Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Da skredet gikk

Da skredet gikk

Av Ola Garlaus

Det var i året 1893. Våren var igjen kommet med fuglesang og lyse netter over Trøndelag. Dyp og alvorlig fløt Verdalselva ned mot fjorden, med Vuku og den vidt berømte Stiklestad kirke på høyre side, og Vinne kirke til venstre.

Det var gått 863 år siden slaget på Stiklestad, da den unge kong Olav mistet sitt liv i kampen mot hedenskapet i Norge. Seinere ble kirken bygd over denne plassen til et vitnesbyrd om kristendommens seier.

Gammel og ærverdig står kirken der. Men gjennom århundrer har den stadig sunket dypere ned i den bløte leirgrunn, så vinduene på utsiden nesten berører jorden med nederste kant. (Skrevet i 1929. Red. anm.)

Kanskje vil den fremdeles synke dypere ned – ja helt forsvinne på en høytidsdag – det er gammel spådom, men vi får nå som før stole på at mennesket spår, men Gud rår.

Kirken står fremdeles.

Men rester av hedenskapets veldige makt i folkenes sinn møter man fortsatt på disse kanter av landet.

Syttende mai var nettopp blitt feiret med drikk og dans. De fleste som ikke feiret dagen borte, feiret på samme vis hjemme.

Den attende mai – dagen derpå – gikk folk omkring som i en døs, trøtte og slitne og lengtet etter kveld så de kunne få legge seg og riktig sove ut.

Noen få troende fantes det også der som på andre steder, selv om deres lamper ikke lyste så klart som man kunne ønske.

En av disse hadde gjennom et syn fått den oppgave å si til folket at de måtte omvende seg til Gud, da tiden var kort, fordi en stor ulykke var nært forestående.

Vedkommende hadde sagt dette til flere. Men de hadde bare slått latterdøren på vid vegg og sagt at slikt var bare tøv og innbilning.

Om kvelden den attende mai gikk derfor de fleste til ro og la seg til å sove uten den minste anelse om hva natten skulle bringe, og uten en tanke på Gud og evigheten.

Doktoren hadde vært på sykebesøk et sted oppe i dalen. Ved midnattstid kjørte han nedover og hjem. Da han kom i nærheten av Jernstadgårdene, ble hesten som han kjørte med, som til vanlig var svært rolig, plutselig så ustyrlig. Den steilte, fnyste og ville ikke av flekken. Doktoren brukte svepen, og nå la hesten av sted i rasende fart, og det var umulig å stanse den på en strekning av flere kilometer.

En liten stund seinere gikk skredet, og den sletten som doktoren nettopp hadde kjørt over, ble forvandlet til en gapende avgrunn.

Dette ble den største naturkatastrofe i sitt slag som noen gang har hendt her i landet.

55 millioner kbm jord gled ut.

112 personer omkom.

En masse gårder med hus og besetninger forsvant i dypet. Folk flyktet redselsslagne ut av sine boliger.

En mann sprang inn igjen etter pengeboken. Hans familie ble reddet, men han kom aldri mer tilbake.

Avstanden fra der skredet begynte til det stanset, utgjør ca. en mil.

En mann måtte hugge seg ut gjennom hustaket med en øks. Han og hans sønn ble reddet. Men håret hans ble snøhvitt den natten.

Om morgenen den nittende mai la folk som bodde lenger oppe i dalen merke til at elven plutselig var blitt så stor og at tømmeret begynte å flyte oppover mot strømmen. Elveløpet var stoppet av leirmassene, og i all hast måtte folk og dyr flykte opp i høyden for å unngå den store oversvømmelsen som nå fulgte. Mange gårder ble også ødelagt av denne flommen.

Etter en to–tre dager fikk elven endelig brutt seg igjennom. Da først kunne man se hele omfanget av ulykken.

Det fruktbare, velbebygde og rike strøk, som før kaltes «Blankbygda», var nå forvandlet til et hav av bølgende leirmasser.

Verdalen var kledd i sorg. Tretti likkister ble kjørt i ett og samme følge. Men mange døde ligger gjemt i dypet til den siste store dag. På et høyt sted i Vinne står en stor granittstøtte til minne om den alvorsfulle begivenhet.

Mange år er gått siden denne ulykkesnatten.

Gresset har begynt å gro og løvskogen har for lengst begynt å vokse på de store leirmarkene. Enkelte har også bygd seg hus og forsøkt å dyrke dette herjede område. Om hundre år vil nok en ny generasjon bygge og bo på de gamles graver.

Men Gud, som vet og kjenner alle ting, han vet også hvorfor denne forferdelige ulykke skulle ramme denne fagre bygda.

Gjennom sine vitner og ved sitt hellige ord taler han fremdeles til folkeslagene:

«Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager. De åt og drakk, de tok til ekte og gav til ekte – like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom vannflommen og ødela dem alle. På samme vis – slik som det var i Lots dager: De åt og de drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen da Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være på den dag Menneskesønnen åpenbares. På den dag må den som er oppe på taket og har sine ting inne i huset, ikke stige ned for å hente dem. Heller ikke må den som er ute på marken, vende hjem igjen. Kom Lots hustru i hu!» (Luk 17:26-32).

Måtte det norske folk våkne for Guds mektige røst!

«Land! Land! Land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29)

Fra boken «Løste lenker», Lutherstiftelsens forlag, 1929









L&E 44. årgang, nummer 8