Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Er du på rett kurs?

Er du på rett kurs?

Av H. Gitmark


I Matteus 7:21 finner vi et alvorlig ord av Jesus: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje».

Jeg skal ganske enkelte fortelle hva jeg opplevde en gang, til disse alvorlige ordene fra Herren.

For 26 år siden ble jeg tilsatt som kaptein på et seilskip i Bahia (Sør-Amerika). Det var min første tur som kaptein, og med det som med alt nytt en begynner med i livet, fulgte også en viss engstelse for at alt måtte gå godt. Min bønn til Gud, min himmelske far, var at han måtte hjelpe meg gjennom alle vanskeligheter. Vi gikk fra Bahia bestemt for Brunswik G. A. for lasting, og alt gikk godt. Vi hadde våre daglige aftenandakter i kahytten med Guds ord, og tok daglige observasjoner for å bestemme skipets kurs.

Etter omlag fem ukers reise kom vi utenfor bestemmelsesstedet, og satte straks flagg for å få los. Men det var ingen los å se.

Da klokken nettopp hadde passert middag, hørte jeg en røst som sa: «Ta observasjon!» Jeg løp straks ned etter instrumentet, og fikk se solen da den var på sitt høyeste. Jeg regnet i en fart ut hvor vi befant oss, og så til min forskrekkelse at vi ikke var utenfor havnen, men et stykke nordenfor. Etter peiling av fyret fant jeg ut at vi var nær innpå bankene, som det var mange av. Øyeblikkelig ble det gitt ordre om at skipet skulle snu. Da vi hadde gjort det, så jeg at vannet var grumset.

Så nær undergangen hadde vi vært. Hadde vi seilt et par minutter til, ville vi visselig stått fast. Jeg måtte ned i lugaren og takke og prise min Gud, som på forunderlig vis hadde frelst oss fra faren. Det var Herrens røst jeg hørte: «Ta observasjon!»

Mon det ikke er mange som har seilt, og seiler den dag i dag, på samme måte, åndelig talt. De tror seg selvskrevne til himmelen. Men de glemmer å ta observasjon! Eller med andre ord: De undersøker ikke i Guds ord om det står rett til, så Ordet blir en lykt for foten og et lys på stien. Observasjon var nødvendig under hele reisen, hver dag; men særlig var den nødvendig den siste dagen ved innløpet til havnen.

Slik er det også når du og jeg står ved dødens innløp til evigheten. Da gjelder det å være vasket og renset i Lammets blod. Kun det gir inngang til himmelens havn.

Da vi var ved det rette innløp, kom det straks los ombord og tok oss inn i den havn vi ønsket, og all fare var over. Etterpå fikk jeg høre av mannskapet at losene hadde sett oss hele tiden, mens vi holdt på å seile på grunn.

De hadde holdt seg skjult bak en pynt, og deres ønske var bare at vi skulle gå på grunn, slik at de hadde fått en enda bedre fortjeneste. Slik er også satan på det åndelige området. Når han ser selvgode og egenrettferdige mennesker, som tror at de kan nå himmelen med sine egne gjerninger, da smiler satan og gleder seg over sitt bytte. Han ønsker bare at de må seile inn i døden på den måten.

Denne opplevelsen har på en særlig måte stått levende for meg siden den dag, og jeg ønsker og ber Gud om at den alltid må følge meg. Jeg vil også inntrengende be deg som leser dette om å ta observasjon, så verken du eller jeg skal bedras for evig.

Fra boken «Når hjertene bøyes»,

Lunde forlag, 1923



Jeg er en seiler på livets hav,

på tidens skiftende bølge.

Den Herre Jesus meg kursen gav,

og denne kurs vil jeg følge.

Jeg stevner frem mot de lyse lande,

med livsens trær på de skjønne strande,

hvor evig sol og sommer er.


Men ofte ensom i brott og brann

i uværsnetter jeg seiler.

Da ingen kjenning jeg har av land,

og intet fyrtårn jeg peiler.

Men når jeg nær tror mitt skip begravet,

da kommer Jesus på bølgehavet,

om først i siste nattevakt.


Når siste storm er en gang ridd av

og hjemmets kyster jeg skimter,

jeg ser i solglans et annet hav,

krystall som funkler og glimter.

Jeg skuer portenes perlerader

og hører englenes myriader

som hilser meg velkommen hjem.


La ankret falle! Jeg er i havn,

i ly for brenningens vover!

Jeg kaster meg i min Frelsers favn,

han som har hjulpet meg over.

Og kjente, elskede stemmer kaller,

mens ankeret sakte og stille faller

i evighetens lyse land.

Henry Albert Tangberg, 1909

Sb 441, v 1+3+5-6





L&E 44. årgang, nummer 10