Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Per Nordsletten - ekte Kristusvitne

Per Nordsletten – ekte Kristusvitne

Av Gunnar Dehli



Det merkes i Nordslettens sanger at han har levd i de gamle salmer. Særlig synes Brorson å ha grepet ham aller dypest. Flere av hans sanger viser et nært slektskap med Brorsons salmer og svanesanger.

To strenger

Det er særlig to strenger på Nordslettens harpe. Han synger om synd, og han synger om nåde. Han forteller om hvordan vi er, og hvordan Jesus er:



En Hjertefeil jeg endu har
som aldrig bliver god.
Så medicin jeg daglig tar,

og det er Jesu Blod.



Aldri blir det annerledes her på jord, enn at jeg er en synder og Jesus en frelser. Her er jeg omgitt av farer og fristelser og kan aldri være trygg i meg selv, men alltid trygg på min Gud og frelser:



Jeg ofte er i frykt og fare…
Så lenge jeg er her på Jorden…

Sangene mer enn døgnfluer

Flere av Nordslettens sanger har et blivende verd og er noe langt annet enn alle disse døgnfluer av åndelige sanger som en kort tid kan være populære, men snart blir glemt og helt lagt bort.

Per Nordsletten fulgte godt med og lærte seg åndelige sanger både fra eldre og nyere tid. I lang tid brukte han å synge sanger fra «Troens rare Klenodie». Ingen åndelige sanger satte han så høyt som Oscar Ahnfeldts sanger. At han imidlertid også lærte seg åndelige sanger av nyere dato, fikk man ofte høre på møtene. Her var han dog varsom. Alt lettgods og alle de støyende åndelige viser lå ikke for ham.

Lammets sang viktigst

På sitt siste, lange sykeleie ble hans tunge lammet, så det kunne være vanskelig å forstå ham. En yngre prest besøkte ham. Han var atskillig interessert i Nordslettens sanger og ville høre hvorledes de var blitt til. Men Nordsletten ville ikke høre tale om det. Han ville ikke høre om hva han hadde gjort, men bare få tale om hva Jesus hadde gjort. Man merket at selv om tungen var lam og røsten sprukken, sang Nordsletten i sitt hjerte den nye sangen om Lammet som kjøpte oss til Gud med sitt blod.

Skrev mange brev

I noen grad er det med brevene som med den muntlige forkynnelse. Brevene lærer oss Nordsletten å kjenne slik som han var. Også i sine brev er han naturlig og likefrem. Riktignok anvender han ord og vendinger som det ikke var naturlig for ham å bruke i muntlig tale. Han begynner sine brev med: «Kjære Broder – eller Søster – i Kristus Jesus»! Brodernavnet var for Nordsletten noe ganske mer enn en religiøs tittel. Når han så gjerne hilser sine venner med det apostoliske hilseønske: Nåde og Fred! – så er det en hjertehilsen og noe ganske annet enn fraser som ikke er fylt med bibelsk ånd.

Mislikte falskhet og religiøsitet

Var det noe Nordsletten hatet og foraktet, var det hykleri og unatur, særlig når den kledde seg i religiøs drakt. Fusk og fanteri fant ikke nåde hos ham. Dette bærer også hans brev preg av. Ofte svinger han svepen så det er en lyst – over religiøs humbug og hyklersk fariseisme. Aldri forsøker han å være anstrengt åndelig. Tvert imot. Nordsletten legger aldri skjul på at kristendommen her finnes i fornedringsdrakt, og at det er fattigslig og smått med de troende. «Du siger at det nok er vanskelig at tro så stor en Naade», sier han i et brev. «Men Gud ske Lov fordi du har en sådan Tro som må kjæmpe med Vantroen, lide og plages av Synden. Det er nok af den slags religiøse Folk som ikke har nogen Plage af den gamle Adam, men iallefald at se til har Tro og Frimodighed nok. Jeg vil helst have Selskab med han som har skrevet Romerbrevet, som havde sin største Plage og sin bitre Klage med Loven i sine Lemmer. Jo mer troende man er, desto mer Syn på og Lidelse af Synden».

Dypere selverkjennelse gir klarere syn på Jesus

Den samme åndelige edruelighet preger Nordslettens brev som hans muntlige preken. Brevene er i grunnen et lite litterært nedslag av den muntlige forkynnelse. Også i sine brev er han den sterkt evangeliske forkynner. «Der er nogen Predikanter», sier han i et brev, «som i sin Uforstand beder os at vi skal gå og lægge på Jesus vore Synder, som er alt Guds Folks største Plage. Men det Arbeide kommer vi for sent med. Thi Guds Ord siger, at Gud har lagt vore Synder på Jesus. Han blev såret for vore Overtrædelser og knust for vore Misgjerninger. Straffen blev lagt på ham for at vi skulde have Fred, og i hans Sår har vi Lægedom. Guds Ord er fuldt av Udtryk som disse. Han tog, han bar, han led, han døde, han opstod, han for til Himmels, han sidder ved Guds høire Hånd».



Nordslettens brev er til det siste Kristusvitnesbyrd. Sommeren 1920 skriver han med skjelvende hånd et brev hvor han forteller, «at trods alle Fienders Brøl og Skrig indvortes og udvortes så er vi endnu i Live. Jo mer man søger at få vor Kristus bort, dess mer må vi holde fast ved ham, for at han kan holde fast ved os. Jo flittigere og barnligere vi klynger os til hans Ord, desto sikrere får han holde os fast».

At Nordsletten like til det siste fikk avlegge det klare og enfoldige Kristus-vitnesbyrd både i muntlig forkynnelse og i sine brev, kom sikkert av at hans selverkjennelse ble dypere og dypere. Han takker så ofte sine venner fordi de kommer ham i hu, «en sådan elendig og gammel fattig Krog som jeg er. Jeg trænger så vel at der er nogen som kommer mig i hu i Bøn til Gud, at han må give mig mer af sin Ånd, som kan virke mer barnlig Tro og Tillid til Gud i min Sjæl, så at jeg kan få mer af hans Sind, af Kristi Sind, han som ikke var utilfreds fordi om han var fattig, eller fordi han var foragtet i denne Verden. Når Gud er min Fader, Kristus min Broder, min Brudgom, som har al Magt i Himmelen og på Jorden, så kunde jeg vel leve i Nådens og Troens Sorgenfri».

Evangelium for ugudelige

Nordsletten takker Gud fordi han har lært seg selv å kjenne slik som Guds ord beskriver ham, og at han derfor passer for en frelser, som døde til fastsatt tid for ugudelige. «Det gamle Menneske», sier han, «må alle sande Kristne jamre sig over, indtil Hjertet har slået sit sidste Slag. Men dette er et Bevis på at Guds-Barnet bor derinde; thi med denne Jammer må man til Jesu Favn og Skjød. Når så Satan, Fornuften og Vandtroen fortæller os om vore Synder, så nægter vi dem ikke, men svarer: ‘I får spørge efter mine Synder hos Jesus’. Troen kan være stærkere eller svagere. Det er ikke den stærke Tro som frelser, men det er Jesus. Den svage Tro kan gribe i hans Kjortelflige ligesåvel som den stærke. En stærkere Tro kan dog give mer Kraft i Kampen, mer Tålmodighed i Trængselen, mer Mod til at korsfæste det gamle Menneske. Vi trænger daglig at bede: ‘Herre forøg os vor Tro!’ Og den Bøn hører Herren gjerne; men dertil hører fra vor Side flittig Brug af Guds Ord».

Utdrag fra boken «Per Nordsletten

En legpredikant av den gamle skole», Lutherstiftelsens forlag, 1928





O min Frelser så kjær,
hvor elendig jeg er,
med et hjerte fordervet av synd!
Ifra hode til fot,
hjertets innerste rot,
kun en eneste masse av synd.



O min Frelser så kjær,
kan du slik som jeg er
ta imot meg og feste til brud?
Og kan du ha meg kjær
selv så heslig jeg er,
da er du en forunderlig Gud.

Ja, ditt ord sier så
at jeg nåde skal få,
at du ikke min synd minnes mer.
Ditt velsignede blod
gir meg nåde og mot
til å tro at min brudgom du er.

Per Nordsletten, 1878 (Sb 461:1,3-4)





I neste nummer kan du lese om: «Per Nordsletten – pilegrim med himmellengsel.»







L&E 44. årgang, nummer 6