, Ypperstepresten.

Forts. i neste nr. med emnet «Israel – Guds Sønn og Herrens tjener»




L&E 44. årgang, nummer 5